I forstaden Soweto utenfor Johannesburg ligger et enkelt lite murhus. Her bodde i mange år mannen som kanskje mer enn noen annen i moderne historie har blitt et symbol både på frihetskamp og tilgivelse: Nelson Mandela.
Frihetskamp
Tirsdag denne uka var jeg i Johannesburg på forretningsreise, sammen med Kåre J. Smith. Vi benyttet da anledningen til å besøke Mandelas hus i Orlando, som er en liten del av Soweto. Her bodde han fra 1946 til 1962, før han ble satt i fengsel. Huset er ikke så mye for øyet, men som symbol på frihetskampen i Sør-Afrika er det blitt en nasjonalskatt av stor verdi. Imens Mandela satt fengslet ble dette et viktig samlingssted for de som sto opp mot apartheidregimet, spesielt under studentopprørene i 1976. Huset ble flere ganger beskutt og satt i brann fra bensinbomber.
Jeg har i mange år vært interessert i Mandela. Mannen som på mange måter ikke utmerket seg spesielt i tradisjonell forstand. Har var ikke den smarteste gutten på skolen. Han var ingen utpreget sterk leder slik vi vanligvis oppfatter begrepet. I sin selvbiografi framstår han ikke som noen stor strateg. Likevel klarte han å samle et land preget av sterke kulturelle og etniske motsetninger, et land der en liten hvit minoritet undertrykte den svarte majoriteten på stadig mer brutalt vis. Han brakte håp til en nasjon som så ut til å ha håpløse framtidsutsikter.
Klokskap og menneskeforståelse
Hvordan kunne en mann som Mandela klare dette? Jeg stiller spørsmålet til min venn og forretningspartner, Tielman Slabbert. Han er hvit sørafrikaner, professor i økonomi og byplanlegging, og har i mange år arbeidet utrettelig med prosjekter for å utvikle Afrika i Mandelas ånd.
– Jeg tror årsaken til at Mandela klarte å utrette så mye først og fremst lå i den klokskapen og menneskeforståelsen han la for dagen, svarer Slabbert. – Denne klokskapen kan spores tilbake til én bestemt egenskap, nemlig hans vilje til å sette folkets og Afrikas behov over sine egne. Han tok rett og slett sine valg uten tanke på å oppnå egen fordel eller vinning. Han respekterte alle, og foraktet ikke noe menneske. Jeg tror han virkelig ønsket å gjøre det aller beste for alle, uansett rase, hudfarge eller religion. Dette gav ham tillit hos de mange ulike grupperingene i folket, slik at han kunne hjelpe dem til forsoning. Han kom med verdighet og håp til en nasjon som var preget av kaos.
Jeg har selv lest Mandelas selvbiografi «Long Walk to Freedom» og hans senere bok «Conversations with Myself«, og jeg er enig med Slabbert. Mandela legger for dagen en livsvisdom og innsikt i menneskenaturen som jeg tror bare er mulig å oppnå ved å være oppriktig interessert i andre menneskers beste.
Den jeg selv velger å bli
– Det som skjer med meg avgjør ikke hvem jeg er. Jeg er den jeg selv velger å bli, sier Mandela. Som livsfilosofi er dette svært interessant. Det flytter fokuset bort fra det jeg ikke kan gjøre noe med, og retter blikket mot det jeg alltid kan gjøre noe med: Min egen handlemåte, min reaksjon, min tankegang. Det finnes rikelig med motivasjonsguruer både i næringslivet og ellers i samfunnet som snakker i store bokstaver om akkurat dette. For min del får nok ordene likevel svært mye større vekt når de kommer fra en mann som Mandela. En som mer enn de fleste i verden har vist at han står for dem i praksis. Han kunne med god grunn sagt at det som skjedde med ham fratok ham all mulighet til å gjøre en forskjell i verden. 27 år i fengsel kunne gitt ham verdens beste unnskyldning for å gi opp sine prinsipper, og bli et bittert og ensomt menneske som få ville husket. Mandela valgte ikke dette. Han valgte i stedet å bli et menneske med egenskaper som selv det kaotiske Sør-Afrika til slutt kunne samle seg om.
Ikke flykt fra dine problemer; grip fatt i dem! For hvis du ikke gjør noe med dem, kommer de alltid til å forfølge deg. (Nelson Mandela)
Mandela framstår ikke som noen helgen. Han snakker åpent om mange av sine feil og svake sider. Det er absolutt mulig å finne feil å kritisere ham for. Som han selv sier det: – Jeg er ingen helgen, hvis du ikke da tenker at en helgen er en synder som hele tiden forsøker å gjøre sitt beste.
For meg er dette noe av det som gjør ham så interessant. Det betyr egentlig at uansett hvilke svake sider jeg er født med, hvilke omgivelser jeg er vokst opp i, hva jeg begår av feil, og hva livet har tildelt meg av omstendigheter, kan jeg likevel gjøre en forskjell for andre mennesker. Så lenge jeg som Mandela er oppriktig interessert i deres beste vel å merke.
Store problemer
Sør-Afrika er ikke et land uten problemer i dag. Landets valuta er svært svak. Finansministeren ble fredag sparket og ny innsatt samme dag, men han ble byttet ut søndag med en tidligere minister. Det tar tid å bringe stabilitet og gode levekår til et land. Sør-Afrika, og mye av det øvrige afrikanske kontinentet, er svært rikt på naturressurser. Kommer dette kontinentet inn i en sunn utvikling har det et potensial som verden kanskje hittil ikke har sett maken til. Skal dette potensialet realiseres trengs det ledere som Mandela. Som ikke er opptatt av egen fordel, men som har et syn og et hjerte for Afrika.
– På grunn av at de som sitter med makten i stor grad konsentrerer seg om egne fordeler er Afrika som kontinent i kaos, sier min venn Slabbert. – I mange afrikanske land er korrupsjon så framtredende at det inngår i stort sett alle sider av hverdagen. En etter en framstår nye ledere og politikere som ser lovende ut, men de klarer ikke stå imot fristelsen som makten bringer. De begynner å bli mer opptatt av egen fordel enn av å gjøre det beste for folket. Hvis de som skal lede folket har denne innstillingen, hvordan kan vi da vente at resten av folket ikke skal gjøre det samme?
Håp i mørket
Det er altså ikke noen harmonisk idyll Mandela har etterlatt seg. Det han har etterlatt seg er håp, og en ny måte å tenke på. Dette er kanskje den største gaven han kunne gi. Selv om det er mye kaos fortsatt, kan vi flere steder se hans tankegang begynne å bre om seg, også utenfor Sør-Afrika. Det oppstår mennesker som engasjerer seg i samfunnets behov uten å stikke til seg gevinst selv. Foreldre begynner å tenke på hvilket samfunn de vil gi videre til sine barn. Modige mennesker begynner å stå opp mot urettferdighet og undertrykkelse. Det gir resultater.
Afrika ble i mange år omtalt som «Det mørke kontinentet», sannsynligvis både av symbolske og rasistiske årsaker. Jeg tror det er godt håp om at mørketiden er på vei over. Og jeg tror Nelson Mandela har spilt en ikke ubetydelig rolle i dette.
Å være fri er ikke bare å være kvitt lenkene, det er å leve på en måte som respekterer og styrker andres frihet. (Nelson Mandela)
En annen spesiell side ved Mandela er hans forståelse av demokratiske prinsipper og forankring av beslutninger i folket. Akkurat dette er så interessant at jeg tenker å lage et eget blogginnlegg på temaet litt senere. Følg med!
