«Den som av ondskap slår en annen ihjel, er helt ulik den som av kjærlighet til Gud med glede bøyer seg i lydighet mot øvrigheten til den sorgens tjeneste, å gå i krig». Slik skrev marinemannen og BCC-profilen Elias Aslaksen i bladet «Skjulte Skatter» juni 1915.
Krigen nært på livet
Første verdenskrig var i full gang. Norge forsøkte å forholde seg nøytralt, men krigen hadde rykket nærmere inn på livet enn mange var komfortable med. Over 2000 sjøfolk omkom på havet som følge av krigen. Blant de kristne var det usikkerhet om hvordan de skulle forholde seg til krig og militærtjeneste. Aslaksen innledet sin artikkel, skrevet på kanonbåten «Æger», med å slå fast: «Det er nå alminnelig at de hellige nekter å gjøre militærtjeneste. Det er av betydning å prøve denne sak».
Johan Oscar Smith, grunnleggeren av BCC, var selv underoffiser i marinen helt til han gikk av med pensjon. Hans historie er interessant beskrevet i en serie gjesteinnlegg fra Hortensmannen Kjell Arne Bratlie her på bloggen. Smith fulgte opp Aslaksens artikkel med sitt eget innlegg skrevet på torpedojageren «Valkyrien». Det samme gjorde andre BCC-profiler fra den perioden. Konklusjonen var den samme hos alle: Militærvesenet er en ordning etablert av myndighetene til beste for folk og fedreland. Å støtte opp om og delta i disse ordningene er på ingen måte i konflikt med det kristne trosgrunnlaget, tvert imot.
Samvittighetssak
Samtidig kom det fram en respekt for at dette er et tema som hver enkelt selv må ta stilling til. «Enhver være fullt forvisset i sitt eget sinn og gjøre etter sin samvittighet.» skrev Aslaksen, og fortsatte: «Men den enes samvittighet er ikke lov for den andre; for samvittigheten forandres med det økende lys».
Han og de andre som skrev fikk også klart fram at krig var grufullt og sørgelig. Det er ikke eventyrlyst, spenningsbehov eller et romantisert krigerbilde som kommer fram i artikkelserien. Dette handler om borgerens plikt og offervilje for det som han har kjært. Det handler om å støtte opp om de ordningene myndighetene har etablert for å ivareta borgernes og rikets sikkerhet.
Smith var i sitt innlegg opptatt av at man også i krig måtte opptre med rettferdighet. «Derfor, den som kjemper, bør kjempe rettferdig, så han lar seg nøye med sin sold og ikke tilvender seg noe med svik. Når han det gjør, så vil Gud velsigne krigsmannen og være med ham både i krig og fred; for han er en fredens mann selv om han gjør krigstjeneste for å få fred».
Vakte oppsikt
Artikkelserien vakte oppsikt i mange kristne miljøer på den tiden. «Vitnesbyrdene angående de helliges forhold til militærtjenesten i Skjulte Skatter nr. 6 ser ut til å ha vakt atskillig bestyrtelse rundt omkring» skrev Johan O. Smith i september samme år. Det var heller ikke bare i religiøse kretser den antimilitaristiske stemningen hersket. «Det brukne geværs politikk» hadde begynt å gjøre sitt inntog i samfunnet, noe som etter hvert satte sterkt preg på perioden før den andre verdenskrig. I Smiths artikkel tok han et markant oppgjør med de som trodde at fred kunne komme av seg selv. Fred må kjempes fram, og når den er vunnet må den fortsatt voktes med alvor og bestemthet.
Holdningen til militærtjenesten hadde stor betydning for BCCs utvikling disse årene. Smith, Aslaksen og flere andre tjenestegjorde på skip i marinen, og fartet dermed rundt hele norskekysten. Når de hadde landlov oppsøkte de andre troende kristne. Enkelte av disse ble begeistret for det budskapet de hørte. Slik startet det litt etter litt å vokse fram små grupper mennesker som delte det trosgrunnlaget Smith forkynte. Ser vi på BCCs norske lokalmenigheter i dag har de fleste av dem oppstått som resultat av en slik prosess.
Ikke festtaler
Det er altså liten tvil om at de militære røttene til Smith, Aslaksen og flere andre satte sitt preg på menigheten. Holdningene til militærtjeneste og borgerplikt var heller ikke bare festtaler. Da andre verdenskrig gjorde sitt inntog var det flere som gav det ultimate offeret for fedrelandet, og kom aldri hjem igjen fra kampene. Under kampene våren 1940 og i motstandsarbeidet i årene som fulgte deltok en rekke unge menn og kvinner som var inspirert av Smiths og Aslaksens ånd.
Bevisstheten om at fred må kjempes fram og senere voktes nøye, har altså vært viktig i BCCs syn på militærtjeneste helt fra første stund. Det har også en parallell i synet på den kampen mellom det onde og gode som foregår i ethvert menneske. Å bli et bedre medmenneske, en bedre far, en bedre venn, kommer ikke av seg selv. Det krever vilje til å gi noe til beste for andre på bekostning av seg selv. Denne erkjennelsen har alltid ligget langt framme i menighetens trosgrunnlag.
For min del kjenner jeg dyp ærbødighet, respekt og takknemlighet til alle som opp gjennom årene har kjempet for den freden og friheten jeg nyter godt av i dag. Det kan være passende å sitere Smiths avsluttende ord i den tidligere nevnte artikkelserien: «Jeg vil ikke forherlige krigen; men vil heller ikke fordømme de menn som gjør krigstjeneste. For jeg tror blant de falne krigere å treffe mange, hvis glans i evigheten vil langt overstråle deres, som prediker lovløshet og falsk frihet.»
I nyere tid har oppslutningen om militærtjenesten fortsatt å være høy blant BCC-medlemmene. Mange har opplevd tiden i uniform som en berikelse. Slik var det også med meg. Det vil jeg skrive mer om i neste innlegg om temaet.
