Når BCCs medlemmer i dag samles om Guds ord på Brunstad bor vi komfortabelt, spiser godt, og nyter godt av mange ulike fasiliteter og tilbud. Har dette tatt medlemmenes fokus bort fra de kristne verdiene?
Sprengte rammer
BCC har siden 1956 brukt gården Brunstad i Vestfold som internasjonalt samlingssted. Etter som menigheten vokste ble rammene for hva som var naturlig å drive i en kristen forening sprengt. Anlegget ble bygget ut med moderne fasiliteter og lagt inn i en stiftelse med en milliard i egenkapital. Det ble etablert kommersielt aksjeselskap som driver arrangementsvirksomhet uavhengig av menigheten. Menigheten er ikke lenger eier, men leietaker.
Nå pågår en ny utbygging til omtrent 3,5 milliarder kroner. Målet er å utvikle et kommersielt konferanseanlegg i verdensklasse. Her skal alle kunne samles under optimale betingelser uansett om det er BCC, pinsevenner, Google eller fotballforbundet. Campingplassen er erstattet av hotell, volleyballsletta av idrettshaller, matpakka av kaffebarer og restauranter. De to første av i alt 16 nye hotellbygg står klar til bruk våren 2017.
Menighetens medlemmer viser et enormt engasjement. Tilbudet om å tegne leieavtale med det kommersielle selskapet for å få plass i hotellbyggene ble revet bort, og nesten tusen mennesker står på venteliste. Leieavtalene er en viktig bærebjelke i økonomien. Menigheten tegner selv en 20-års avtale med selskapet til en verdi av opp mot en milliard. Medlemmene jobber dugnad og gir betydelige pengebeløp for å gjøre menigheten i stand til å fylle forpliktelsene. Menighetens TV-kanal rapporterer fra pengeinnsamlinger og følger utbyggingsprosjektet. Hele investeringen gjennomføres uten ekstern finansiering.
Oppsikt og kritikk
Anleggets rolle som internasjonalt samlingssenter har helt fra begynnelsen vært svært viktig for BCCs vekst. Sentralt står også satsningen på barn og ungdom. Fra talerstolen på internasjonale stevner er det gang på gang sagt: Målet er at uansett hva barna velger senere i livet må de kunne se tilbake på barndommen og si: Jeg hadde det fantastisk i menigheten! Nå satses det altså tungt på å utvikle rammene videre. Det vekker oppsikt, men også kritikk.
Kritikken illustreres av en kommentar jeg fikk etter mitt første innlegg i avisen Vårt Land. – Du nevnte ikke Jesus eller trakk fram et eneste Guds ord, skrev en leser til meg. Ikke sjelden får jeg samme tilbakemelding her på bloggen når jeg skriver om arbeid med barn og ungdom og om behovet for gode rammer. De kristne verdiene har kommet i bakgrunnen, mener enkelte.
BCC har de siste årene også fått negativ oppmerksomhet i pressen på grunn av store pengeinnsamlinger og høyt dugnadsengasjement. Dessverre har oppslagene som regel vært så spekulative at de viktige prinsipielle spørsmålene har druknet i støyen.
Menigheten har tatt kritikken alvorlig. Det er gjennomført en rekke rådgivende uravstemninger blant medlemmene for å avstemme vedtak mot grasrotas behov. Disse viser en oppslutning om satsningene på over 90%. Breddeengasjementet er så høyt at de økonomiske satsningene ligger flere år foran skjema.
Tapt noe på veien?
De prinsipielle spørsmålene kritikken reiser er uansett interessante. Bør en kristen menighet utelukkende engasjere seg i å forkynne Guds ord innenfor rammene offentlige støtteordninger danner, eller bør den også skaffe bedre rammer selv? Sunne, interessante og spennende aktivitetstilbud for barn og ungdom koster mye penger og innsats. Det underlige er at midt i all idrett, musikk og utallige andre tilbud har jeg aldri sett en ungdomsflokk som er mer personlig engasjert i Guds ord enn det jeg ser i dag.
Har kritikerne rett i at BCC har gått for langt, at vi har tapt noe på veien? Eller kan det tenkes at vi har noe å lære andre? Kan behovet for å gi oss selv og våre barn et sunt og trygt grunnlag for det gode arbeidet i dagens og morgendagens samfunn rettferdiggjøre de store satsningene?
Når vi i dag samles om Guds ord på Brunstad bor vi komfortabelt, spiser godt, og nyter godt av mange ulike fasiliteter og tilbud. Har dette tatt medlemmenes fokus bort fra de kristne verdiene? Jeg er neppe nøytral i dette, men etter mitt syn er svaret et rungende «Nei!»
