Jeg skylder deg muligens en unnskyldning etter din visitt hjemme hos meg i går. Det var jo en noe kjølig mottakelse du fikk av min familie. Du får heller ha dem unnskyldt, de er kanskje blitt litt redde for fremmede siste året. Fyren som kjørte deg så jo temmelig skummel ut der han satt.
Når jeg tenker meg om inviterte jeg deg i mars til en samtale, men du hadde den gangen ikke tid til å vente til det passet for oss begge. Kanskje det var denne samtalen du ønsket å ta da du kom hjem til meg i går? Som et lite plaster på såret vil jeg nå fortelle deg litt av hva jeg hadde på hjertet i mars.
Det jeg ville fortelle deg var en liten historie om en fyr som jeg kjenner litt, og som jeg tror du kjenner litt også. Denne fyren klarte å rote seg bort i litt av hvert som han ikke burde. Du vet, det er jo slik at når man begynner å betale for damene sine er det gjerne noen mannfolk som stikker av med en del av betalingen. Og disse mannfolkene er ikke alltid like hyggelige og koselige som damene. Blant annet har de en lei tendens til å ville ha mer og mer penger. Så det ble nok litt varmt rundt ørene på denne fyren. Men de han jobbet for hadde rikelig med penger. Så han bestemte seg for å stikke av med en god slump, så kunne han både ha damene i fred og holde de skumle mannfolkene fra livet.
De som eide pengene syntes han ikke mye synd på, for de var ikke helt begeistret for betalte damer og den slags og da kunne de bare ha det så godt. Så han begynte å tenke på om det var noe disse pengefolkene ikke ville like at andre hørte om dem. Du vet, slik som for eksempel når jeg ikke har fått lov av kona å spise usunt, og så drar jeg likevel på McDonald’s med sønnen, og så finner hun kassalappen i lommeboka mi etterpå. Da blir det månelyst. Det kan du vel tenke deg, du møtte henne jo i går. Dette har sønnen min også skjønt. Så hvis jeg sier at nei, du får ikke noe mer ukepenger nå så henter han fram noen slike kassalapper han har gjemt og truer med å vise dem til sin mor. Utspekulerte barn jeg har! Lurer på hvor de har det fra.
Men nå sporer jeg av. Det jeg snakket om var altså denne fyren som satt og tenkte på hvordan han skulle få beholde pengene han ville stjele, uten at eierne våget å løpe etter ham. Og som for å bruke mitt eksempel kom på at kassalapper fra McDonald’s var en god idé siden disse pengefolkene hadde så fryktelig sunne koner som de var så fryktelig redde for. Problemet var at alle kassalappene han hadde samlet fra disse folkene var fra helsekosten på hjørnet. Så han tenkte: hvorfor ikke lage det jeg trenger selv? Og som tenkt så gjort. Han laget kassalapper, stakk av med pengene, kjøpte hus til den peneste av damene, betalte for beskyttelse fra de skumle mannfolkene og gledet seg til sommeren.
Dessverre gikk det ikke helt slik som han hadde tenkt. For de han hadde tatt pengene fra visste at de hadde aldri vært på McDonald’s. De var alt for redde for konene sine til å gjøre noe slikt. Så da han truet dem med at han ville la avisa skrive om at de hadde drevet og stappet i seg BigMac lo de bare av ham. Og før han visste ordet av det satt han bak lås og slå.
Men de skumle mannfolkene likte ikke dette. De visste at han hadde mye penger men disse pengene fikk de ikke tak i. Det gjorde dem også ganske sinte. Sinte mannfolk er ikke noe hyggelig vet du Line. Men de visste at jeg også hadde litt penger. Og så hadde denne fyren som du og jeg kjenner litt fortalt dem at jeg var veldig glad i BigMac. Men det var ikke sant, for jeg spiser bare gulrøtter. Men dette visste altså ikke de skumle mannfolkene. Så de sendte brev til meg. Gi oss penger, ellers sender vi to hundre tusen kassalapper til avisa, skrev de. Og da jeg ikke betalte gjorde de nettopp dette.
Så nå har du og jeg hver vårt problem. Ditt problem er at du skal skrive om at jeg har vært og spist BigMac, og du er kjempestolt over de to hundre tusen kassalappene du har fått, men du vet ikke helt sikkert om jeg egentlig har vært på Mac, men du har så fryktelig lyst til å skrive det likevel, og du fikk jo alle disse kassalappene, og noen av dem må jo være ekte tror du, men hva hvis du skriver om akkurat de som var falske og det viste seg at akkurat den kvelden du skrev at jeg var på McDonald’s viste det seg at jeg egentlig var på nabogården og høstet økologiske gulrøtter? Og hva om du skriver om meg men så viser det seg at det var nettopp dette de skumle mannfolkene som vil ha pengene mine ville at du skulle gjøre, og så koser de seg og sier at Line Dugstad, det er jammen noe til dame, men du vil jo egentlig ikke la dem styre deg, vil du?
Mitt problem er at disse mannfolkene nå er ganske sure på meg. For jeg har jo ikke betalt dem. Og ikke har jeg vært veldig interessert i de koselige damene deres heller. Det synes de er veldig irriterende. Så de sender meg ganske lite høflige meldinger på telefonen min om natta og kaller meg ting som jeg ikke vil nevne høyt når det er dannede mennesker til stede. Og de forteller meg at jeg går en lang og hard vinter i møte, og at jeg like gjerne kan begynne å selge eiendelene mine for jeg vil ikke få noen glede av dem likevel. Jeg synes ikke det er så veldig gøy med slike meldinger. Da er det mye morsommere å spille Wordfeud. Det er jeg ganske god på.
Så nå sitter vi altså fortsatt her med hver vårt problem. Du må lage en historie der du skriver at noen sier at jeg har vært på McDonalds, men at kanskje har jeg ikke vært der likevel, og at du er nesten sikker på at jeg har vært der, men at jeg selv sier at jeg er sur på han fyren du fikk kassalappene fra, og at derfor vil jeg ikke hjelpe deg med å fortelle hvor jeg egentlig har spist når jeg var ute på byen, og at jeg ikke liker å bli spurt om mine matvaner og i hvert fall ikke når kona hører på. Å lage en slik historie som folk synes er morsomt å lese er ikke så enkelt.
Og jeg, jeg sitter her og får stygge tekstmeldinger fra folk som vil ha pengene mine og jeg har snakket med politiet og jeg ser husene mine brenne ned og jeg jager folk med telelinser i buskene og må ut på øya mi og rydde opp etter hærverk og er så nervøs at jeg skjelver i buksa hver gang kråka i buskene ser litt skjevt på meg. Så, kjære Line, da du kom i går var nok ikke familien min helt i balanse. Det beklager jeg. Jeg håper også at vi begge finner ut av våre problemer, og at ikke kona mi blir sinna på meg, og at du får gleden av å skrive en kjempesak om at noen har vært på McDonald’s som virkelig har vært der. Men det blir ikke meg. For jeg spiser bare gulrøtter.
Hilsen Bernt Aksel
