– en irriterende troende som ønsket å bygge det norske samfunnet på dugnad
Hans Nilsen Hauge (1771 – 1824) var bondesønn fra Østfold. I en alder av 25 år ble han født på ny som en kristen, og ble døpt med den hellige ånd mens han gikk bak plogen ute på en åker. De som har fulgt litt med på skolen vet at denne hendelsen var opptakten til en virksomhet som etter hvert plasserte ham som en av norgeshistoriens viktigste pionerer, både når det gjelder kristenliv og industriutvikling.
I opplysningstidens ånd
Hauge var født inn i opplysningstidens og verdenshistoriens kanskje viktigste tidsperiode. Vi finner lite som tyder på at opplysningstidens tenkere var hans inspirasjonskilde, men det er liten tvil om at Hauge likevel var midt i opplysningstidens ”tidsånd”, med sine tanker om frihet, privat initiativ og entreprenørskap. Dette var tanker som han hadde til felles med datidens internasjonale størrelser som John Lock, Adam Smith, Voltaire, Rousseau, Montesquieu og andre. Disse hadde etter hvert fått gjennomsyret tenkningen også i Norge fram mot 1814.
Hauges kristendom fokuserte på det personlige gudsforholdet. Han lot seg inspirere av en trosretning som gjerne blir kalt pietisme, der det var stort fokus på gudsfrykt med nøysomhet og stor arbeidsinnsats. Dette tok Hauge et skritt videre ved å iverksette en lang rekke industrielle prosjekter.
En av landets mest undervurderte personer
Som industrigründer etablerte han en enorm virksomhet på kort tid. Professor Ola H. Grytten ved Norges Handelshøyskole anslår at han bidro til å etablere 7-8.000 arbeidsplasser.
Han hadde stor tillit både som kreditor og debitor, og var engasjert i ca 100 større finanstransaksjoner. Som investor stod han faktisk for mer enn en prosent av hele landets brutto investeringer i 1804.
Dette gikk ikke upåaktet hen. Hauge ble kritisert for å blande kommersiell virksomhet inn i kristenlivet. En av dem som kritiserte ham var kjøpmannen Anders Qvale fra Bergen. Hauge svarte da
slik i et avisinnlegg: «Den som ikke vil arbeide bør heller ikke ete. Kanskje Qvale vil bygge klostre til sin kirkestiftelse, men jeg vil derimot bygge fabrikker, drive handel, hjelpe med håndverk, og når jeg har tid og kraft, dyrke jorden».
Noen av de som i nyere tid har forsket på Hauge stiller spørsmål om han er en av norgeshistoriens mest undervurderte personer. Paradokset er at selv om Hauge var den kanskje største industrigründer vi har sett i Norge var han hele sitt liv svært forsiktig med eget forbruk. Han ønsket å få de fattige ut av sin fattigdom, ikke å øke avstanden mellom fattig og rik. Det var heller ikke for å vise sin rikdom at Hauge investerte. Her kunne han nok være til stor inspirasjon for mange av dagens investorer.
For Hauges del var drivkraften i hans prosjekter et ønske om å kunne bidra og hjelpe andre. Dette skjedde ut fra hans egen overbevisning og personlige forhold til Gud. Vi kan si at det var kjærlighet til medmenneskene som drev ham, ikke noe politisk prosjekt.
Konflikt med prestene
I en periode på ca 7 år fra 1797 gikk Hauge til fots og besøkte gårder over hele landet. Der han fikk husrom jobbet han på gården med det daglige arbeidet, og om kvelden samlet han de som bodde på gårdene rundt omkring for en andakt. Dette var forbudt etter dansk/norsk lov i det som ble kalt konventikkelplakaten. De som ville holde andakt måtte først innhente sogneprestens godkjennelse. Hauge kom i et kraftig motsetningsforhold til de statlige prestene, som hadde monopol på forkynnergjerningen. Han slo fast at dersom de som var betalt for å forkynne unndro seg sin plikt til å lære menneskene gudsfrykt, kunne de ikke nekte ham å gjøre dette – til og med uten betaling.
Hauge mente han hadde et kall fra Gud til å være med å skape en ny framtid for mange mennesker. Det var dette som var hans fokus og drivkraft, men samtidig bygget han altså et av Norges største forretningsimperier.
Problemet var at han brukte sin frihet også til å refse presteskapet, som ofte selv ikke levde gudfryktig. Hos Hauge var hånd forent med ånd. Ressursene var gitt ham av Gud, mente han. Det dreide seg om å gi folk hjelp til selvhjelp. Det skulle imidlertid vise seg at dette ble utålelig for de som satt med makten. Les mer om dette i Del 2 som publiseres om noen dager.
