Han var cowboy, ekstremt menneskesky, jaktet ulv i Canadas villmark og hadde totalt ødelagt selvfølelse. Jakten på å finne mening med livet overskygget det meste. Møt den nå 70-årige Sam Petkau fra Canada.
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
Lang reise
Jeg møter Sam Petkau på Oslofjord Convention Center. Han har nettopp ankommet etter en 12 timers flytur fra Vancouver. Nå er han i Norge for å delta på BCCs internasjonale påskestevne. Hit til Norge reiser han 4 – 5 ganger i året. – Vi er blitt ganske vant til disse reisene, sier han når jeg lurer på om det er strabasiøst. Han ser ikke spesielt trett ut.
Sam ble født i det lille tettstedet Vauxhall, syd i den canadiske provinsen Alberta. Foreldrene var nybyggere på den enorme prærien som dekket dette området av landet. Myndighetene ønsket tidlig på 1900-tallet at flere skulle bosette seg i området, så nybyggere fikk kjøpe land svært billig. – De betalte bare noen få dollar per hundre mål, sier Sam. – Men det var knallhardt arbeid å få dyrket opp denne jorden og vi hadde det ganske trangt da jeg var barn. Fram til jeg var to år bodde vi, som da var en familie på 13, i et kornskur på omtrent tre ganger fem meter. Vi hadde ikke strøm, vann ble pumpet opp med håndkraft og båret inn når maten skulle lages eller det skulle vaskes. Far dro til byen en gang i måneden og kjøpte det aller mest nødvendige, slik som salt og krydder, men ellers var gården selvforsynt, forteller han.
Hardt arbeid
– Du måtte tidlig ta din del av arbeidet?
– Ja, jeg begynte å få oppgaver på farmen som ganske liten gutt. Fra jeg var 7 år sto jeg opp grytidlig hver eneste dag inkludert søndager, gikk i fjøset senest klokka 6, melket kyrne og stelte dyra. På hverdagene dro jeg til skolen etterpå. Vel hjemme igjen var det å gå løs på gårdsarbeid og kveldsstell. Som regel var jeg ferdig rundt klokka 10 på kvelden. Jeg husker avisene begynte å skrive om at myndighetene ville innføre 8-timers arbeidsdag. Vi skjønte ingenting. Hva skulle folk gjøre på alle de andre timene i døgnet?
Selv i datidens Canada var det uvanlig å ha mer enn 6 – 7 barn i en familie. Sam var nummer 11 i en barneflokk på 15. Foreldrene tilhørte en trosretning som ble kalt mennonitter. – Vi barna ble utsatt for ganske kraftig mobbing på skolen, først og fremst på grunn av den store familien, sier han. Selv hadde han likevel et enda større problem.
– Min far var en diktator i familien, forteller Sam stille. – Jeg kan aldri huske at jeg en eneste gang kom på tanken om at han var glad i meg. Fra jeg var lite barn fikk jeg gang etter gang høre at jeg ikke var verdt noe, at jeg var ubrukelig og aldri kom til å lykkes med noe som helst. Jeg tror ikke far var ond eller at han ønsket å skade oss. Han var bare vokst opp i en verden der en mann skulle være herdet og ikke vise følelser. Et mannfolk hadde kustus på sin familie. Han visste nok ikke noen annen måte å gjøre dette på.
– Hva gjorde det med deg?
– Jeg ble ekstremt innesluttet, svarer han. – Etter hvert mistet jeg absolutt all selvtillit. Jeg fikk store mindreverdighetskomplekser og begynte å isolere meg mer og mer fra andre mennesker.
I dag, en mannsalder senere, er det fortsatt sterkt for Sam å snakke om disse tingene. Innimellom har han behov for å samle seg litt. – Jeg ville gjort hva som helst for å få litt anerkjennelse fra min far men det lyktes aldri, sier han. Det blir stille en stund. – Snart satt jeg igjen med et selvbilde som ikke kunne blitt dårligere. Innvendig hadde jeg en altoppslukende trang etter å gjøre noen stolt, vise at jeg var verdt noe, få noen til å sette pris på meg. Siden det aldri lyktes trakk jeg meg mer og mer inn i meg selv, sluttet å snakke, og isolerte meg. Det sikreste var å holde kjeft for da dummet jeg meg i hvert fall ikke ut.
