I går overleverte leder av mediemangfoldsutvalget, Knut Olav Åmås, utredningen «Det norske mediemangfoldet. En styrket mediepolitikk for borgerne» til kulturminister Linda Hofstad Helleland. Debatten i forkant har invitert til noen betraktninger rundt viktige poeng når mediemangfold skal diskuteres.
Bekymring over situasjonen
En rekke avisredaktører og samfunnsdebattanter har de siste dagene benyttet anledningen til å uttrykke bekymring over situasjonen for mediene og forventning til hva utvalgets utredning, som er resultat av halvannet års arbeid, vil resultere i. Jeg har foreløpig ikke satt meg grundig nok inn i selve utredningen til å kunne si så mye om den her, men debatten i forkant har jeg fulgt med stor interesse.
Tidligere generalsekretær i Norsk Presseforbund, Per Edgar Kokkvold, innledet en kronikk i Aftenposten søndag med å skrive at «Hvis folk slutter å tro at det finnes uomtvistelige sannheter, er vi alle ille ute.» Kokkvold bruker videre president Donald Trumps tilnærming til pressen for å illustrere utvikling i en retning der vi kan finne enkelte likhetstrekk med de samfunn George Orwell har beskrevet i sine romaner «Animal Farm» og «1984».
Kokkvold skriver: «Men vi – vi som bedriver ord – må i hvert fall holde orden i vårt eget hus. Hvis tilliten til de journalistiske mediene blir vesentlig lavere enn tilliten til dem vi skal overvåke, vil det bli vanskelig – og til slutt umulig – for oss å gjøre jobben vår.» Han konkluderer med at «Bare gjennom integritet, nøyaktighet og redelighet kan pressen vinne kampen om sannheten.»
Manglende selvkritikk
Det er ikke vanskelig å være enig både med Kokkvolds situasjonsbeskrivelse og hans framheving av en redelig og nøyaktig presse som en forutsetning for et moderne demokrati. Problemet er at svært få av representantene fra pressen som uttaler seg om disse problemene synes å ta særlig selvkritikk. Alle verdens journalister og redaktører har ikke kunnet unngå å få med seg det faktum at befolkningens tillit til mediene ikke er særlig god, men som regel plasseres skylden alle mulige andre steder enn hos mediene selv. En av de som legger for dagen en viss selvinnsikt er den unge amerikanske journalisten Zeke Miller, som selv ble angrepet av Trump nylig. I et intervju publisert i Dagens Næringsliv i går uttalte han: «Ja, det kan være nedbrytende når han [Trump] snakker om «falske nyheter» og underminerer oss på et vis, men faktum er at mediene hadde et dårlig rykte blant folk før Trump kom på banen. Han bare utnytter det. Han er ikke grunnen til mistilliten folk har til oss, han bare rir bølgen.»
Av alle yrkesgrupper på jorden ville det være nærliggende å anta at journalister og redaktører var de som hadde best evne å se gjennom innpakning og støy og finne kjernen i kritikken mot dem, uansett om den kommer fra Trump eller for den saks del fra Sylvi Listhaug. Mottageligheten for slik kritikk synes imidlertid å være temmelig fraværende, og i stedet går pressen i strupen på de som frambærer den. Og nei, jeg har ingen sympati med Trumps ofte useriøse og manipulerende måte å frambære sin kritikk på. Det bør likevel ikke være så vanskelig å se at hans utspill er muliggjort nettopp av mangel på «integritet, nøyaktighet og redelighet» i den pressen som i mange år har hatt tilnærmet monopol på å beskrive verden.
Mangler faglige krav
De siste tiårene har vi sett en verden som har utviklet seg slik at svært mange bransjer har satt tøffe faglige krav til seg selv. Autorisasjoner og sertifiseringer er ofte blitt nødvendig for å kunne drive virksomhet. I mange bransjer må man arbeide temmelig hardt med den faglige kvaliteten for i det hele tatt å få lov til å praktisere sitt yrke. Lettvinte løsninger for å tjene raske penger er sjelden en mulighet dersom man ønsker å overleve. Dette prinsippet synes imidlertid å være så godt som fraværende i medieverden.
Jeg hadde knapt rundet 10 år da jeg begynte å interessere meg for å lese avisen Fædrelandsvennen hver dag. De første årene måtte jeg bla forbi en hel del stoff før jeg fant artikler som jeg kunne forstå ordentlig. Min far kjøpte Aftenposten hver lørdag og det var ukens høydepunkt. Etter som årene har gått har jeg nok tilegnet meg en del mer kompetanse, men jeg blar forbi mer i avisene i dag enn det jeg gjorde som guttunge. Dessverre har årsaken beveget seg fra det ene ytterpunktet til det andre. I dag blar jeg nemlig ikke forbi stoff fordi jeg leter etter artikler jeg kan forstå, men fordi jeg leter etter artikler som er verd å lese. En betydelig del av innholdet – selv i det som skal være de mest seriøse avisene i landet – bærer preg av temmelig lettvint og overflatisk journalistikk. Jeg tror ikke jeg er den eneste som opplever at interessen for å lese aviser daler betraktelig når dette i økende grad er opplevelsen. Et resultat er dessverre at brorparten av min tid ikke brukes på norske medier, men på utenlandske aviser og nettsteder med pålitelig kvalitetsjournalistikk.
