Aftenposten kunne i sin søndagsutgave melde at Margreth Olins film om «Snåsamannen» har satt ny publikumsrekord. Over 100.000 mennesker har hittil sett den på kino. På den annen side er kritikken fra enkelte hold også forbausende kraftig. Hva er det som engasjerer så voldsomt i denne filmen?
Trekker nytt publikum
Ifølge Aftenposten har ingen andre norske eller utenlandske dokumentarfilmer hatt så god salgsåpning. – Det som er unikt, er at filmen tilsynelatende tiltrekker seg store publikumsgrupper som nesten aldri drar på kino, sier filmskaper Olin til Aftenposten. Det stemmer i hvert fall godt for mitt vedkommende. Å si at jeg ikke er noen ivrig kinogjenger er ingen overdrivelse, men denne filmen hadde jeg lyst til å se.
Snåsamannen: glad i mennesker
For meg ble kinobesøket en interessant opplevelse. Jeg satt igjen med inntrykket av en mann som framfor alt var glad i mennesker. – Naturen kan alle se er fin, men det fineste som er skapt ser vi ikke. Det er mennesket, sa «Snåsamannen», Joralf Gjerstad, i filmen. Han mente at vi alle kunne trene opp evnen til å se det fine i mennesket. Det var også gripende å se hvordan han evnet å få flere av de vi møtte i filmen ut av selvforakt og negative tankebaner, og gi dem tro på seg selv. Det er nok en evne samfunnet hadde trengt mye mer av.
Filmen er først og fremst en observasjon av Snåsamannens møte med mennesker som trenger hjelp. Vi får likevel også høre litt av hans livsfilosofi. Interessant er det da å legge merke til at han er opptatt av de mange valg et menneske står overfor gjennom livet, og de to kreftene som påvirker oss i disse valgene. Han snakker om det lyse og gode og det mørke og vonde. Ofte velger menneskene den retningen de mørke kreftene vil ha oss i, og havner da inn i ulykkelighet og mørke tanker. Selv hadde han valgt de lyse kreftene, og det hadde gitt ham styrke og mening i livet selv når han opplevde tunge tider. Tunge tider hadde nemlig også Gjerstad hatt sin andel av.
Godhet gir glede
Gjerstad hadde et tydelig budskap om at godhet mot andre mennesker er veien til ekte glede. – Det er det som er livets storhet, sa han, og oppfordret til å begynne å tenke på hvordan vi kunne vise godhet i hverdagen. Det ville gi oss glede og mening, og godheten kom alltid til å vinne til sist. – Når du gir noe får du alltid mer tilbake, sa han ved en tidligere anledning.
«Mannen fra Snåsa» skal i utgangspunktet handle om overnaturlige fenomen. Paradoksalt nok preges filmen først og fremst av det naturlige. Gjerstad selv uttrykker et ønske om å oppleves naturlig for sine besøkende. Det er lite mystikk og ritualer å spore når han legger hendene på de han møter. For ham er dette helt naturlig. Riktignok handler det om en evne han ikke kan forklare, men det uforklarlige trenger ikke nødvendigvis være noen motsetning til det naturlige. Det er Snåsamannen et godt eksempel på.
Kjedelig film?
Egentlig burde dette være en kjedelig film for de aller fleste. Handlingen er stort sett begrenset til å se mennesker fortelle om sine problemer, og deretter observere dem i møte med Gjerstad. Hvis man ikke er spesielt interessert i temaet burde det være liten grunn til å bruke lørdagskvelden på denne filmen. Hva er det da som likevel får nordmenn til å gå «mann av huse» for å se Snåsamannen legge hendene på folk?
På tross av en generell sekularisering av samfunnet viser mange undersøkelser at de aller fleste fortsatt er åpne for at det finnes mer mellom himmel og jord enn det vitenskapen i dag kan forklare. Faktisk ser troen på at det finnes noe utenfor menneskets fatteevne ut til å være sterkere i dag enn den har vært på mange år. Olins film rører nok ved et grunnleggende behov som ligger dypt i mennesket selv om mange ikke vil erkjenne det. De fleste mennesker er nemlig ikke så klinisk rasjonelle som mange vil ha det til.
Sterk kritikk
Filmen vekker også overraskende sterk kritikk fra enkelte hold. På Human-Etisk Forbunds nettsider finner vi en heller lunken anmeldelse av filmen. I Aftenposten ble Olin sterkt kritisert for å være for naiv i kontakten med Gjerstad. I ulike debattfora har det blitt et sterkt engasjement knyttet til om det er skadelig for samfunnet å bygge opp under en tro på Gjerstads evner. En del finner det tydeligvis svært provoserende at Olin ikke har «slaktet» Snåsamannen i sin film.
Debatt er ofte både sunt og nødvendig, men etter min oppfatning har denne debatten likevel en bekymringsfull side. Den inneholder nemlig alt for ofte et sterkt innslag av mangel på respekt for at mange mennesker faktisk velger å tro på noe. Min rett til å velge å tro er helt grunnleggende, og er nedfelt i menneskerettskonvensjonen. Det samme gjelder min rett til å velge ikke å tro. I de mange debattene som i dag pågår ser vi imidlertid stadig oftere at det å i det hele tatt ha en tro blir sett på som uønsket, og til og med skadelig for samfunnet.
Det at jeg er troende burde ikke være et problem for de som ikke er troende, så lenge jeg ikke påtvinger dem min tro. Høy takhøyde og gjensidig respekt mellom ulike religioner fører ifølge mange sosiologer til bedre harmoni i samfunnet. Fra human-etisk hold vises ofte til «religionskrigene» som eksempler på religionenes skadelige effekt på samfunnet. Dette er likevel et temmelig rart argument. «Religionskrigene» har ikke oppstått på grunn av stor religionsfrihet og toleranse i samfunnet, men nettopp på grunn av manglende respekt for andres religion. Når en religion blir dominerende og vil begynne å bestemme over andres tro resulterer det i politisk uro og i verste fall konflikt. Det gjelder like mye human-etikk som det gjelder andre trosretninger. Det beste vi kan gjøre for å sikre et harmonisk samfunn er å respektere hverandres rett til å tro.
Grunnverdier under press
– Samfunnet er basert på grunnverdier. Det er når vi er presset at vi må beskytte de grunnverdiene, sa Olin da hun nylig deltok i NRKs program «Torp». Norge og Europa går en tid i møte der grunnverdier om trosfrihet og medmenneskelighet vil komme under press. Det er ikke vanskelig å se at vi stadig oftere vil bli møtt med historier og eksempler som gjør det lett å rasjonalisere bort betydningen av disse. Spørsmålet er da om våre grunnverdier er så godt forankret at de tåler denne påkjenningen.
Vi kan ikke lukke øynene for de potensielle samfunnsproblemene vi står overfor når det skjer store folkeforflytninger. Vi kan ikke stille oss bak holdninger og kulturer som går på tvers av vårt rettssamfunn. Det er naivt å tro at det finnes enkle løsninger på disse utfordringene. Grunnverdiene må vi likevel sørge for å ta vare på. Svikter vi på dette området får vi etter hvert et samfunn som få mennesker vil ha noen glede av å leve i.
Snåsamannen tok radikale livsvalg. Vi kan si at han valgte å stille seg i godhetens tjeneste. Ifølge Olin er det troen på å ville andre mennesker noe godt som står bak hans livsvalg. Mennesker som har denne troen er uhyre verdifulle for samfunnet. Vi bør sørge for at samfunnet inviterer til flere slike, ikke jager bort de få vi har!
