I 1956 ble egennavnet «Den Kristelige Menighet» brukt i forbindelse med kjøpet av Nedre Brunstad Gård. Så langt jeg kjenner til er dette første gangen navnet er brukt om menigheten i offentlig sammenheng. Kjøpet av Brunstad utløste også andre interessante prosesser knyttet til struktur og formalisering av menighetens virksomhet.
Den Kristelige Menighet
Som jeg viste i innlegget «Den uorganiserte forsamling» hadde menigheten i perioden fra 1922 til 1955 opparbeidet seg noe erfaring med eiendomstransaksjoner og vedtekter knyttet til dette. Da Nedre Brunstad Gård skulle kjøpes ble dette tatt et skritt videre. I en enkel protokoll innledes det med følgende avsnitt: «År 1956 den 31. mars holdtes stevne i Den Kristelige Menighet som har sin opprinnelse ved avdøde Johan O. Smith, Horten og som utgir bladet Skjulte Skatter.»
Det er to forhold som er verd å merke seg her. Først er det altså så vidt jeg vet første gang at navnet «Den Kristelige Menighet» offisielt ble brukt. For det andre ser vi nå at menighetens opprinnelse og tilknytning til Johan O. Smith og bladet Skjulte Skatter er presisert i et offisielt dokument. Den læremessige tilknytningen er nevnt i tidligere dokument fra Horten i 1944, men selve menighetens tilknytning som forsamling er så langt jeg vet ikke nevnt tidligere i offisielle dokumenter.
Ansvarsforhold protokollert
På dette tidspunktet hadde en rekke personer som hadde tillit og ansvar i lokalmenighetene allerede i en god del år blitt invitert til en årlig samling på gården Torsteinslåtta i Ål. Elias Aslaksen, Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith inviterte nå i 1956 alle disse til å delta i et møte hvor den ovennevnte protokollen enstemmig ble tiltrådt og undertegnet. Det ble der protokollert enighet om at disse tre skulle undertegne de nødvendige dokumenter i forbindelse med kjøpet. Videre i protokollen står det blant annet: «De nevnte herrer skal inntil videre fungere som eiendommens bestyrere og rette vedkommende i enhver henseende. De tre nevnte herrer skal i enhver henseende kunne disponere over eiendommen, også ved salg eller pantsettelse. Det bemerkes imidlertid at eiendommen tilhører forsamlingen, hvorfor de tre herrer ikke skal ha noen personlig eiendomsrett til eiendommen helt eller delvis.»
Konsensusprinsippet
Ved denne protokollen ble også prinsippet om konsensus offisielt etablert. Prinsippet om at viktige saker krever konsensus har jeg skrevet om i innlegget «Beslutning gjennom enighet», og det har ligget til grunn i de fleste viktige avgjørelser opp gjennom menighetens historie fram til i dag.
I et tillegg til protokollen ble det blant annet nevnt at når alle de tre opprinnelige personene var gått bort skulle tallet på ansvarshavende utvides til fem personer.
Lokalmenighetene
Så langt jeg vet benyttet lokalmenighetene fortsatt begrepet «Den uorganiserte forsamling», hver på sine respektive geografiske steder. Som tidligere nevnt ble det noen steder opprettet legater for å ivareta eiendomsforhold, men lokalmenighetene var i liten grad offisielt definert og organisert som juridiske enheter ut over det som var nødvendig for å eie lokalene de benyttet til sine samlinger.
Uro i 1990
Går vi noen tiår videre var det i 1990 en spent situasjon i menigheten. Sigurd Bratlie og Aksel J. Smith, som da hadde lederansvaret, var blitt gamle. Blant enkelte av medlemmene var det usikkerhet om hvem som etter hvert skulle overta dette ansvaret. Da Kåre J. Smith og Sigurd J. Bratlie ble valgt inn blant de fem ansvarlige i henhold til protokollen fra 1956, økte dette spenningen. Det var en medvirkende faktor i den prosessen som førte til at en gruppe mennesker forlot menigheten på begynnelsen av 1990-tallet, og som er beskrevet i boken «Hyrde og profet» av Kåre J. Smith.
De som deltok på den årlige samlingen på Torsteinslåtta hadde på dette tidspunktet i flere tiår fungert uoffisielt som et representantskap for menigheten. De representerte svært mange ulike lokalmenigheter, og var i all hovedsak personer som hadde stor tillit på sine respektive hjemsteder. I juli 1992 signerte disse et tillegg til den opprinnelige protokollen fra 1956, der det ble bekreftet at de sluttet seg til historiske dokumenter om hvem som hadde overtatt som ansvarshavende og varapersoner på ulike tidspunkter, og at disse ansvarshavende var å anse som lovlig oppnevnt styre. På dette tidspunktet ble begrepet «Styret på Brunstad stevnested» innført.
Offisielle vedtekter
Den 1. januar 1993 hadde representantskapet et møte på Brunstad under nyttårsstevnet. I dette møtet ble det for første gang nedfelt offisielle vedtekter for «Den Kristelige Menighet». Tidligere hadde det altså vært etablert forskjellige vedtekter knyttet til legater og eiendomsdisposisjoner, men dette er så vidt jeg vet første gang at menigheten som trossamfunn fikk offisielle vedtekter. I disse beskrives det hva som er basis for menighetens virksomhet, eiendomsrett, styrearbeid, regnskap og revisjon m.m. Det ble også nedfelt retningslinjer for hvem som ikke lenger anses å være med i menigheten. Dette siste er et tema jeg vil komme tilbake til i et eget innlegg senere, så jeg sier ikke mer om det i denne omgang.
I samme møtet ble det også godkjent standardvedtekter for de norske lokalmenighetene, der de som ønsket det kunne formalisere sin tilknytning til Den Kristelige Menighet. Tilknytningen var i disse vedtektene sterkere enn den er i dag. Blant annet skulle ett styremedlem i lokalmenigheten utpekes av Den Kristelige Menighet på Brunstad. Lokalmenighetene tok nå også navnet «Den Kristelige Menighet i Sted».
Endringer i 1998
I 1998 ble vedtektene igjen endret. Representantskap og forstanderskap ble nå formelt inkludert som organ, og fra dette tidspunktet kunne vedtektsendringer kun skje ved enstemmighet i representantskapet. Dette hadde vært praksis helt siden 1956, men ble nå altså formalisert.
Den 21. september samme år ble menigheten for første gang registrert som forening i enhetsregisteret i Norge. Der ble det samtidig registerført at foreningen anses som stiftet den 17. mai 1898, ved Johan O. Smiths omvendelse. Å være registrert i enhetsregisteret er ikke noe generelt krav for en forening, men det er hensiktsmessig i forbindelse med den daglige drift.
I vedtektene fra 1998 ble det også tatt inn en seksjon om hvem som kunne regnes som deltakere i menigheten. Bakgrunnen for dette var primært at regelverket åpnet for å søke om offentlig støtte til menigheten som trossamfunn. De som utgjorde grunnlaget for offentlig støtte måtte skriftlig bekrefte at de anså seg som deltaker i menigheten. Det ble imidlertid presisert at man også kunne være deltaker i menigheten uten å avgi noen slik erklæring, men man ble da altså ikke regnet inn i grunnlaget for offentlig støtte.
På dette tidspunktet begynte det også å bli klart at behovet for en utbygging og modernisering av menighetens eiendom på Brunstad var stort. Dette førte til en del nye organisatoriske grep, som jeg vil komme nærmere inn på i mitt neste innlegg om dette temaet.
Andre innlegg i denne serien:
