Gjesteskribenten Harald Almås fortsetter sin serie om Luther og reformasjonen som startet for 500 år siden. I dag er turen kommet til riksdagen i Worms, der den uredde reformatoren måtte forsvare seg foran selveste keiseren i Riksdagen.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Bannlyst av paven
Undertegnede har gjennom en del innlegg i kortform beskrevet noen kirkehistoriske hendelser i forbindelse med reformasjonens 500-årsjubileum. Ved en pavelig bannbulle ble Luther truet med bannlysing om han ikke avsverget noen av sine teser, men sammen med kollegaer og studenter brente Luther pavens bannbulle sammen med et eksemplar av katolsk kirkerett. Hans ubøyelighet ble til et problem både for de kirkelige og verdslige myndigheter. 3. januar 1521, ca. 2 ½ år senere fulgte bannlysningen. Den tysk-romerske keiser Karl V innkalte da Riksdagen i Worms hvor diskusjonen først stod om hvorvidt Luther skulle avhøres eller om bannlysing skulle settes i verk umiddelbart.
Kurfyrste Fredrik den Vise av Sachsen ivret for at Luther først skulle utspørres, og vant fram med sitt syn. Keiseren sikret ham fritt leide til og fra Worms. Luthers mottakelse i Worms 16. april 1521 er blitt beskrevet som en triumfators. Folkets interesse for denne mannen var enorm! Dagen etter, den 17. april startet utspørringene og spenningen var stor. Ville Luther forsøke et kompromiss, eller ville han i all hovedsak forsvare innholdet i sine skrifter? Spørsmålet ble stilt til Luther, og han bad om en dags betenkningstid. Den neste dag holdt Luther sin forsvarstale foran keiseren og delegatene i riksdagen i Worms, og var helt avgjort på at det han hadde sagt og skrevet stod fast. Han avsluttet talen med disse setninger som senere er blitt berømte:
«Hvis jeg ikke blir beseiret ved Skriftens vitnesbyrd eller ved åpenbare fornuftsargumenter – for jeg tror verken på paven eller på konsilene alene ettersom det står fast at de flere ganger har tatt feil eller har motsagt hverandre – så forblir jeg beseiret ved de skriftsteder jeg har anført, og min samvittighet forblir fanget i Guds Ord. Jeg verken kan eller vil tilbakekalle noe, for det verken er sikkert eller frelsebringende å gjøre noe mot ens samvittighet. Gud hjelpe meg, Amen.»
Akutt livsfare
Nå var det virkelig blitt alvor for Luther som heretter levde i akutt livsfare. Keiseren holdt den følgende dag en tale hvor han legger til grunn at det kirkelige flertall selvsagt må være de som forvalter sannheten. Her sa han blant annet:
«Det er sikkert at en enkelt broder tar feil når han setter seg opp mot hele kristenhetens mening, for ellers må kristenheten ha tatt feil i tusen år eller mer. … Det ville være en skam for oss og for dere, dere lemmer på den edle tyske nasjon, hvis det på grunn av vår forsømmelse i vår tid skulle snike seg inn bare et skjær av heresi i menneskenes hjerter, til skade for den kristne religion. Etter at vi i går hørte Luthers tale, sier jeg dere at jeg beklager at jeg så lenge har nølt med å ta forholdsregler mot ham. Han har sitt frie leide! Men heretter vil jeg betrakte ham som en notorisk kjetter, og håper at dere som gode kristne vil gjøre det samme».
Erklært vranglærer
I dagene som fulgte ble det gjort flere forsøk på å få Luther til å ombestemme seg og gå med på et kompromiss, men han avviste alle fristende tilbud om fred og fordragelighet. Luthers standhaftighet utløste en serie med hektisk møtevirksomhet i Riksdagen for å finne ut hva man nå skulle gjøre, men før riksdagen rakk å fatte noen beslutning, forlot Luther 25. april Worms. På hjemreisen mot Wittenberg ble han som tidligere beskrevet «bortført» av sine tilhengere og brakt i sikkerhet til borgen Wartburg. 25. mai samme år offentliggjorde keiseren et edikt som erklærte Luther som kjetter, altså vranglærer.
Serien av innlegg med kortfattede historiske overblikk nærmer seg nå slutten. Jeg tenker imidlertid også i noen innlegg å gjøre noen personlige betraktninger om Luther og reformasjonen ut fra det perspektivet jeg selv har etter et liv i BCC. Dette får jeg komme tilbake til.
Av: Harald Almås, Stord
