I den første delen av intervjuet med Bjørn Nilsen snakket han om oppvekst, yrkesliv og hvordan arbeidermiljøet i Brevik satte sine spor. Halvveis i intervjuet er det på tide å gå mer inn på personen Bjørn. Hva er det som driver ham?
Energioverskudd
Gjesteinnlegg – Inge Almås: – Mange som har vært i kontakt med deg beskriver deg som en svært energisk og engasjert person. Hvor kommer all denne energien fra, er du født slik?
Bjørn ler. En hjertelig og godmodig latter. – Jeg har nok vært et engasjert menneske helt fra fødselen, svarer han. Allerede som barn var jeg veldig begeistret når det var noe som skulle skje, når det ble lagt planer. Når det skulle gjøres noe på Brunstad eller i menigheten hjemme brukte jeg som barn og ungdom mye tid på å sette meg inn i det som skulle skje. Det er en drivkraft som jeg har hatt så lenge jeg kan huske.
– Likevel er det klart at medfødt entusiasme og energi betyr en hel del, men jeg vil nok si at den takknemligheten og begeistringen jeg kjente for det jeg fikk lov til å delta i, den har vært en enda viktigere energikilde. Takknemlighet skaper engasjement. En takknemlig person er ikke likegyldig til det samfunnet han er en del av!
Dugnadsfellesskap
– Alle som kjenner deg vet at du helt siden barndommen har vært tungt engasjert i dugnad og frivillig innsats. Hva er det som har drevet deg til dette?
– Det er jo fellesskapet og samfunnet knyttet til dette som har gjort at jeg helt fra barnealderen har vært begeistret for dugnad. Å arbeide sammen, få til noe sammen, gir et helt spesielt fellesskap. Dette har jeg kjent helt fra jeg som 12-åring deltok i min første dugnad på Brunstad.
Bjørn har vært framoverlent gjennom hele intervjuet, men nå blir han virkelig ivrig. Jeg begynner å høre bjørnestemmen. – Noen aviser mistenkeliggjør frivilligheten i menigheten, og lurer på om det egentlig er tvang som ligger bak. For mitt personlige vedkommende vil jeg i hvert fall si at hvis noen hadde våget å sette spørsmålstegn ved om det jeg har gjort er frivillig så hadde jeg gitt svært tydelig beskjed om hva jeg mener.
For min del er jeg ikke i tvil om at dette er hans oppriktige mening. Mennesker som brenner sterkt for noe har gjerne en egen intensitet når vi kommer inn på slike tema. Bjørn er ikke noe unntak. – Jeg vil gjerne gi livet for dette arbeidet om så er, helt frivillig! Det er jo dette jeg lever for, er begeistret for, det er her i fellesskapet jeg henter min energi og mitt livsmot.
– Hele kristendommen er bygget på den frie vilje, fortsetter han. – Selv i Moses’ tid var det frivillige gaver som finansierte tabernaklet. I det nye testamentet leser vi om at evangeliet er for den som vil. Hvis ikke dugnadsinnsatsen og arbeidet i menigheten skjer ut fra den frie vilje er det ikke levedyktig. Kjenner man ikke at lysten og gleden driver verket vil jeg jo si at man heller bør finne noe annet å drive med som gir bedre tilfredsstillelse i livet.
Får glede tilbake
– Hva vil du si at dugnadsarbeidet har gitt deg tilbake?
Her blir Bjørn myk i stemmen. – Først og fremst har det gitt utrolig mye glede tilbake. For meg er det egentlig tre ting som gir denne gleden. Det ene er å se at felles arbeid gir resultater. Altså god gammeldags arbeidsglede. Det andre er å kjenne fellesskapet og se hvordan både jeg og mine venner utvikles som mennesker. Og sist, men ikke minst, er det den veldige trivselen jeg opplever. Vi trenger ikke hvit duk og stearinlys for å ha fest! Matpausene der vi omgås hverandre, der vi kan snakke om det vi har på hjertet, disse settingene har gitt meg utrolig mye. Det er så fritt og ukomplisert. Og ikke minst er det jo utrolig oppbyggelig!
