Påskefeiringen er et minne om en kriminalsak og et mirakel. For 2000 år siden skjedde nemlig historiens største kriminalsak med tilhørende justismord. Noen dager senere inntraff historiens største mirakel. Dagens Næringsliv har laget en god historie ut av min aktivitet i Russland, og har kronet sin påskekrim med historien om «Smiths Venner-toppen» som er mistenkt for bedrageri, underslag og hvitvasking. Ett av de største mysteriene – eller skal jeg si miraklene – har de likevel unnlatt å skrive om.
DN-journalist kontaktperson i HMC
I begynnelsen av februar ble jeg informert om at stiftelsen HMC hadde blitt tappet for betydelige beløp i ett av sine datterselskap, Kolme Tack Holding AG. Det var en sjokkerende nyhet, men noe hadde allerede murret i bakhodet mitt en tid. Noen dager i forkant hadde jeg nemlig fått en epost fra personen som var mistenkt for forholdet. Han videresendte da et skannet brev fra det nederlandske handelsregisteret, stilet til stiftelsen HMC. Brevet inneholdt bekreftelse på bestilt innloggingstilgang i handelsregisteret. Noen som kan gjette hvem som var angitt som mottaker og bestiller i HMC? DN-journalist Line Dugstad! Som naturlig nok aldri har vært ansatt i HMC… «Merkelig…» skrev den mistenkte nederlenderen da han videresendte brevet. At det var merkelig allerede den gang må sies å være en underdrivelse. Når vi nå i etterkant kjenner historien om denne nederlenderen blir det ikke akkurat mindre merkelig.
Nå er ikke jeg akkurat privatetterforsker Malthe-Sørenssen, jeg er bare en stakkars skatterevisor som ikke helt klarer å henge med. Sannsynligheten for at nederlandske myndigheter skulle forveksle Dugstad med den mistenkte – som var den naturlige mottaker av slike saker i HMC og som bodde på stiftelsens adresse som brevet var sendt til – var forsvinnende liten. Det måtte altså være en annen sammenheng. Jeg hadde grublet på hva den egentlig var, men klarte altså ikke helt å se bildet.
Hva er oddsene?
Da jeg i begynnelsen av februar ble informert om mistanken mot nederlenderen fikk jeg til min forbauselse vite at en del av de straffbare forholdene hadde funnet sted på samme tid som brevet fra handelsmyndighetene i Nederland ble sendt til stiftelsen HMC ved journalist Dugstad. Nå begynte jeg å lure på om jeg burde ta en tur på Narvesen og spille lotto. Oddsene for gevinst var jo langt høyere enn sannsynligheten for at disse samtidige hendelsene skulle være tilfeldige sammentreff.
Mysteriet – eller kanskje miraklet – stopper likevel ikke der, det mest utrolige gjenstår. Noen dager senere tok nemlig Dagens Næringsliv kontakt og gav uttrykk for at de var imponert over hva jeg hadde fått til i Russland for 20 år siden! De ønsket et intervju, og mente at denne historien var noe mange burde få med seg. Historien var ifølge dem noe jeg kunne være stolt av. Hvilket jeg selvfølgelig ikke var, siden pengene fra aktiviteten i Russland akkurat hadde forsvunnet! Temaet avisen ønsket å snakke om var nemlig kjøp og senere salg av en forretningseiendom i St. Petersburg. Jeg skrev litt om denne i mitt innlegg om Stråmannen som lurte døden. Nå er det vanligvis ikke så mange som går rundt og skryter av hva de fikk til for 20 år siden. At to «gravejournalister» i Dagens Næringsliv skulle ha interesse av dette nå i 2016 virket også temmelig søkt. Hva var egentlig sammenhengen?
