Oslo katolske bispedømme (OKB) har ifølge statsadvokaten brukt telefonkatalogen som kilde for deler av sitt medlemsregister. Det er neppe riktig framgangsmåte, men de underliggende problemstillingene handler egentlig om noe langt mer grunnleggende.
Fra 50 til to millioner
Statsadvokaten konkluderte mandag med at OKB ilegges bot på én million kroner for å ha fått utbetalt to millioner for mye i statsstøtte for personer som ikke selv har meldt seg inn i den norske organisasjonen. Dette er en reduksjon fra 50 millioner kroner, som tiltalen først lød på. Daglig leder blir tiltalt for grovt bedrageri i denne forbindelsen, og må møte for retten. Den opprinnelige tiltalen mot biskop Bernt Eidsvig henlegges på grunn av bevisets stilling.
Ett av forholdene som har fått mye oppmerksomhet er at bispedømmet skal ha benyttet telefonkatalogen til å finne personer med polskklingende navn, som så er blitt oppført som medlemmer. I noen tilfeller skal disse ikke ha blitt forespurt om de ønsket å stå som medlemmer. Bispedømmet innrømmer feilregistrering av en del slike personer, og det er dette de nå ilegges bot for.
Uenighet om medlemskrav
Samtidig er OKB sterkt uenige med staten om hvilke krav som skal gjelde for at en person skal regnes som katolikk i Norge. Fylkesmannen har tidligere krevd tilbakebetaling av 40 millioner kroner i statsstøtte for personer som visstnok ikke er uttrykkelig innmeldt i Den katolske kirke. Bispedømmet har gått til sak mot staten for å få omgjort dette vedtaket, en sak som starter fredag. I denne prosessen vil forhåpentligvis medlemsbegrepet og kravene til registrering bli grundig belyst.
Det er denne problemstillingen som egentlig er kjernen i saken. Den katolske kirke er et verdensomspennende kirkesamfunn. Den er en folkekirke som favner vidt, slik Den norske kirke også gjør. Er man døpt katolikk og anser seg selv å være katolikk, så er man katolikk uansett hvor i verden man bor. Kirken mener derfor at en katolikk som flytter til Norge ikke skal avkreves noen ny innmelding for å regnes som medlem. Her er staten uenig, og mener at det må en ny uttrykkelig innmelding til for at en slik katolikk skal kunne regnes som medlem.
90% katolikker
I Polen anslås det ifølge Wikipedia at ca 90% av befolkningen regner seg som katolikker. Når polske katolikker flytter til Norge regner de ikke den katolske kirken i Norge som noen annen kirke enn den i Polen. Å melde seg inn på nytt i et norsk trossamfunn er ikke noen naturlig tanke for dem. Staten mener altså likevel at en ny innmelding må til dersom det skal utbetales støtte for dem.
Medlemmer i Svenska kyrkan, Den norske kirkes parallell i vårt naboland, har det langt enklere. Når deres medlemmer flytter til Norge fanger den tidligere statskirken dette opp og melder fra til den norske «avdelingen». Dermed oppdateres de norske medlemsregistrene, og organisasjonen får utbetalt statsstøtten uten at det trengs noen ny innmelding eller aktiv handling fra medlemmene. På samme måte som katolikkene anser nemlig Svenska kyrkan at medlemmene er innmeldt en gang for alle gjennom dåpen. Dette har gjort at trossamfunnet var Norges tredje største utenfor Den norske kirke i 2015 og fikk utbetalt nærmere 20 millioner i støtte.
Raus ordning?
Ordningen for statsstøtte til trossamfunn i Norge omtales av og til som raus. Blant annet brukte høyrepolitikeren Bård Folke Fredriksen i Kulturdepartementet nettopp dette ordet tidligere i år. Realiteten er at ordningen ikke handler om raushet. Den handler ganske enkelt om at staten ilegger alle borgere å betale skatt. Når en borger ikke ønsker å støtte Den norske kirke over skatteseddelen må han eller hun la seg registrere i et annet trossamfunn, som da får utbetalt støtten. Dette er ikke raushet, det er et forsøk på likebehandling slik grunnloven krever.
Nettopp likebehandling er det store temaet her. Den norske kirke og Den katolske kirke er altså begge folkekirker. Begge steder er det dåpen som gir medlemskap. Begge steder er andelen aktive medlemmer ikke veldig høy. På tross av alle disse grunnleggende likhetene er det likevel ganske åpenbart at de ikke behandles likt av staten.
Modent for gjennomgang
Alle som har fulgt med i den offentlige debatten de siste årene vet at støtteordningen for trossamfunn er moden for en gjennomgang. Dette er også gjentatte ganger trukket fram i forbindelse med medlemssaken i OKB. Regelverket er åpenbart utfordrende å forholde seg til, spesielt for folkekirker som Den katolske kirke. På tross av dette velger den norske staten å kommunisere med verdens største kristne trossamfunn i form av razzia og politianmeldelser. Det virker rart, og temmelig unødvendig. Var det virkelig ikke mulig for staten å ha en mer konstruktiv dialog med katolikkene om utfordringene knyttet til deres medlemsregistrering?
Da det ble avdekket omfattende medlemsrot i Den norske kirke i fjor var hverken razzia eller politianmeldelse tema. I stedet ble temaet hvorvidt man skulle bevilge syv millioner ekstra til kirken for å rydde opp i saken. Var det noen som nevnte likebehandling? Det bør også påpekes at konsekvensene av saken berørte hele det religiøse Norge fordi det virket inn på utregningen av støttebeløpene for andre trossamfunn. Vårt Land skrev den gangen at det kunne koste tros- og livssynssamfunn flere titalls millioner.
Nå får jeg understreke at jeg på ingen måte vil forsvare regelbrudd, det være seg hos katolikkene eller andre. Norge har etablert et lovverk som vi må forvente at alle forholder seg til og respekterer. Jeg forsvarer altså ikke det å ta snarveier slik det kan synes som at OKB har gjort. Det jeg kritiserer er at staten synes å ha svært liten forståelse av og følsomhet for hvilke utfordringer trossamfunn utenfor Den norske kirke faktisk har.
Ikke alltid rett fram
Å overholde lovverket for trossamfunn er nemlig ikke alltid så rett fram. For BCC er ikke medlemskap og registrering den samme utfordringen som det er for katolikkene. På tross av dette må BCC bruke så mye penger og ressurser på compliance og juridiske spørsmål at stort sett hele det offentlige støttebeløpet spises opp. Sammenlignet med Den norske kirke kan dette neppe sies å være likebehandling.
Kanskje kan saken OKB har anlagt mot staten belyse uklarheten og utilstrekkeligheten i regelverket knyttet til statsstøtte, på samme måte som Fjordteam-saken har gjort det for frivillig arbeid. Kanskje kan den sette fokus på den grunnlovfestede likebehandlingen av trossamfunn. Kanskje kan den gi enda et argument for å gjennomgå og revurdere den offentlige støtteordningen. I så fall kan denne saken virkelig føre noe godt med seg. Jeg venter i spenning!
