I morgen skriver vi første søndag i advent. Med det markerer vi forventningen til han som skulle komme med et nytt budskap, et budskap som gikk på tvers av egoisme og selvhevdelse.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Menneskenaturens mørke side
Jeg satt og fulgte med dagsnytt 18 en dag og hørte at det var vanskelig å etablere god beredskap mot terror offshore. Grunn? Friksjon mellom politi og forsvar. – Ja, takk skal du ha, tenkte jeg. – Her har vi den gamle visa på nytt!
En ekspertgruppe var i gang med å se på saken, og formannen, som altså var til stede i dagsnytt 18, stilte diagnosen «kompetansestrid mellom politi og forsvar». «Å hevde revir» var et annet uttrykk som ble brukt. Begge instanser mente de selv var best i stand til å løse oppgaven, noe som vanskeliggjorde samarbeidet og reduserte mulighetene for å rykke tidlig ut ved en eventuell alarm.
Nå er ikke mitt poeng å ordne opp i beredskapen offshore, det ville neppe blitt noen stor suksess. Jeg ønsker derimot å sette søkelys på hvordan vi takler de mørke sidene ved menneskenaturen. Vi kristne blir kritisert for at vi mener at alle mennesker har onde tilbøyeligheter, men et oppriktig blikk inn i oss selv skulle vel enkelt bekrefte dette. Ibsen uttrykte det slik: «Å leve er kamp mot trolle i hjertets og hjernens hvelv». Samtidig ligger det på den annen side et ønske i de fleste mennesker om å være gode og hjelpsomme. Denne dualismen oppleves som besværlig, og kan medføre indre spenninger som kan være konfliktskapende. Disse konfliktene kan være vanskelige å håndtere og har gitt grunnlag for mye spennende litteratur og film. Men lysten og viljen til å være til nytte og gagn for sine medmennesker har på den annen side frembrakt noe av det edleste og fineste som er framkommet i menneskenes liv og historie, og som gjør at vi har et forholdsvis tallrikt persongalleri som tindrer og lyser ved sine gjerninger gjennom århundrenes mørke.
Selvhevdelse skader
Avindsjuke og egoisme er som et latent virus som ligger klar til å slå til, og representerer enorme utfordringer og kostnader i små og store samfunn. Disse udyder rir samfunnet som en mare, gjør både offentlig og privat saksbehandling mye vanskeligere enn de rent saklige utfordringer, og kan sammenlignes med sand, grus eller stein i et maskineri. Det er ikke uten grunn vi har uttrykket: «Egen lykke er bra, men andres ulykke er heller ikke å forakte!». Drivkraften bak er selvhevdelse til skade for alle omkring. Av og til ser og hører vi hvordan man skryter av riktig å være i stand til å fremme sin egen sak selv om det går ut over andre. Da kan man «gå over lik» for å nå sine mål. Resultatene blir gjerne at vanskeligheter tårner seg opp.
Hvor befriende måtte det ikke være om vi kunne leve sammen i forståelse og harmoni, hvor alt glir som i olje? Og akkurat det kan faktisk skje ved at vi fornekter våre mørke tilbøyeligheter og strekker oss mot det som bygger opp om det felles beste. I kristen terminologi kalles dette for å «ta opp sitt kors». Dette utgjør en vesentlig side ved det å være en kristen. Besluttsomhet og handlekraft er førsteklasses egenskaper når vi kan motarbeide våre egne selviske mål og gå for det som tjener vår nestes behov! Betydningen mennesker som lever etter disse prinsippene har for våre lokalsamfunn, våre arbeidsplasser og vår vennekrets er enorm.
Den store tjener de andre
I kristne organisasjoner, selvsagt innbefattet BCC, strever vi med de samme utfordringer som preger mennesker over alt. Men på mange plan arbeides det med saken. Implisitt i kristen forkynnelse er det en skarp brodd mot selvhevdelse og selvgodhet. Kristus sier at den som vil være stor, skal tjene de andre. Selv viste han det ved å vaske føttene til sine egne disipler. Slik skulle også vår holdning være, sa han. Det er denne tanken jeg opplever ligger til grunn for den påvirkning som utøves overfor både unge og eldre i BCC, og som er en nøkkel til at vi i dag i hovedsak kan arbeide flittig og harmonisk sammen mot felles mål.
I slutten av oktober hadde vi i BCC en internasjonal samling på Oslofjord Convention Center i Vestfold, hvor menn fra 13 år og oppover møttes til oppmuntring og inspirasjon nettopp i dette. I veksling mellom sosiale samvær, gjerne over en kopp kaffe, eller i turer sammen i det fine høstværet, opplevde vi selv hvor godt og harmonisk det er å være sammen med mennesker som aktivt motarbeider sin egen egoisme.
Det er avgjørende viktig i framtidens samfunn at unge lærer å bære ansvar for seg selv og andre. Det skal gjøres i ydmykhetens og nestekjærlighetens ånd samtidig med at de utvikles til tydelige og rettskafne mennesker som kan stå for en støyt. Høye krav? Ja, men ved oppriktig å holde øye med sine mørke sider og strekke seg mot det gode vil det lykkes!
Av: Harald Almås, Stord
