Jeg skrev i ett av mine første innlegg på denne bloggen at jeg ønsket å stå opp og fortelle om vår virkelighet og våre opplevelser i BCC. I etterkant har jeg skrevet om trivselen, aktivitetene, arbeidersamfunnet, livsgleden – det som jeg og mange med meg opplever som en sentral del av livet i denne menigheten.
Responsen på bloggen har hittil vært overveldende. Svært mange har uttrykt glede over at noen setter ord på den virkeligheten medlemmene i BCC opplever og er stolte av. Jeg fikk imidlertid også en tilbakemelding som det kan være grunn til å stanse litt opp ved. En ungdom skrev nemlig til meg: «Går det an å skrive en artikkel om hva som blir gjort hvis noen føler seg utenfor, utestengt, mobba eller noe i den retningen?»
Det gjør inntrykk å få et slikt spørsmål. Jeg tror og håper virkelig at det ikke er mange som opplever å føle seg utenfor, utestengt eller mobbet i BCC. Det ville likevel være naivt å tro at det ikke skjer fra tid til annen. Jeg vet at de ansvarlige i BCC arbeider svært målrettet for at alle som er involvert i barne- og ungdomsarbeid skal ha den samme grunnholdningen til sine medmennesker som det menigheten står for. Det er imidlertid flere tusen mennesker som er engasjert i dette, en god del av dem ganske unge. Å utelukke at det blant alle disse finnes et fåtall som ikke oppfører seg i tråd med disse holdningene er umulig. Jeg vil imidlertid si at det å utelukke, utestenge eller i verste fall rett og slett mobbe et menneske som man egentlig skal ha omtanke og omsorg for, det er rett og slett utrolig skammelig. Det er så langt fra BCCs verdisyn som det er mulig å komme.
Jeg har gjennom mange år hatt den udelte glede å kunne arbeide sammen med Kåre J. Smith i mange sammenhenger. Noe jeg har merket meg helt fra begynnelsen er at det er lite som opprører ham så kraftig som når han merker at det blir gjort urett mot et annet menneske. Denne holdningen bør vi alle ha. Ser vi at noen bevisst blir utestengt eller mobbet er det ikke noe vi bør stilltiende akseptere. Da bør vi si fra. Og kanskje kan vi også selv hjelpe dette mennesket.
Så til spørsmålet denne ungdommen stilte: hva blir gjort i BCC knyttet til dette? Slik jeg ser det er svaret todelt. Det første og viktigste er at omsorgen og omtanken for medmenneskene ligger som en grunnstein i menighetens forkynnelse og verdigrunnlag. Etter min mening er det umulig å brenne for BCCs formål og dele menighetens verdisyn uten å være opptatt av dette. Omtrent hver eneste gang vi samles til stevner eller møter er kjærlighet og godhet til medmenneskene sentrale tema, direkte eller indirekte.
I tillegg arrangerer BCC egne seminarer og samlinger for de som skal ha ansvar i barne- og ungdomsarbeid, der dette står sentralt. Her er gjerne fokuset praktisk rettet, med råd om hvordan man bør opptre og hvordan vanskelige situasjoner kan håndteres. På den årlige samlingen for lokalmenighetenes forstandere er det også sterkt fokus på å ivareta hele bredden og mangfoldet i menigheten, nettopp slik at alle kan kjenne seg verdsatt og inkludert.
Å ikke bli inkludert, ikke bli verdsatt kan være en vanskelig opplevelse for noen hver. For barn og ungdom er det hjerteskjærende. Ut fra det jeg selv ser i menigheten og de mange tilbakemeldingene jeg får fra hele verden tror jeg heldigvis at de som opplever dette i BCC er få. La oss alle gjøre det vi kan for at det blir så få som mulig!
Andre relevante innlegg:
