I etterkant av Tønsbergs Blads oppslag om hvordan «BCC-lederne» skal ha dysset ned en overgrepssak har jeg fått tilsendt dette gjesteinnlegget fra Cecilie Riise. Hennes opplevelser av denne familietragedien er på flere vesentlige punkt forskjellig fra det som framkommer i avisen.
Tønsbergs Blad publiserte i dag 1. august en artikkel på sine nettsider med tittelen «Jeg ble misbrukt, men lederne i Smiths venner dysset det ned», der min yngre søster forteller om den store tragedien vår familie opplevde over en lang periode da vi ble utsatt for grove overgrep fra far og bestefar. Jeg har stor respekt for min søsters mot og at hun tross alle de opplevelser vi måtte gjennomgå er i stand til å nyte livet slik hun beskriver. Dessverre føler jeg likevel behov for å korrigere deler av avisens artikkel, da noe av den etterlater et feil inntrykk. Som en av de som ble utsatt for disse graverende overgrepene tror jeg at jeg er berettiget til at min stemme kommer fram.
Denne saken berører alle i vår familie, og jeg er overrasket over Tønsbergs Blads mangel på respekt for de følelser vi sitter med. En overgrepssak av dette kaliberet er ikke noe som kan tas lett på, og det er ikke noe som bør håndteres med lettvint sommerjournalistikk. Dessverre er det heller ikke første gang avisen omtaler saken uten å kjenne realitetene. I 1993 hadde avisen en stor artikkel der de gjorde seg til talerør for min far. Han beskyldte i svært sterke vendinger BCC for å ha bortført meg, og for å ha en agenda om å knekke ham. Virkeligheten var at jeg flyktet fra et hjem der tragedier var en del av dagliglivet.
Følelsen det var for meg å lese en slik avisartikkel, og se de som hadde støttet meg og reddet meg framstilt på en slik måte, kan ikke beskrives. Dessverre ser ikke avisen ut til å ha lært, for nå opplever jeg det samme om igjen. Det er min fars stemme vi hører gjennom en del av det som nå tas fram i avisartikkelen.
Ett av Tønsbergs Blads hovedpoeng er at dagens ledelse i BCC unnlot å anmelde min farfar. Sannheten er at dagens ledere kan på ingen måte lastes. Jeg sitter på dokumentasjon fra etterforskninger og rettssaker, og tør påstå at jeg kjenner denne saken svært godt. Denne dokumentasjonen gir et helt annet bilde. Min farfar ble faktisk anmeldt og etterforsket, men saken ble henlagt. At det ikke var BCC-lederne som sendte anmeldelsen kan ikke brukes som argument for at de forsøkte å skjule saken. Sannheten er at dagens BCC-ledelse pushet kraftig på for at sakene med farfar skulle anmeldes, dette har jeg også fått bekreftet i dag. Tidslinjen som avisen tegner på grunnlag av min søsters historie er også feil. Ikke noe av dette er unaturlig, da min søster var svært ung da flere av hendelsene hun omtaler fant sted. Avisen har derimot et ansvar for å undersøke realitetene når de lar en så alvorlig beskyldning komme fram i en artikkel. Jeg opplevde støtten fra menighetens ledelse som helt avgjørende for at jeg klarte å komme gjennom den vanskelige tiden så godt som jeg tross alt gjorde. Jeg er ikke blitt kontaktet av avisen i denne saken. Avisen skriver selv at de har kontaktet min far, men at de sjekker saken med ham uten å bry seg med å sjekke med oss andre oppleves som et slag i ansiktet.
Når to av mine søstre lot boblen med den vonde hemmeligheten sprekke i 1998, kjente jeg lettelse og dyp fortvilelse på samme tid! Jeg hadde vært fast bestemt på å holde dette for meg selv resten av livet. Det var absolutt ikke fordi jeg var redd for å sverte noen, men fordi jeg var redd for å miste kontrollen over meg selv hvis det kom ut. Når saken likevel kom fram var jeg ikke i tvil ett sekund om at dette var en sak for politiet. Jeg var aktiv i BCC, men kjente aldri det minste snev av press om å dysse dette ned, slik det antydes!! Tvert imot har jeg fått støtte fra alle hold, også fra ledelsen, da denne saken ble kjent! Ikke en eneste gang har jeg møtt noen som helst kritikk for å ha gått til politiet med dette!! Jeg ble fortalt at det er eneste veien å gå!
Det er flere andre saker i Tønsbergs Blads artikkel som ikke er riktige. Min agenda her er likevel ikke å skape konflikt med min søster, og jeg lar derfor disse ligge i denne omgang. Vår familie har gjennomlevd nok tragedier for mange generasjoner framover og vi bør heller holde sammen enn å gå i konflikt med hverandre. Det er altså ikke min søster jeg ønsker å imøtegå her. Derimot nærer jeg en sterk kritikk mot en avis som kan behandle en så stor, alvorlig og tragisk sak på en så håpløst lemfeldig og lettvint måte. Jeg er også sjokkert over den mangel på respekt de legger for dagen for de øvrige i familien og for det trossamfunnet der jeg har funnet styrke og hjelp til å bearbeide og komme ut av de traumene vi har vært gjennom.
Jeg antar at avisen mener de bare formidler det min søster har fortalt. Når de velger å rippe opp i en så alvorlig sak fra fortiden, som også har vært så grundig behandlet i rettssystemet, bør de også ha et ansvar for å sikre sannhetsgehalten.
(Ifølge Riise er dette innlegget også sendt til Tønsbergs Blad som debattinnlegg)