Ekstremt menneskesky
Sam ble ekstremt menneskesky. Foran huset faren etter hvert hadde satt opp på eiendommen var det lang gruset oppkjørsel. – Når jeg hørte at det kom en bil i grusen løp jeg opp i annen etasje. Der sto jeg bak gardinene og ventet. Straks folkene i bilen var kommet innenfor døra hoppet jeg ut vinduet, løp til låven og gjemte meg til besøket var reist igjen, forteller han.
– Du var rett og slett redd for mennesker?
– Jeg var ikke redd for dem i fysisk forstand, der var jeg vel egentlig ganske modig, svarer han. – Det var det mellommenneskelige, det sosiale, som var så vanskelig. Den store skrekken for meg var å måtte møte andre mennesker og snakke til dem. Jeg måtte jo dra på skolen, men jeg gjorde hva som helst for å unngå å måtte snakke til noen, og fant på de underligste knep for å unngå at læreren henvendte seg til meg.
– Hvordan kunne du i det hele tatt klare deg gjennom en slik oppvekst?
– Dyrene på gården ble en trøst for meg, sier Sam. – Arbeidet vi gjorde var godt gammeldags cowboyarbeid med kvegdrift og hester, så jeg var mye sammen med dyr. Det var jo langt fra noen fullgod erstatning for menneskekontakt, men jeg opplevde at hunden min satte pris på meg. Hesten så ut til å kunne merke hvilken stemning jeg var i. Når jeg kom inn i stallen etter spesielt tunge dager la den hodet på skulderen min og strøk mulen sakte over kinnet mitt.
Sam søkte ut på prærien. Å finne steder der andre mennesker kanskje aldri hadde satt sin fot ble nærmest en besettelse. – Jeg salte hesten og red i timevis ut over prærien, forteller han. – Ofte stanset jeg til slutt, la meg på kne og ropte til Gud om å finne en mening med livet. Ropet var som regel et «Hvorfor?». Hvorfor var jeg satt inn i et slikt liv som jeg ikke fant noen mening i? Hvorfor kunne ikke Gud la meg forstå?
– Fikk du noe svar?
– Jeg opplevde aldri noe svar der og da, svarer Sam. – I ettertid ser jeg jo veldig tydelig at Gud fulgte med meg og hadde omsorg for meg, men der og da opplevde jeg det bare som håpløst.
Ingen mening
– Trodde du på Gud hele tiden?
Sam tenker seg om. – Jeg trodde at det fantes en Gud, svarer han. – Min far var en kristen som bare var opptatt av regler og ritualer og jeg hadde ikke inntrykk av at han hadde noe forhold til Gud. Men min mor var nok mer en personlig troende, og hun inspirerte meg til å lese i Bibelen der jeg fikk et forhold til Gud. Jeg tror aldri jeg tvilte på Guds eksistens men jeg fant absolutt ingen mening i det han lot meg gjennomgå.
Et lyspunkt kom likevel inn i tilværelsen, til stor forundring både for Sam og de andre som var rundt ham. Da han var 18 år var det avgangsseremoni fra High School. På scenen sto den ett år yngre Eleanor og sang. Hun var Sams rake motsetning. Utadvendt og livlig, skoleflink, engasjert i sport og musikk, alltid omkranset av venner. – Hun var vokst opp på nabogården men jeg hadde aldri tenkt på henne som noe annet enn en nabo, sier han. – Nå møttes øynene våre og det var noe som skjedde i meg. Jeg tenkte at kanskje det er her meningen med livet ligger. Etter at sangen var ferdig mannet jeg meg opp, gikk bort til henne og spurte om hun ville gå ut og spise en is med meg. Med min redsel for mennesker og sosial kontakt var det noe av det aller vanskeligste jeg har gjort i hele mitt liv. Men utrolig nok svarte hun ja! For de andre guttene på skolen var det komplett uforståelig. «Hvordan i all verden klarte du å få henne på kroken?» spurte en av dem. Jeg svarte som vanlig ikke noe. «You lucky bastard!» mumlet han og ruslet bort.
Den folkesky Sam fant av en eller annen grunn tonen hos den livsglade Eleanor. Tre år senere giftet de seg. – Hun var et fantastisk menneske som holdt ut med meg og elsket meg på tross av de store problemene jeg hadde, sier Sam.
– Du hadde altså fortsatt problemer?