– Jeg må også si at jeg er svært takknemlig for at jeg fikk en ektefelle som har hatt den samme sans for verdien av dette arbeidet som meg. Å gå så tungt inn i dugnadsvirksomhet og menighetsarbeid ville være umulig hvis ikke Ester hadde båret familien på den måten hun har gjort. Vi har hatt samfunn i arbeidet, og har kunnet ta del i hverandres glede både i dugnadsarbeid og familieliv. Det har vært en veldig berikelse.
Det er lett å få inntrykk av at denne mannen er en maskin som bare går og går. Men han innrømmer at også han trenger å lade batteriene av og til.
– Hvis du virkelig skal koble helt ut og slappe av, hva gjør du da?
– Jeg har alltid vært veldig glad i musikk, selv om jeg ikke har spilt noe instrument selv. Når jeg etter en lang arbeidsdag kunne få på meg gode hodetelefoner og lytte til klassiske fiolinkonserter, Brahms, Paganini, Tsjajkovskij og flere andre, da følte jeg at spenningene etter arbeidsdagen løste seg opp og jeg kunne koble av. Jeg liker til og med opera, men det må du ikke si til noen, sier Bjørn med et blunk.
– De siste årene har jeg også blitt veldig opptatt av bibelhistorie. Jeg har alltid vært historieinteressert og den bibelske tidslinjen er utrolig fascinerende. Jeg kan gjerne sitte og fordype meg i dette til langt ut på natta når jeg først kommer på sporet.
– I feriene har det mesteparten av livet vært båt som er det store. Vi har hatt utallige båtturer langs Telemarks- og sørlandskysten ned mot Blindleia. For Ester og meg har det vært den ultimate ferien, og jeg tror det har vært høydepunkt også for våre 11 barn.
Endringer på Brunstad
– Brunstad har vært som et hjertebarn for deg i den tiden det var i menighetens eie. De siste årene har det vært en stor utvikling, der Brunstad er blitt et kommersielt anlegg og menigheten er en ordinær leietaker. Opplever du dette problematisk?
Bjørn smiler igjen. – Dette er ikke problematisk for meg i det hele tatt, sier han. Brunstad som geografisk sted kan nok kanskje ha noen sentimentale bånd som er knyttet gjennom mange år. Men det som virkelig betyr noe for meg og de fleste av oss er jo den oppbyggelsen og det trosfellesskapet vi opplever der. Jeg tror ikke på et bygg eller en eiendom som noe hellig. Når menigheten er på Brunstad er det vårt Jerusalem, på grunn av de menneskene som er der og den åndskraft som går ut fra talerstolen. Når arrangementet er over og vi drar hver til vårt har ikke bygningene noen sakramental betydning. At anlegget på Brunstad nå driftes og forvaltes profesjonelt av andre enn menigheten har mange fordeler, og jeg ser ikke det som noe problem.
Nyte livet og se gode dager
– Du er ansvarlig for BCCs nest største lokalmenighet, Grenland, med over 1.000 medlemmer. Du er styremedlem i stiftelsen på Brunstad. Du reiser rundt i hele Europa og driver Bibelundervisning for ungdom, og er tross passerte 70 år også tungt engasjert i å tilrettelegge for frivillig innsats. Tenker du aldri at det er på tide å redusere litt og nyte livet i stedet?
Bjørn ser på meg. – Det er jo dette som er å nyte livet og se gode dager, sier han. Og jeg tror han mener det høyst alvorlig. – Det er dette jeg gjerne vil drive med, jeg kan ikke tenke meg noe annet som gir meg større tilfredsstillelse i livet. Riktignok bare så lenge helsa holder og hodet fungerer sånn noenlunde, ler han.
