18. januar 1991 ble jeg gift med Heidi-Kristiina Nevanlinna i Lahti, Finland. Det var kaldt den dagen, men det var likevel den beste dagen i mitt liv.
I de 25 fantastiske årene som er gått siden bryllupet har vi fått en stor familie, med hele 9 barn. Heidi er verdens varmeste, triveligste, mest uhøytidelige, vennlige, omgjengelige, interessante, imøtekommende og elskelige person. Hun er uforskammet flink til det aller meste og har utfylt svært mye i mitt liv. Heidi er ryggmargen i vårt hjem og både jeg og barna setter henne ekstremt høyt. Så hva med meg da? Jeg har vel bare én ting å skryte av: Det var jeg som fant henne! Og Heidi har vært den eneste kvinnen i mitt liv.
Alle mennesker søker lykken, spesielt når det gjelder å finne en partner å dele livet sammen med. Tilnærmingen til de fleste er gjerne å forfølge det man der og da har lyst til. Det er rart at når man forfølger det man i øyeblikket har lyst til, så kommer man likevel ikke dit hvor lykken er. Hva kommer det av at så utrolig mange opplever skuffelse, smerte og fortvilelse på det området hvor de søker lykken mest intenst?
Da jeg studerte traff jeg en annen student som plutselig spurte meg om jeg hadde møtt kvinnen i mitt liv. Det hadde jeg jo ikke og vi hadde dermed noe til felles. Min venn hadde heller ingen hast, men våre utgangspunkt var svært forskjellige. Jakten på kvinner, mente han, er som å gå i en skobutikk. Teorien hans var at man måtte prøve mange par sko for å finne det paret som passet. Jeg tok straks avstand fra hans tilnærming, og mente at denne strategien ville føre til at både han og skoene snart ville lukte tåfis.
Skapelsen er så intelligent innrettet at det er ca halvparten av hvert kjønn på denne jordkloden. Det vil jo da være en idiotisk tilnærming å se på halvparten av klodens befolkning som en skobutikk. Det skjønte jeg i mine tidlige ungdomsår. Jeg trodde helt enkelt at den Gud som hadde skapt en så intelligent verden også hadde ordnet ett menneske som passet akkurat fullkomment for meg, og at denne kvinnen ville oppdage meg – eller motsatt. Gjennom alle år var jeg også overbevist om at den dagen så ville vi begge også forstå at vi var ment for hverandre. Mange vil sikkert påstå at jeg hadde skylapper på dette området, og det har de helt rett i.
Det var jeg som oppdaget Heidi, men siden det var 9 års aldersforskjell mellom oss, og jeg ikke ville utfordre mine kjære svigerforeldre, måtte jeg pent vente litt før vi til slutt ble for evig smidd i hymens lenker. I dag er det 17 minusgrader ute, men for meg er 18. januar fortsatt den varmeste og triveligste dagen på året.