Førstehåndserfaring
De fleste av mine lesere vil ha fått med seg at jeg selv har vært gjenstand for ganske intensivt fokus fra en del medier de siste årene. Det kan muligens derfor hevdes at mitt syn neppe er objektivt. Det kan så være, selv om jeg faktisk tror det er mer objektivt enn det mediene selv klarer å mobilisere. På den annen side gir det meg en førstehåndserfaring med mediene som ikke er uten betydning. Noe av det jeg har forbauset meg over er pressedekningen av BCC. Jeg jobbet i BCC-systemet i omtrent 15 år, og i mesteparten av tiden var jeg styremedlem med en sentral rolle i mange av de store strategiske prosessene. Dette var en tid der menigheten gjennomgikk store og gjennomgripende endringer i form og ytre rammer, endringer som de aller fleste både innenfor og utenfor menigheten vil beskrive som svært positive. Ikke en eneste gang gjennom alle de årene opplevde jeg interesse fra pressen knyttet til disse endringene. Aldri opplevde jeg å få spørsmål av prinsipiell eller viktig betydning. Da jeg forlot alle mine verv fikk jeg derimot oppmerksomhet i bøtter og spann, og det bildet som er formet av menigheten i norske medier er i stor grad et resultat av svært lite etterrettelige spekulasjoner knyttet til min økonomiske virksomhet utenfor menigheten.
For menighetens 8.000 norske medlemmer gir ikke dette tillit til pressen. Selv om man skulle ta utgangspunkt i en alternativ virkelighet der mediene hadde rett i sine spekulasjoner om meg, er det ikke min virksomhet som definerer menigheten og medlemmene. For mennesker utenfor menigheten som har kjennskap til medlemmenes og organisasjonens virksomhet blir også denne formen for dekning helt håpløs. Den naturlige tanken blir selvfølgelig at når man selv opplever et så enormt gap mellom medieframstilling og virkelighet i de sakene man kjenner, hvordan kan man ha tiltro til alt det andre man kan lese, høre og se i mediene? Personlig er jeg ganske enkelt skremt over den lave faktakunnskapen som reflekteres i kontakt med en del av journalistene som mener seg å ha fulgt menighetens virksomhet de siste 20 årene. Det er en opplevelse jeg tror alle som kjenner menigheten og dens virksomhet deler.
Tillit er avgjørende
Tillit er altså helt avgjørende, og som Kokkvold uttrykker så godt handler det om «integritet, nøyaktighet og redelighet». Men det er også en annen side ved dagens mediebilde som er viktig, nemlig det som er hovedtema for utredningen Åmås la fram i går – mangfold. Hvor stor andel av befolkningen vil merke forskjell på TV2 og NRK1 dersom man fjerner reklameinnslagene? Hvorfor skal jeg bruke tid på en kanal som i profil og innhold i realiteten bare er kopi av en annen? For meg virker det som om mediebedriftene ikke forstår markedet og det faktum at nettopp mangfoldet mangler. Mediehusene er blitt kopier av hverandre, og journalister jager i flokk som ulver etter de samme sakene med de samme vinklingene. For publikum er det nærliggende å trekke den konklusjonen at journalister er «født av samme mor», har stort sett sammenfallende politisk syn og dyrker samme interesser.
Det faktum at mangfoldet må sikres gjennom statlige subsidier burde i seg selv være et kraftig varsko om at mediebransjen ikke har gjort alt riktig. Jeg ønsker på ingen måte å være en del av klagekoret til Trump, men jeg mener at både kompetansenivået i mediebedriftene og evnen til å formidle det som er spennende og interessant i en stadig mer kompleks og internasjonal verden mangler. Evnen til å belyse de interessante sakene fra ulike vinkler mangler. Evnen til å presentere leseverdige saker som gjenspeiler den virkeligheten leserne selv kjenner mangler. Et fokus på å dyrke fram disse evnene og heve den faglige kompetansen ville gitt mediebedriftene langt mer relevans. Det skulle ikke forbause meg om det i det lange løp også ville gitt dem bedre lesertall og økonomi.
Bekymringene som redaktører og samfunnsdebattanter målbærer knyttet til medienes framtidige rolle i demokratiet og samfunnet er ikke ubegrunnet. Disse bekymringene er høyst relevante og svært viktige å sette søkelyset på. Men de som først og fremst har ansvaret for å gjøre noe med saken er ikke publikum eller staten. Det ansvaret ligger først og fremst hos mediene selv.
