Hvorfor så få i vår menighet er politisk aktive.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 15. mai)
2017 blir et spennende år politisk, og Norge står foran en valgkamp. I BCC har vi tradisjonelt vært mindre politisk aktive enn gjennomsnittet. Skal jeg gå ut fra min egen erfaring, betyr ikke det at medlemmene har mindre meninger om politikk enn det samme gjennomsnittet. Diskusjonene kan til tider gå varme, og så godt som hele det politiske spekteret fra rødt til blått er representert. Å engasjere seg aktivt i politikken er det likevel lite av, selv om det finnes unntak.
Det er nærliggende å stille spørsmål om hva dette skyldes. Årsaken tror jeg er å finne i vekten forkynnelsen legger på å arbeide med seg selv – det som litt banalt kan kalles å bli et bedre menneske. Mange av oss tenker at det var dette apostelen Paulus ville prioritert om han hadde levd i dag.
Utvikling
I forkynnelsen fra våre talerstoler ligger det en tro på at det beste jeg kan gjøre for meg selv og for mine medmennesker er det Paulus skrev til den unge Timoteus: «Gi akt på deg selv og på læren. Fortsett med det!» Vi tror at ved å være opptatt med hva Guds ord sier, og sammenligne dette med slik vi selv er og oppfører oss, vil vi komme inn i en god utvikling som menneske.
Det å være i en slik utvikling er det aller beste vi kan bidra med for samfunnet. «Læren» som Paulus viser til, handler mye om å ikke være selvopptatt, men i stedet være opptatt med hva jeg kan gjøre for mine medmennesker. Dette er ikke naturlig for mennesker, men vi har en sterk tro på at utvikling er en mulighet.
Som grunnlag for det politiske systemet ligger behovet for å ha opinionen med seg. En politiker som har aldri så gode intensjoner, men som ikke har velgerne i ryggen, får ikke utrettet noe. Slik må det være i et demokrati, men her ligger også noe av årsaken til at relativt få medlemmer i vår menighet er politisk aktiv. Å framheve seg selv for å oppnå popularitet får ryggmargsrefleksene til å stritte imot. Å måtte kompromisse i verdispørsmål fordi man ellers ikke vil ha det tilstrekkelige antall velgere med seg vekker heller ikke lysten til å gå inn i det politiske livet.
En forskjell
Selv er jeg svært takknemlig for politikere som legger ned tid og krefter til beste for samfunnet. Klartenkte mennesker med ryggrad, som er opptatt av å bruke sine verv til å gjøre en forskjell, betyr mye. I det perspektivet vil noen kanskje mene at det er galt av samfunnsengasjerte kristne å ikke engasjere seg i politikk. At med et engasjement for å gjøre verden bedre burde man gi dette engasjementet utløp innenfor det systemet samfunnet har etablert.
Jeg vil ikke avfeie en slik argumentasjon. Heller ikke tror jeg det er noe galt i å engasjere seg i politikk når man ser at det er mulig å få utrettet noe. Men jeg tror fortsatt at det viktigste vi kan gjøre, både for samfunnet og for oss selv, er å følge Paulus’ formaning: Å arbeide med oss selv. Arbeide med å løfte blikket opp fra våre egne behov og bli genuint opptatt av hva vi kan gjøre for andre. Et menneske kan utgjøre en enorm forskjell uten å være i rampelyset, uten å være populær. Her er det uante muligheter og få begrensninger.
Vente på Herren
Verden er full av urettferdighet og nød, dette er et faktum ingen bør lukke øynene for. Det gjorde heller ikke apostelen Jakob, når han skriver om hvordan de rike og mektige utnyttet de fattige til egen fordel. Urettferdigheten var så stor at nødropet har «nådd fram til Herren», skrev han. Rådet var imidlertid ikke å engasjere seg i de politiske maktstrukturene, men heller å vente på Herren. Jakobs brev inneholder for øvrig mange formaninger om hvordan vi kan utgjøre en forskjell for våre medmennesker.
Vil vi se flere fra vår menighet i politikken framover? Det vet jeg ikke, men det er slett ikke umulig. Det jeg vet er at alle som følger Paulus’ og Jakobs formaning vil ha stor betydning for landet og for sine omgivelser. De er med på å gjøre verden til et bedre sted å leve. Verdien av det bør ikke undervurderes.
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
