I dag er det kvinnedag og jeg har i den forbindelse fått et gjesteinnlegg fra Johanne Reiersrud. Hun setter fokus på kvinnenes historiske kamp for sine rettigheter og peker på at vi alle har en oppgave i det å motarbeide urett og diskriminering i våre omgivelser.
Gjesteinnlegg – Johanne Reiersrud: Det er ikke ofte jeg opplever at en kinofilm ender med spontan, ektefølt applaus fra hele publikum. Med rulleteksten hadde det bredt seg en lavmælt, nesten andektig stemning, og jeg kjente en underlig stolthet som både var ydmyk og takknemlig på en gang. «Suffragette» var filmen som nesten blåste meg av stolen og resulterte i dette gjesteinnlegget.
Jeg skulle møte noen gode venner, spise og se en film som virket interessant. Filmwebs omtale for «Suffragette» hadde vekket vår oppmerksomhet: «…kvinner som kjempet for likeverd med menn ble forfulgt av en stadig mer brutal stat. Kampen for retten til å stemme ble gjort av arbeidende kvinner som var villig til å miste alt i sin kamp for likestilling.» Suffragettene var de ildsjelene som gjennom mange tiår arbeidet for at britiske kvinner skulle få stemmerett på lik linje med menn.
På begynnelsen av 1900-tallet jobbet de aller fleste arbeiderklassekvinner lange skift under helsefarlige arbeidsforhold i fabrikkene, arbeidsforhold som også kunne innebære fysisk vold og misbruk. Deres liv var preget av fattigdom og slit, med oppdragelse av barneflokker ved siden av fullt arbeid. I filmen fremgår det at de jobbet 30 % lengre arbeidsdager enn menn og tjente rundt 25 % mindre på tross av de lange arbeidsdagene. På denne tiden hadde kvinner praktisk talt ingen rettigheter, verken politisk, sivilt eller juridisk. De var juridisk underlagt ektemannen, kunne ikke eie bolig, hadde ikke juridisk rett på sine barn, og var økonomisk undertrykket. Kvinner var på mange måter helt prisgitte sine ektemenn og mannlige familiemedlemmer.
Den urettferdigheten kvinner på tidlig 1900-tallet ble utsatt for måtte de alle leve med. Men bare et mindretall trodde det var mulig å forandre på dette, og en enda mindre andel var villig til å kjempe for det. Suffragettene var en gruppe kvinner som ble utstøtt, latterliggjort og kriminalisert av både stat og storsamfunn. De risikerte å miste alt de hadde, inkludert arbeid, inntekt, familie og til og med sin frihet. De ble fengslet for å delta i fredelige demonstrasjoner og foreningsvirksomhet.
«Suffragette» forteller historien om noen av disse kvinnene. Vi møter Maud Watts, arbeiderklassekvinne på Londons østkant. Hun blir noe tilfeldig dratt med på et politisk møte om kvinners arbeidsforhold. Senere står hun blant de første rekkene i en fredelig demonstrasjon, hvor hun blir angrepet og slått ned av voldelige politistyrker. 
Dette blir starten på flere fengselsopphold uten rettsak eller domsprosess av noe slag. Kvinner som blir mistenkt for å være involvert i politisk virksomhet blir nemlig overvåket av det hemmelige politiet i London, alle demonstrasjoner blir effektivt oppløst og de ansvarlige arrestert. Maud deltar på 2-3 møter med suffragettene og blir arrestert for andre gang. Politisjefens ord sier mye om kvinnenes status i ekteskapet: «Vi fengsler dem ikke nå. Vi kjører dem hjem og lar mennene deres ta seg av dem.» Mauds politiske engasjement blir nå for mye for mannen, og hun blir låst ute og hjemløs. Det mest hjerteskjærende øyeblikket i filmen kommer likevel når Maud mister det aller kjæreste hun har, sønnen. Fullstendig maktesløs må hun se på at et velstående ektepar tar han med seg, fordi ektemannen, som har den juridiske råderetten over barnet, har bestemt at han må adopteres bort. Smerten og fortvilelsen er bunnløs, og smitter over på publikum. Mauds historie er fiktiv, men den er autentisk, derfor berører den så sterkt.
Hvorfor har vi ikke hørt mer om suffragettene før? Sammenlignet med andre frihetsforkjempere, som Martin Luther King, Nelson Mandela m.fl., er navn som Emily Pankhurst eller Emily Wilding Davidson rimelig ukjente. De har nemlig fått forsvinnende liten omtale når man tenker på at deres arbeid ble utført på vegne av halvparten av befolkningen i sine hjemland. Kvinnene som startet den feministiske bevegelsen allerede på 1800-tallet, er pionerer som har fått liten anerkjennelse for sitt altoppofrende arbeid. Det skamfulle stempelet de fikk i sin samtid har muligens fortsatt å legge en demper på deres anerkjennelse i moderne tid. Til tross for at mer eller mindre hele den kvinnelige delen av befolkningen verden over har fått merke resultatet av deres kamp, direkte eller indirekte. De statene som fortsatt ikke har stemmerett for kvinner, er under press. «We are in every home, we are half the human race, you can’t stop us!» sier Maud i avhør hos politisjefen.
