Denise Wolframm er brasiliansk innvandrerkvinne i Norge. Hun snakker fem språk, har tross sin unge alder bodd i en rekke land, og har opplevd både dyp fattigdom og glamorøs rikdom før hun endte opp i sitt nye hjemland. Hennes historie kunne lett fylt en bok.
Gjesteinnlegg – Inge Almås
Turbulent barndom
Denise ble født i en liten landsby langt sør i Brasil. Et sted der alle kjente alle, der sentrum besto av en skole, dagligvarebutikk, kirke og bensinstasjon. På mange måter var det et godt sted å vokse opp, på andre måter ikke fullt så godt.
– Det var min mor som sørget for at jeg har gode minner fra barndommen, sier Denise. – Min far var alkoholiker, og ute av stand til å ta seg av familien. Han var aldri fysisk voldelig men trusler manglet det ikke på. Mor var et veldig troende menneske og drev en liten butikk der hun solgte bibler, kristelige bøker og slikt. Far var sterkt imot hennes kristelige engasjement og truet gjerne med å brenne ned huset når vi dro på møter. Ofte fant mor fram penklærne til oss tidlig på dagen og gjemte bort før min far kom hjem. Så byttet vi i stillhet og dro på møter før han oppdaget hva vi skulle.
– Påvirket din mors tro deg som barn?
– Ja, spesielt de kristelige sangene. Når jeg var med henne til butikken hennes lød det sanger på platespilleren hele dagen. Jeg var veldig begeistret for sang og musikk og lærte dem snart utenat. Min mor tok oss med på søndagsskole og møter i en pinseforsamling, og hennes sterke personlige tro gjorde inntrykk på meg. Men da jeg var 13 år døde hun, sier Denise og stirrer taust ut gjennom vinduet noen sekunder.
Rio og Tyskland
– Hva betydde det for deg?
– Det betydde at jeg og min to år yngre bror måtte flytte, svarer hun. Min far kunne ikke ta seg av oss. Jeg hadde en søster som var 17 år eldre enn meg, hun hadde giftet seg inn i Brasils overklasse og bodde i Rio de Janeiro. Nærmeste nabo var fotballstjernen Romario, rundt oss hadde vi skuespillere, popstjerner og tidligere presidenter. Min bror og jeg, som kom fra en fattig landsby, visste ikke hvordan vi skulle oppføre oss og takle slike omgivelser. Jeg er glad og takknemlig for at min søster åpnet huset for oss, men hun la ikke skjul på at vi egentlig var uønsket, og hun irriterte seg grenseløst over våre uvaner og mangel på dannelse. I stedet for å lære oss hvordan vi skulle opptre var hun bare konstant frustrert. Etter en stund ringte hun til en av mine brødre og sa at det var helt uaktuelt for henne å ha oss der mer. Han bodde i Tyskland, og sa at vi kunne komme dit en periode.
– Så da var det å flytte igjen?
– Ja, ungdomstiden ble preget av en veldig rotløs tilværelse. De neste 13 årene bodde jeg 13 forskjellige steder. Jeg tenkte ofte at jeg ville begynne å studere, gjøre noe ut av livet, men det ble aldri ro og praktisk mulighet til det.
– Hvordan var Tyskland?
– I Tyskland kom jeg for første gang i kontakt med BCC, da var jeg blitt 15 år gammel. Min bror hadde blitt kjent med noen medlemmer i Tyskland, og tok oss med på møter hos dem. Jeg hadde jo vært på tusenvis av kristelige møter gjennom hele oppveksten og slik sett var ikke dette noe nytt, men det var noe med det budskapet jeg hørte her som tiltalte meg veldig. Budskapet handlet om min egen personlige utvikling, om det som skjedde inne i mitt menneske, der hvor ingen andre kunne styre og bestemme. Der hadde jeg selv kontrollen og der kunne jeg selv velge. Det ble en veldig glede for meg og det var på dette tidspunktet i livet mitt der jeg fikk et virkelig personlig forhold til det kristne budskapet.
