Grunnlovsdagen feires med jubel og glede over hele landet, og det med god grunn. I dag tar vi kanskje prinsippene som har dannet grunnlaget for vår individuelle frihet og velstand som en selvfølge. Realiteten er likevel at det er mange hundre års utvikling og kamp som ligger bak.
Nok en gang er det tid for å feire grunnlovsdagen her i Norge. Den 17. mai har en litt spesiell plass i de fleste nordmenns hjerte. Slik bør det også være. Det er ikke lite betydningsfullt det vi feirer denne dagen. Vår grunnlov, slik den ble fastlagt av Eidsvollsmennene, la et godt fundament for å bygge opp Norge som et moderne demokrati og en velferdsstat. Prinsippene som ble nedfelt den gangen har i all hovedsak vist seg gyldige og bærekraftige også i vår tid.
Når et høyhus skal bygges legges det svært mye omtanke og arbeid ned i fundamentet. Ofte kan det i den fasen virke som om arbeidet går temmelig tregt. Det skal beregnes, forankres og etableres noe som er i stand til å bære og holde fast det som skal bygges oppover. Alle skjønner likevel at når huset er blitt 30 meter høyt kan det ikke gjøres endringer i fundamentet. Da er det for sent. Arbeidet må gjøres skikkelig første gangen. Når det er gjort kan huset reises både raskt og effektivt etterpå.
Å bygge en nasjon er ikke ulikt det å bygge et høyhus. Da Eidsvollsmennene kunne sette sitt stempel på grunnloven den 17. mai 1814 var det en svært viktig milepæl. Arbeidet med fundamentet hadde likevel pågått lenge. Vi kan si at de egentlig fullførte noe som hadde pågått i flere hundre år.
Hvor langt vi vil gå tilbake i historien for å finne begynnelsen til de idéene og prinsippene som ble lagt ned i grunnlovsfundamentet kan helt sikkert diskuteres. Antageligvis kan det argumenteres for at inspirasjon kan hentes fra filosofer, statsmenn og visjonære mennesker flere tusen år tilbake. I år er det imidlertid 500-årsjubileum for den Lutherske reformasjonen, og det kan være naturlig å starte der. Denne danner nemlig en viktig begynnelse og kilde for de tankene, idéene og prinsippene som skulle bli så viktige for Norge tre hundre år senere.
Gjennom reformasjonen startet de første skrittene mot å overføre makten fra en herskerklasse til folket. Luther proklamerte at ethvert menneske selv kunne ha forbindelse med Gud. Han oversatte Bibelen til tysk, for at ikke Guds ord skulle være forbeholdt noen svært få privilegerte. Han tok avstand fra den makten datidens kirke hadde over menneskene, og utfordret både pave og keiser. Endringene skjedde ikke over natten, men ved reformasjonen begynte flere og flere å få øynene opp for tankene om menneskets selvstendighet og frihet, dets evne til å iaktta, vurdere og gjøre seg opp en selvstendig mening. Den banet på mange måter veien for opplysningstiden, der tenkere som Locke, Voltaire, Rousseau og flere andre formet idéene om frihet, likhet og menneskeverd.
Da den amerikanske uavhengighetserklæringen og grunnloven ble utformet var det nettopp disse idéene de bygget på. Vi oppfatter kanskje amerikanere som noe svulstige når de omtaler sin grunnlov, men de har rett i at den var ganske enkelt revolusjonerende i sin tid. Nesten alle vestlige demokratistater har hentet mye av sin inspirasjon fra denne. Den franske grunnloven, som kom noen år senere, har også vært til inspirasjon for mange.
Eidsvollsmennene hadde garantert studert både den amerikanske og den franske grunnloven nøye før de satte ord på det som skulle bli fundamentet for Norges framtid. Vi kan saktens finne viktige forhold å kritisere, som eksempelvis jødeparagrafen og manglende likestilling av religioner. Faktum er likevel at grunnloven gikk langt i å sikre idealene om menneskets frihet, selvstendighet og likeverd. Den la et fundament for nasjonsbygging som i mer enn to hundre år har vist seg å være solid og gjennomtenkt.
Når noe nytt og annerledes innføres i samfunnet verdsettes det sjelden med det samme. Grunnlovsdagen ble ikke funnet verd noen markering de første årene. Det var dikteren Henrik Wergeland som gjennom flammende taler og dikt gjorde den 17. mai til en nasjonaldag og fikk trukket stadig videre sirkler av det norske folket med i feiringen. En annen av våre aller største diktere, Bjørnstjerne Bjørnson, fulgte ivrig opp det Wergeland hadde startet og var blant annet initiativtager til barnetogene. Det hører med til historien at svenskekongen ikke var veldig begeistret over at Norge, som fortsatt var i union med Sverige, hadde begynt å feire sin egen grunnlovsdag. Muligens gjorde det sterke fokuset på barn og barnefest at markeringen ble lettere å svelge.
I dag feirer vi en grunnlov som gir oss muligheter til å utfolde og utvikle oss som mennesker. Vi feirer en grunnlov som gir oss frihet til å tro hva vi vil og si hva vi vil. En grunnlov som forteller oss at vi er like for loven og at makten i landet skal fordeles slik at den i minst mulig grad skal kunne misbrukes. Noen bedre grunn til å feire kan jeg ikke tenke meg. Disse prinsippene tar vi kanskje som en selvfølge i dag når høyhuset står der og vitner om velstand og frihet. La oss imidlertid ikke glemme det nitide og strevsomme arbeidet som ligger bak for å skape det fundamentet vi har bygget vår velstand på.
La oss heller ikke glemme at idéer om frihet, likeverd og selvstendighet må bevisst tas vare på, ellers kan de fort forvitres. Norge er en god nasjon å leve i. Det er fortsatt en god nasjon å være kristen i. Det er en nasjon der vi i stor grad kan forvente rettferdig behandling fra myndigheter, der vi har frihet til å være de menneskene Gud har skapt oss til å være. Denne nasjonen gleder jeg meg over å få være en borger av, og jeg håper at de idéene, det fundamentet som er lagt for denne nasjonen får bestå også i framtiden.
