Samtidig som Tzvi Okun er opptatt av Israels kamp for å eksistere som nasjon mener han at barna hans er tryggere på gata i Galilea enn de er i Oslo. Og som jøde ser han det helt naturlig at han i ren nysgjerrighet stiller høyst personlige spørsmål til mennesker han nettopp har møtt.
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
Bor trygt
– Du har nå snakket mye om sikkerhetssituasjonen dere opplever som nasjon, hvordan det rett og slett handler om sikkerhet og retten til å overleve. Preger dette også dagliglivet?
– Det kommer nok an på hvor man bor, svarer Tzvi. Han ser ut gjennom vinduet der en flokk barn er i gang med en ellevill lek midt i regnet. – Selv bor jeg i Galilea, omtrent to kilometer fra grensa til Libanon. Jeg tror dette er ett av de tryggeste områdene i verden. Det er langt tryggere for barna mine å gå der enn å gå på gata i Oslo. Men det er klart at en del andre områder i landet er spesielt utsatt for terrorisme, selvmordsbombere, knivstikking og lignende. Likevel har israelere blitt så på vakt og har fått så mye kampopplæring at terrorister sjelden rekker å få gjort så mye før de er overmannet av en eller annen tilfeldig forbipasserende. Vår sikkerhetssituasjon handler først og fremst om at vi er omringet av flere hundre millioner mennesker som gjerne skulle sett at vi ikke eksisterte. Om noen tror at jeg overdriver er det bare å reise ned en tur og undersøke selv.
Nysgjerrig folkeslag
– Jeg har hørt at folk i Israel er ganske nysgjerrige. Dere stiller gjerne personlige spørsmål til fremmede, kanskje spørsmål som vi i Norge ville synes er direkte uhøflige. Stemmer det? Er du også slik?
– Ja, vi er et nysgjerrig folkeslag, sier Tzvi og ler hjertelig. – Vi er veldig direkte og uformelle. Når jeg møter nye mennesker kan jeg godt finne på å stille dem høyst personlige spørsmål helt fra første øyeblikk. Men det er viktig å være klar over at hvis man ikke vil svare er det ingen som blir fornærmet. Vi ser det helt naturlig å spørre, men vi ser det like naturlig at man selv velger om man vil svare eller ikke.
– Dette preger også vår måte å omgås hverandre på. I Israel er det en fremmed tanke å ringe og høre om det passer før man går på besøk til noen. Hvis du er min venn er jeg en del av din familie, og motsatt. Men hvis jeg ringer på døra hos deg og vil ta en kopp kaffe er det helt naturlig at du sier fra hvis det ikke passer. Jeg blir ikke fornærmet av det.
– Jeg aner at det ble en viss kulturkollisjon når du ble kjent med nordmenn?
– Ja, det kan du trygt si, svarer Tzvi og ler igjen. – For meg var det helt ufattelig at venner i samme menighet ikke gikk inn og ut av dørene hos hverandre som en del av familien. Men jeg ser at dette handler om kultur og folkelynne. Det som fungerer godt for jøder i Israel er ikke nødvendigvis det beste for nordmenn i Norge. Om vi alle var like ville vi gå glipp av mye interessant og morsomt i livet.
Multikulturell berikelse
– Ja, i Israel har dere jo en unik blanding av mennesker med totalt ulike bakgrunner og kulturer. Hvordan kan dere stå sammen som nasjon når befolkningen består av mennesker som er så radikalt forskjellige?
– Det er egentlig et veldig interessant spørsmål, sier Tzvi. – Jeg mener at akkurat dette er et av våre største fortrinn. Befolkningen i landet kommer fra mer enn 120 ulike land og kulturer. Fra Russland til Sør-Amerika, fra Etiopia til USA. Alle disse har forskjellig kultur, forskjellig mat, forskjellige verdisyn. Det beriker oss enormt!
– Men blir det ikke en konstant kilde til konflikt?
– Nei, tvert imot. Det lærer oss å respektere hverandre. Det lærer oss at det er helt naturlig å gjøre ting på en annen måte enn vi selv gjør. Vi åpner oss for inntrykk fra andre, og er ikke redde for det som er annerledes. Et multikulturelt samfunn er ikke et konfliktfylt samfunn. Det er når noen mener seg å ha monopol på hva som er riktig kultur, oppførsel og verdisyn at det legges grunnlag for konflikt.
Naturlig å tenke annerledes
– Det er likevel sjelden at gjensidig respekt kommer av seg selv?
– Jeg tror militærtjenesten har stor betydning her. Attenåringer fra hele verden blir satt side om side, og må finne en måte å takle hverandre på. I tre år bor de sammen, spiser sammen, trener sammen, og kjemper sammen. Det knytter bånd som blir temmelig sterke. Når du har en fra Etiopia på den ene siden av deg, en fra Sør-Amerika på andre siden og du selv kommer fra Russland, blir det den mest naturlige sak i verden at ikke alle tenker og gjør som deg selv.
– Jeg kan jo ikke unngå å legge merke til at dere i Norge er redde for det som er annerledes. I Israel tenker vi motsatt, vi tenker at det som er annerledes beriker oss. Det betyr jo ikke at jeg selv blir som de andre, men jeg respekterer dem og lærer av dem. Det har gjort oss til en innovativ nasjon, det har gitt oss et kulturliv og en samfunnsutvikling i løpet av få år som ikke mange andre kan måle seg med.
– Samtidig legger dere stor vekt på familielivet og tradisjonene?
– Ja, familien er ofte godt sammenknyttet i Israel. Forbindelsen holdes tett også etter at man forlater hjemmet. I israelske boligområder er det liv og røre, du ser barn og familier som leker nesten uansett hvor du snur deg. Her opplever jeg også en stor kontrast til Norge. Når jeg er her i landet ser jeg en mengde hus med lekeapparater, trampoliner og sykler utenfor, men barn som leker ser jeg nesten aldri. For meg er det veldig rart, sier Tzvi.
Var motstander av kristendom
– Du er i dag medlem i BCC, hvordan kom du i kontakt med denne menigheten?
– Min far var den første som ble en troende kristen. Han kom etter hvert i kontakt med en annen israeler som av og til hadde besøk fra BCC-medlemmer i Norge. Disse begynte også å besøke min far. Selv var jeg i ungdomstiden motstander både av menigheten og av kristendom generelt. Da jeg var i tyveårene tror jeg neppe noen ville spådd at jeg senere i livet kom til å bli kristen.
– Hva var det som endret dette?
– Det var to ting. Det første var at selv med all min motstand kunne jeg ikke unngå å legge merke til at de som besøkte min far fra Norge ikke bare talte ord, de handlet også i samsvar med de ordene som de talte. Det var en handlekraft i dem som tiltalte meg veldig, de var som offiserer som gikk foran og var gode eksempler. Det andre var at de hadde en enorm tålmodighet og godhet. Uansett hvor dumt jeg oppførte meg klarte jeg ikke å rokke ved dette. Også etter at jeg omvendte meg gjorde jeg mange dumme ting, men i stedet for at de dømte meg opplevde jeg bare støtte. Dette var utrolig viktig for meg den første tiden. Jødedommen har også mange gode leveregler, men lærerne der forteller bare hva vi skal gjøre. De stiller ikke opp og støtter og pusher deg framover slik jeg opplevde fra disse norske.
Utestengt
– Det at du omvendte deg til kristendommen og ble BCC-medlem ble ikke godt mottatt i din omgangskrets?
– Nei, min ektefelle og jeg var i mange år veldig populære i vennegjengen, men da vi ble kristne mistet vi vennene over natten. Mange av vår egen slekt ville ikke lenger ha noe med oss å gjøre, og min kones søster snakker ikke lenger til oss i det hele tatt. Hennes barn er i dag ikke en gang klar over at de har søskenbarn. Det er som tidligere nevnt stor toleranse på de fleste områdene i Israel, men å konvertere fra jødedommen kan man ikke gjøre uten at det får store følger. For oss har det likevel vært helt greit. Det er i slike forhold vi ser hvem som er våre virkelige venner.