Trist periode
– Som en mann som begynner å trekke på årene har du opplevd BCC gjennom ulike faser. Det er etter hvert blitt tydelig at i flere sammenhenger hadde menighetens form på 80-tallet kommet inn i enkelte usunne spor. Hvordan opplevde du selv denne tiden?
– Det jeg opplevde på nært hold var at det var krefter som kom inn i menigheten og ville dempe det ungdommelige engasjementet. De ville legge bånd på den drivkraften som ønsket å ta vare på det fundamentale i Johan O. Smiths etterlatte skrifter. Styrke og drivkraft hører gjerne ungdommen til. Disse negative kreftene så på ungdommens styrke som hovmod, og begynte å motarbeide dette gjennom loviske krav og fokus på ytre ting. I en god del tilfeller kvalte dette gleden for ungdommen i menigheten. De fikk også inn en forståelse av at dugnad og arbeidsfellesskap ikke hadde noen verdi. Derved dalte også gleden ved arbeidsfellesskap, gleden ved å være sammen, hele engasjementet for trosfellesskapet. Det var en trist periode, sier Bjørn.
– Hva vil du si er den aller viktigste forskjellen mellom BCC på 80-tallet og BCC i dag?
– Den viktigste forskjellen er at vi er tilbake i en situasjon der det frigjorte mennesket kan tjene i menigheten. Med «det frigjorte» mener jeg det som Paulus sier, frigjort fra synden som er opphavet til alt vondt her i verden. Ytre ting og en standardisert oppførsel er ikke lenger fokus. Det er det personlige forholdet til Gud og tilliten dette gir som betyr noe, og som er basisen for å tjene. Dette gir en veldig mangfoldighet og livskraft, for den enkelte kan da tjene med sine evner og egenskaper uten å måtte passe inn i noen bestemt form. Det skaper også et utrolig trivelig miljø!
Menneskerett
– Norge sto i 2015 overfor en helt ny situasjon, der titusenvis av flyktninger banket på døra. Dette har også vakt en debatt om islam som religion i det norske samfunnet. Hvordan synes du vi bør forholde oss til de påvirkningene og utfordringene som landet nå står overfor?
For meg står religionsfriheten som en grunnleggende rett som vi må kjempe for. Det er jo nettopp denne retten vi som er kristne kan takke for at vi kan samles og oppbygges. Å skulle frata muslimer eller andre trosretninger den samme retten blir for meg veldig rart. Vi kan ikke være selektive når vi forsvarer menneskerettigheter og si at de som vi ikke liker skal heller ikke ha disse rettighetene. Personlig har jeg stor respekt for den sterke troen og engasjementet som mange muslimer har, jeg tror faktisk mange kristne kunne lære av denne. Det betyr selvfølgelig ikke at jeg er enig i deres lære eller stiller meg bak deres tro, men jeg respekterer den og jeg respekterer dem som mennesker.
– Jeg får avslutte med et spørsmål jeg gjerne stiller til engasjerte mennesker: Hvis du fikk 15 minutter på FNs talerstol, hva ville du snakket om?
– Da ville jeg rett og slett lest den viktigste tale som er holdt på jorden noen gang, nemlig Jesu bergpreken. Den er en veldig tale om hvordan det å søke andres beste og ikke være selvsentrert og egoistisk er den eneste veien til lykke og glede. Dette er en grunnverdi både i kristendommen og i mange andre religioner. Jeg er overbevist om at dersom de som har makt i verden hadde begynt å leve etter dette prinsippet ville de fleste konflikter blitt løst i en fei.
Det er spenst i skrittene til Bjørn når han går ut i den kalde januarkvelden. Den 71 år gamle mannen har fortsatt mye å gi. Jeg tror ikke denne bjørnen har tenkt å gå i hi med det første!
Av: Inge Almås
Del 1 av intervjuet finner du her
