En ung kvinne står foran den store forsamlingen av sørgende mennesker. Hun leser minneord for sin søster, som brått ble revet bort fra sin familie. Hittil har hun vært sterkt beveget, når hun med inderlighet i stemmen har fortalt om sin søsters liv. Nå løfter hun blikket, og stemmen blir tydelig og fast. Det kommer som et rop direkte fra hjertet: «Men Mari er ikke død, hun lever!»
Gjesteinnlegg – Bjørn Nilsen: Å begrave en 28 år gammel firebarnsmor er en spesiell opplevelse. Tilbake sitter en sørgende ektemann, tre sønner i alderen fra åtte år og nedover, og et prematurt spedbarn som svever mellom liv og død. Den unge, gravide Mari var innlagt på sykehuset for lungebetennelse, men fikk trolig blodpropp natten etter innleggelsen, og livet sto ikke til å redde. For de etterlatte skulle det egentlig være umulig å finne noen mening i en slik hendelse. Fundamentet i familien er borte. Framtidsplanene raser sammen. Det er slike hendelser som gjerne fratar et menneske all livslyst.
Likevel er det altså et budskap om liv denne unge morens søster ønsker å formidle midt i sørgestunden denne kalde januardagen. Når hun har satt seg toner en sang ut til de mer enn 600 menneskene i den store salen: «Det er et liv som mennesker ei kjenner.» For mange av oss som sitter der er det en underlig kontrast. Vi er samlet for å ta et siste farvel med en som er død. Men budskapet som preger denne dagen er altså det stikk motsatte, det er framtid og liv!
Hvordan kan intelligente, normalt oppegående mennesker tale om liv i en begravelse? Det er bare ett svar på det. En slik tale kommer bare på basis av tro. Stilt overfor døden møter det rasjonelle mennesket sin yttergrense, slik Gud sa da han skapte havet: «Hit kommer du, men ikke lenger.» Vil vi lenger enn døden er det bare troen som gjelder.
Den talen som gjorde mest inntrykk denne spesielle dagen var svært enkel. Den kom fra Maris ektemann. Han kunne med god grunn uttrykt bunnløs fortvilelse, smerte og håpløshet. Det vi hørte var i stedet et menneske som midt i den dype sorgen hadde funnet fred. Et menneske som hadde fått tro på framtiden og framfor alt var i dyp takknemlighet til Gud og til sine venner. Vi hørte en ektemann som hadde fått visshet om at han en dag skulle møte sin kjære Mari igjen.
Bernt Aksel Larsen har de siste ukene skrevet flere blogginnlegg om BCC sett fra et juridisk og organisatorisk ståsted. På en slik dag som dette får vi se menigheten fra en helt annen vinkel. Vi får se «den uorganiserte forsamling», legemet som opererer uhindret av organisasjon, vedtekter og struktur. De forskjellige lemmene på legemet samler seg uoppfordret til hjelp, støtte og trøst. Vi ser hvordan apostelen Paulus’ ord oppfylles: «For om ett lem lider, lider alle de andre med». Troen på Gud gir nemlig ikke bare håp. Den gir også samfunn. Det vi opplever en slik dag er et trossamfunn i ordets rette forstand.
Troende mennesker latterliggjøres i dag fra stadig flere hold. Å tro på Gud blir framstilt som irrasjonelt og meningsløst. Idealet er gjerne å forholde seg til de rammene som skapes av empiriske data og vitenskap. Da blir Gud visstnok overflødig. På en slik dag blir det likevel veldig tydelig at denne innstillingen til livet møter den samme grensen som det mektige havet: «Hit kommer du, men ikke lenger.» Hvilken trøst skal vitenskap og empiriske data gi et menneske på en slik dag? Jeg skulle gjerne hørt de kloke og fornuftige tanker som kunne bringe lys inn i tilværelsen til Maris etterlatte!
Maris etterlatte tror på en evig Gud, en Gud som har et hus der det er mange rom. De tror at ett av disse rommene tilhører Mari, og at de en dag skal møte henne igjen. Det tar ikke bort sorgen og savnet. Derimot gir det fred, og kraft til å leve videre med forventninger til framtiden. Det gir inspirasjon til å bli et bedre medmenneske, en bedre far, en bedre venn. Troen fører mennesket ut av egoismens harde begrensning, og åpner øynene for den livsgleden som ligger i det å være på giversiden. For mange mennesker er dette latterlig, uforståelig, et uttrykk for svakhet og «trang til mystikk». For oss som er troende er det virkelighet.
Vi tar del i sorgen til Maris familie, men vi deler også deres visshet og glede over at vi en dag skal møte henne igjen. Med frimodighet og glede slutter vi oss til hennes søsters hjerterop: Mari er ikke død, hun lever!
Av: Bjørn Nilsen, Grenland