– De siste årene har store ungdomsgrupper fra BCC besøkt Israel i forbindelse med høststevnet som BCC har der. Hva betyr det for dere?
– Jeg personlig er glad for at så mange unge opplever Israel på nært hold. De har gjerne hørt om det historiske Israel, og det er en opplevelse i seg selv å få besøke og være på de stedene mange av dem har lest om i Bibelen. Men det moderne Israel kjenner de fleste bare fra nyheter og media. Å komme til landet og oppleve det med sine egne øyne er noe helt annet. Det å selv kunne se og erfare livet i landet gir gjerne et ganske annet perspektiv. Mange kommer til landet med et virkelighetsbilde som gjør at de blir veldig overrasket når de ser hvordan Israel faktisk er.
Må være oppfinnsomme
– Dere ligger langt framme i entreprenørskap og forskning. Ut fra folketallet har dere en svært imponerende innovasjonstakt. Hva tror du ligger bak dette?
– Jeg tror det har å gjøre med at når vi gjennom to tusen år var spredd over hele verden måtte vi være unike og gode på våre områder for å hevde oss. I mange land var det store deler av yrkeslivet som var stengt for oss, og skulle vi overleve måtte vi være oppfinnsomme. Dette har vi tatt med oss tilbake til Israel. I militæret måtte vi finne opp og skape det vi trengte, for vi kunne ikke stole på at andre stilte opp. Vi har hele tiden vært nødt til å tilpasse oss. Når fiendene rundt oss fikk raketter som de begynte å sende inn over landet måtte vi finne opp noe som kunne plukke dem ned. Når innovasjon er nødvendig for å overleve blir det gjerne litt mer fart i sakene. En annen side av saken er at israelsk ungdom er generelt veldig opptatt av å utdanne seg og skaffe seg kompetanse. Det er også verdifullt for nytenkningen.
– Du har vært en god del i Norge de siste årene. Hva liker du best ved landet vårt?
– For meg er det vennene jeg møter i Norge som har betydning. For all del, dere har et utrolig vakkert land. Ikke minst er det fascinerende med alt vannet dere har, det er en enorm motsetning til Israel der vann er mangelvare stort sett over alt. Men det er vennskapet og samfunnet jeg opplever her på Brunstad som er årsaken til at jeg reiser til Norge.
Japan
– Hvis du fikk ta to ukers ferie hvor som helst i verden, hvor ville du reist?
– Det ligger ikke i min natur å ligge rolig på ferie, smiler Tzvi. – Hvis jeg ikke kunne være sammen med venner ville ferie uansett ikke være noe for meg, og så lenge jeg er med venner betyr det lite om det er kaldt eller varmt, eksklusivt eller enkelt. Men hvis Martha og jeg kunne dra hvor som helst og ta med gode venner tror jeg Japan ville være førstevalget. Det er et interessant og spennende land.
– Hva liker du best å gjøre utenom jobben?
– Jeg liker å holde meg i form, og trener minst to ganger i uka. Å være i god form har alltid vært en kilde til glede for meg. Resten av tiden liker jeg å være sammen med familien.
Ville snakket om hykleri
– Til slutt spørsmålet jeg alltid stiller: Hvilke universelle verdier er du opptatt av? Hvis du fikk 15 minutter på FNs talerstol, hva ville du snakket om?
– Jeg ville fortalt FN-forsamlingen hvilke hyklere de er i sitt forhold til Israel. Det er som keiserens nye klær. Alle vet at det de holder på med er rent skuespill, men ingen våger å ta tak i det. Jeg ville snakke om det israelske folks rett til sikkerhet, til å bo trygt innenfor sine egne grenser. Det spørs vel hvor lenge jeg hadde fått lov til å stå der, for jeg hadde ikke lagt fingrene mellom, avslutter Tzvi.
Av: Inge Almås
Første del av intervjuet finner du her.