– Ja, svarer han. – Det høres nok rart ut, og jeg kan skjønne at det er vanskelig å forstå for mange. Jeg hadde fått en kone som elsket meg og vi fikk flere fantastiske barn sammen. Jeg arbeidet svært hardt og ble en av de mest framgangsrike farmerne i hele området, hadde det nyeste og beste utstyret og satt etter hvert godt i det økonomisk. Likevel var ikke selvbildet blitt noe bedre. Den sosiale angsten var like stor. Som godt voksen mann løp jeg fortsatt og gjemte meg når det kom besøk kjørende opp til huset. Jeg sto inne på låven og så min fem år gamle sønn ta imot de som kom. Han hadde heldigvis arvet Eleanors personlighet og var helt uten sosial frykt, smiler Sam. Han blir fort alvorlig igjen. – Du kan tenke deg den skammen jeg følte der jeg sto i skjul bak vinduet!
Mening med livet?
Denne perioden var preget av leting etter mening med livet. – Jeg forsøkte det meste, sier Sam og ser alvorlig på meg. – Jeg forsøkte ulike trosretninger, tok faktisk misjonærutdanning en liten periode. Da det ikke gav meg noe gikk jeg fullt og helt inn for jobbingen og gjorde det så bra at jeg etter hvert ble kontaktet av en børsmegler i Calgary som ville børsnotere virksomheten min. Like fullt kjente jeg den samme tomheten, slet med de samme sosiale problemene. Etter hvert bestemte jeg meg for å gi opp alt dette og heller søke mening i naturen. Vi flyttet til Hawk Hills, så langt nord i provinsen som det var mulig å komme og fortsatt drive gårdsdrift. Der var det kilometervis mellom naboene og timevis å kjøre til nærmeste kirke. Det passet meg bra siden jeg hadde fått religion opp i halsen.
For et innesluttet friluftsmenneske med sosial angst var Hawk Hills antageligvis noe av det nærmeste man kunne komme himmelen. Der møtte Sam andre mennesker som hadde søkt ut i naturen, langt bort fra folk. Her møtte han fangstmannen som tilbrakte stort sett alle årets dager ute i skogen. Farmeren som temmet gaupeunger som kjæledyr for barna sine. Sam selv temmet hjort, ekorn og jaktfalker. – Jeg kunne nok fylt en bok med historier fra livet i Hawk Hills, forteller han. – Vi jaktet prærieulv med snøskuter og fanget en gang en kanadisk tømmerulv på over to og en halv meter bare ved hjelp av snøskuter og våre egne hender. Bjørn var det rikelig av, så rikelig at vi hadde lov til å skyte dem når som helst vi traff dem på vår egen eiendom. Vanligvis lot jeg dem være i fred, jeg likte disse dyrene. Men en gang bestemte en svær svartbjørn seg for at han ville bruke kornåkeren min som lekegrind. Dag etter dag kom den ut av buskaset, rullet seg rundt i åkeren og ødela avlingen som jeg hadde slitt så hardt for. Da var jeg ikke sen med å hente rifla.
Gjennom området i nærheten rant elven Peace River. Et ordtak sier at den som drikker av Peace River vil bli værende der resten av livet. Det første Sam gjorde når han kom til Hawk Hills var å drikke så mye han klarte. – Her ville jeg bli boende til jeg døde, sier han.
– Fant du meningen med livet?
– Det var uten tvil et godt og friskt liv, svarer Sam. – Men på det menneskelige planet hadde jeg like store sosiale problemer og følte på den samme tomheten som hadde fulgt meg siden barndommen. Det gikk også mer og mer inn på meg at jeg ikke klarte å oppføre meg slik mot Eleanor som jeg gjerne ville. Jeg elsket henne over alt annet og hevet aldri stemmen overfor henne. Men når jeg ble fornærmet trakk jeg meg inn i meg selv og det kunne gå dagevis uten at jeg snakket til henne. Jeg var jo selv veldig fortvilet over dette for det var ikke slik jeg ville oppføre meg, men jeg maktet ikke noe annet, sier Sam.
Etter en tid i Hawk Hills kom likevel vendepunktet for Sam. Hittil hadde han hele livet gravd seg dypere og dypere ned i sin egen håpløshet og selvforakt. Nå oppdaget han at det faktisk fantes en vei i motsatt retning. Les mer om dette i neste del av intervjuet.
