Hundretusener av mennesker i Norge nyter ukentlig godt av innsats som legges ned av frivillige. I idrett og kultur, i helse og omsorg, i trossamfunn og utdanning. Hva er det egentlig som får så mange mennesker til å engasjere seg for andre uten noen økonomisk godtgjørelse?
Bidrar til egen velvære
Sannsynligvis vil svarene være like varierte som disse menneskene selv er. Det er neppe noen uniform masse som bidrar innenfor frivillighetens mange grener og områder. Noen hovedprinsipp kan vi likevel ofte finne igjen. Den tyske forskeren og psykologen professor Denis Gerstorf, har i en langtidsstudie kommet til følgende konklusjon: Den som engasjerer seg sosialt bidrar til sin egen velvære – og tjener på det helt inn i høy alder. I januarutgaven av det tyske magasinet TK Aktuell, utgitt av den tyske helseforsikringsaktøren Techniker Krankenkasse, siteres professoren på dette. Her vises det også til forskning som indikerer at mennesker som er engasjert i frivillig innsats har høyere levealder enn gjennomsnittet. Frivillig innsats til beste for andre må dermed kunne sies å være godt forankret i det som populært kalles vinn-vinn.
Magasinet viser også til annen interessant forskning. For eksempel skrives det: De siste årene har mange eksperimenter og datasimuleringer gitt en overbevisning om at fellesskap som baserer seg på samarbeid til felles beste er mer vellykket enn grupper der alle arbeider med tanke på sitt eget beste. I slike fellesskap deles ressurser, man opptrer ansvarlig og sørger for at ingen blir utnyttet. Men forskningen viser også at slike fellesskap bare kan fungere dersom egoismen holdes i sjakk. Det fungerer ikke med gratispassasjerer som nyter godt av de godene andre har arbeidet for, uten å gjøre en innsats selv. (egen oversettelse)
Fremmer god psykisk helse
Frivilligheten har en sentral rolle når det gjelder å fremme god psykisk helse og livskvalitet. Frivilligheten legger til rette for og skaper arenaer for deltakelse, opplevelse av mestring og trivsel. Dette står å lese i et nytt 10-årig folkehelseprogram etablert av Kommunesektoren og Helse- og omsorgsdepartementet. Formålet med programmet er å bidra til å styrke kommunenes arbeid med å fremme befolkningens helse og trivsel. Programmet rettes inn mot psykisk helse og unge er en prioritert målgruppe. På en konferanse om programmet den 25. april i år pekte blant annet statssekretær Frode Hestnes på hvordan frivilligheten er en ressurs som har stor betydning, men også en ressurs som kan utnyttes bedre.
– Frivilligheten bidrar for den som gjør og den som får. Man kan gi selv om man ikke har det så bra, sier generalsekretær i Rådet for psykisk helse, Tove Gundersen til Frivillighet Norges nettsted i en artikkel om folkehelseprogrammet og konferansen. Her beskriver rådet frivilligheten som en mestringsarena. Gundersen peker også på at frivilligheten selv må være bevisst på at den spiller en slik rolle.
Ubetalelig
Jeg innledet dette innlegget med å spørre hva det er som får så mange mennesker til å engasjere seg for andre. Svaret er nok ganske enkelt at det gir livet mening, og dermed også livsglede. Jag etter materiell velstand og vellykkethet sender mennesket inn i en jakt der man etter et langt og slitsomt liv må innse at livsglede og mening ikke var å finne i dette likevel. De som velger å sette til side egne behov for å engasjere seg for andres beste opplever det motsatte. Gleden over å kunne bidra til trivsel for et barn, kunne se livsgnisten tennes i øynene på en ungdom og merke takknemligheten som stråler ut fra en aldrende, er ubetalelig.
Livet er ikke en paradisreise. Vi møter sykdom, motgang og konflikt. I de vanskelige tidene kan ikke hverken rikdom eller vellykkethet hjelpe. Det vårt engasjement for andre mennesker har gitt oss blir derimot en verdi som er til uvurderlig hjelp i slike tider. Det gir oss noe å holde fast på, noe å leve for. Kanskje gir det oss også et nettverk, nye vennskap som tilfører oss verdi. Det krever noe av oss, vi må stadig ta større eller mindre oppgjør med vår egen egoisme. Belønningen det gir overskygger likevel langt det offeret det er å ta disse oppgjørene.
Til høsten er det valg, og de ulike partiene snakker i disse dager mye om hvordan de vil bidra til at samfunnet skal være best mulig å leve i. Økonomiske vilkår, velferd og utdanning er blant temaene som gjerne debatteres tungt, og det med god grunn. La oss håpe politikerne heller ikke glemmer at et samfunn der mange er engasjert i frivillighet er et samfunn som har spirekraft. Det har kvaliteter og verdier som stikker dypere enn det man ser ved første øyekast, kvaliteter som bidrar til stabilitet, harmoni og velvære. Jeg er glad for at så mange nordmenn har valgt å bidra i denne retningen. Og jeg håper høstens valg kan resultere i at frivilligheten settes sterkere på dagsordenen. Det har den fortjent.