Norge var relativt sett tidlig ute med å gi stemmerett til kvinner i 1913, som det femte landet i verden. Dette tallet husker jeg fra historietimene, og noe man som nordmann kan kjenne en viss stolthet over. I Storbritannia for eksempel, Emily Pankhursts hjemland, fikk ikke kvinner stemmerett på lik linje med menn før i 1928, i Frankrike 1944 og Sveits ikke før i 1971! Hvorfor hørte vi på skolen og universitetet aldri noe om kampen, om ofrene eller menneskene som sto bak denne saktegående revolusjonen? Denne revolusjonen som handler ikke bare om retten til å avgi sin stemme i valg, men om grunnleggende rettigheter som juridisk og økonomisk frihet, ytringsfrihet og rett på trygghet og beskyttelse mot utnyttelse. Dette er rettigheter som kvinner i mange land fortsatt mangler i stor grad.
Som det er med det meste i vårt samfunn har ikke disse rettighetene kommet gratis. Noen har stått opp mot urettferdigheten og ofret svært mye for å få gjennom endringer. De har innsett at skal det skje noe må det begynne med dem selv. Nettopp dette er for meg noe av det viktigste å lære av historien.
I skrivende stund har jeg akkurat kommet hjem fra en av mine favorittbegivenheter: BCCs årlige kvinnekonferanse, som ble avholdt på Oslofjord Convention Center. Her var hovedbudskapet nettopp dette, at det er ved å gi av meg selv og sette fokus på hva jeg kan gjøre for andre at jeg kan gjøre en forskjell i mine omgivelser. De fleste av oss omgås mange ulike mennesker, og har kanskje også verv og oppgaver der vi har med mennesker å gjøre. Sannsynligvis mangler det ikke på anledninger til å vise respekt mot noen som har blitt sett ned på, vise godhet mot noen som kanskje ikke er vant til å bli brydd seg om, skape glede hos et menneske som er nedtrykt, og trøste noen som har det vanskelig. Gjennom dette kan jeg også være med på å rette opp urettferdighet og skjevhet og løfte fram de svakes sak. Dette koster meg gjerne noe, men nettopp her har jeg altså min mulighet til å gjøre en forskjell.
På kvinnekonferansen var jeg sammen med 4000 kvinner fra land over hele verden. Denne helgen er et energipåfyll av de sjeldne, og jeg er stolt og takknemlig for å være en del av et samfunn med så mange kloke, oppegående og hardtarbeidende kvinner. Kvinner som arbeider hardt for å gjøre en forskjell hver på sitt sted. Jeg opplever at denne helgen gir meg ny og verdifull inspirasjon i min egen hverdag, og gleder meg til å ta med meg datteren min hit om noen år.
I dag går også tankene til utviklingen som har funnet sted i den menigheten jeg er en del av. Det er forhåpentligvis få som vil være uenig i at det for 20 -25 år siden var betydelige innslag av et respektløst og diskriminerende kvinnesyn innenfor enkelte miljøer i BCC. Jeg tror ikke datidens ledelse egentlig sto for dette synet selv, men det hadde nok i noen grad påvirket også deres forhold til kvinnenes betydning og oppgaver i menighetslivet. Da Kåre J. Smith overtok ledelsen i menigheten var dette noe av det han virkelig satte på agendaen, og BCC fikk en helt annen utvikling fra midten av 90-tallet. For min del tror jeg hans kursendring på dette området er noe av det hele menigheten – både menn og kvinner – bør være mest takknemlig for. Det har gitt en enorm revitalisering av menighetsliv, trivsel og oppbyggelse, og det blomstrer som aldri før.
På samme måte som jeg føler meg privilegert som får ha et slikt nettverk og en slik inspirasjon i BCC, føler jeg meg svært privilegert som får bo i et av de mest likestilte landene i verden. Jeg kjenner i dag på en ekstra takknemlighet for de tusener av pionerer som har gått foran og kjempet for våre rettigheter og frihet, og jeg føler med de kvinnene som bor i land der slike rettigheter foreløpig bare er drømmer. Jeg håper også det er mange av oss som på samme måte som suffragettene tør å stå opp mot urettferdighet og gjøre en forskjell for de i våre omgivelser som trenger støtte, forsvar og trøst. God kvinnedag!
Av: Johanne Reiersrud, Drammen