Eiendommen journalistene var interessert i ble solgt i 2007, og fortjenesten fra salget gikk altså inn som langsiktig kapitalbase i HMC sitt datterselskap Kolme Tack Holding AG for å anvendes i ideell virksomhet. Denne informasjonen, som må sies å være temmelig sentral i saken, utelot dessverre Dagens Næringsliv i sin artikkel. Det var mer interessant å krydre historien med skatteparadiser og «Smiths Venner», og la leseren spekulere i hvor pengene var blitt av. Realiteten er imidlertid at det er nettopp denne kapitalen som altså var tiltenkt ideelle formål, og som nå ser ut til å være underslått.
Hva visste DN?
Avisen ønsket altså et intervju med meg. Jeg satt nå på en hyggelig forespørsel om å snakke om prosjekter jeg kunne være stolt av. Samtidig skjønte jeg temmelig godt at ikke dette var den egentlige vinklingen. I mitt hode så det ut som at det de ønsket å snakke om var hvordan jeg deltok i virksomhet på vegne av en ideell stiftelse, tjente nesten 12 millioner dollar som skulle brukes til gode formål, og som altså mange år senere ser ut til å være forsvunnet i straffbare handlinger. For meg var det klart at journalistene åpenbart måtte vite om dette mistenkelige forholdet – og timingen jeg har beskrevet over tydet nærmest på at de visste det i sanntid! Hva skulle jeg da si i et slikt intervju?
Jeg har relativt solide nerver, og har svært god samvittighet. Altså kan jeg med stor oppriktighet si at jeg ikke var spesielt nervøs for å prate med Dagens Næringsliv. På bakgrunn av den informasjonen jeg satt på ønsket jeg imidlertid ikke noe intervju, men jeg ønsket en samtale der jeg forklarte mitt syn på at hele prosessen var et spill. I en epost i begynnelsen av mars skrev jeg til journalistene: «Jeg har kanskje mer følelse av at saken nå er gjort til et «spill». Det er jo ikke første gangen jeg har opplevd dette overfor pressen. Det var altså å få en klarhet i dette som var min hensikt med et møte med dere.» Nå klarte vi ikke å finne et tidspunkt som passet for alle før påske, og i mellomtiden ble altså historien publisert.
Påskemirakel!
Hva er sannsynligheten for at det er ren tilfeldighet bak Dagens Næringslivs timing? De publiserte lørdag en artikkel om mitt kjøp og salg av en eiendom i Russland mange år tilbake i tid, en historie som isolert sett ville ha minimal interesse for de fleste. De blandet inn skatteparadiser, «Smiths Venner» og andre konspirasjonsteorier. Samme dag slapp nederlandske medier saken om den mistenkte personen som sitter i 90 dagers varetekt, og som Dagens Næringsliv i dagens avis presenterer som «Smiths venner-topp». Midlene bedrageriet gjelder er nettopp en del av kapitalen fra eiendomstransaksjonene avisen skrev om lørdag. De samme transaksjonene som de kontaktet meg om få dager etter at bedrageriet fant sted. Dette unnlater avisen å ta med. De forteller altså ikke hele bildet. Skulle man være kynisk kunne man lure på om tanken var at det er bedre å la leseren lure på om Larsen selv har gjemt midlene i et skatteparadis.
Min første tanke er at de mange usannsynlige sammentreffene og den enda mer usannsynlige timingen tilsier at avisen må ha kjent hele historien en god stund. Sjansen for at alt dette er tilfeldigheter er vel mindre enn en til en milliard eller noe slikt. Nå har jeg imidlertid i min egen dialog med avisens journalister opplevd dem som profesjonelle og hyggelige på alle måter. Jeg har heller aldri vært i tvil om hva som er sannhet. Enda så utrolig det høres ut begynner jeg derfor å tro at disse statistisk umulige sammentreffene faktisk er et påskemirakel!
Da får vi bare vente og håpe på neste kapittel i historien blir positivt, nemlig at HMC får tilbake alle sine midler, som jeg personlig faktisk har lagt ned ikke så rent lite svette og energi i å skaffe til veie.
Les også:
