Barna mine begynner å bli vant til litt av hvert. Fotografer som lurer med telelinser utenfor huset vårt. Hus som brenner ned om natta. Trusler på SMS. I dag kunne de legge til en ny erfaring: opplevelsen av å møte journalister i blodtåka hjemme i gården.
Det var rett før lunsj i dag at en mørk BMW tilhørende fotojournalist i Dagens Næringsliv, Fredrik Solstad, braste inn på gårdstunet hjemme. Nå er klokka nesten 14, og fotografen sitter fortsatt og lurer. Akkurat i dag hadde jeg i et anfall av velvillighet lagt til rette for at en del barn kunne tilbringe dagen på gården under «Operasjon Dagsverk». Den kvinnelige journalisten som satt på i bilen lot seg ikke affisere av barna, tok seg fram til døra på huset der jeg bor og forlangte å få snakke med meg. Hvem hun var ville hun ikke oppgi før min ektefelle til slutt forlangte svar. Da kom det ikke overraskende for dagen at det var Line Dugstad som hadde tatt turen innom.
Tilfeldigvis var jeg ikke der akkurat da, og hun måtte etter hvert motvillig forlate åstedet med uforrettet sak. Tilbake sto barn som lurte på hva som egentlig hadde foregått, om de hadde tilbrakt «Operasjon Dagsverk» hos en kriminell.
Jeg er etter hvert blitt vant til det meste, og det skal mer til enn hensynsløse journalister for å ta nattesøvnen fra meg. Fra mine og andres barn kan jeg ikke forvente det samme. At Dagens Næringsliv og Line Dugstad viser en slik total mangel på varsomhet burde kanskje ikke forbause meg, men jeg er likevel litt forundret. Det blir nok likevel ikke siste gangen jeg hører fra disse folkene.