Tilbake til Brasil
Denise fikk gode venner i Tyskland, og hadde en fin tid der. Dessverre varte det ikke så veldig lenge. Hennes bror giftet seg og flyttet, og det ble ikke mulig for Denise og hennes yngre bror å bo hos ham lengre. Hun flyttet til Frankrike en liten stund og lærte seg flytende fransk i løpet av kort tid. Men Denise var tenåring, hadde ingen fagutdannelse og kunne ikke holde liv i seg selv og sin yngre bror. De måtte tilbake til sin far i Brasil.
– Det ble et sjokk, sier Denise. – Alle mine venner var i Europa. Jeg snakket nå flytende tysk, fransk og engelsk i tillegg til mitt morsmål som var portugisisk, hadde toppkarakterer på skolen og menighetslivet i BCC var blitt en viktig del av livet mitt. Alt dette ble jeg bare revet bort fra. Jeg kom tilbake til mitt barndomshjem i Brasil, der min far ikke bare var ute av stand til å ta seg av familien, men klarte heller ikke ta vare på seg selv. Huset var falleferdig, det var ikke vasket på flere år, alt var skittent. Jeg hadde ingen venner, ingen jobb eller skole å gå til.
– Hvordan var det mulig å takle en slik overgang?
– Det var vanskelig, svarer hun. – Jeg lengtet helt enormt tilbake til vennene i Europa. Når jeg visste at det var møte i menigheten i Tyskland satt jeg hjemme på gulvet med lukkede øyne og mediterte og drømte meg dit. Om natten drømte jeg om å gå opp midtgangen i salen på Brunstad, med vennene i menigheten rundt meg. Levestandarden og fattigdommen plaget meg ikke egentlig, men den brutale sosiale endringen var vanskelig å takle.
Ble lurt av søsteren
– Hva gjorde du videre?
– Min søster i Rio kontaktet meg og sa at hun ville spandere flybillett tilbake til Tyskland men at jeg måtte komme og besøke henne en uke først. Jeg dro til henne, men det viste seg at hun hadde ingen planer om å skaffe meg noen billett. Hun hadde skilt seg fra sin rike ektemann og hadde behov for sosial kontakt. Jeg måtte bli værende hos henne i to år, og det ble den aller verste tiden i mitt liv.
– Hvorfor?
– Min søster var en kjent psykolog. Blant annet hadde hun levert forskningsoppgave på universitetet, som var regnet som referanse på hennes fagområde. Etter at hun skilte seg begynte hun imidlertid å diagnostisere seg selv og ble manisk opptatt av sin egen person. Så ble hun depressiv og voldelig. Hun slo meg og kløp meg så jeg gikk konstant med store blåmerker. Av og til truet hun med kniv. Ofte tenkte jeg på å flykte, men hun truet med at hvis jeg ikke gjorde som hun sa ville hun drepe både meg, min far og min bror. Hun hadde en enorm makt over meg. Jeg var overvektig og hun mobbet meg konstant for det. Jeg tok det så tungt at jeg i lange perioder spiste bare en liten brødskive til dagen.
Denise svelger og er litt ustødig i stemmen, men hun fortsetter. – Samtidig fikk jeg en verdifull yrkeserfaring de to årene. Siden jeg snakket så mange språk fikk jeg jobb i eventbransjen, der jeg var med på å planlegge og gjennomføre arrangement og events for VIP-gjester blant annet på Rios Museum of Modern Art.
– Hva fikk deg til å flytte fra din søster?
I 2001 fikk jeg beskjed om at min far hadde fått kreft og bare hadde kort tid igjen å leve. Naboene hans ringte meg flere ganger og sa at jeg måtte komme og ta meg av ham. For min søster var dette helt uakseptabelt men jeg kjøpte en bussbillett i all hemmelighet. Akkurat den dagen jeg skulle dra var det et stort bankran i Rio. Min søster hadde lagret alle sine verdier i en bankboks, og det var mistanke om at denne var blitt tømt i ranet. Hun fikk derfor annet å tenke på enn å dra etter meg.
Ba om tilgivelse
– Da jeg kom tilbake til min far var han veldig dårlig. Fram til da kan jeg ikke si at jeg hadde hatt noe omsorg for ham og minnene fra barndommen gjorde at jeg ikke hadde hatt særlig følelser for ham. Nå kjente jeg likevel at dette var feil av meg. Han var tross alt min far. Jeg kjente det slik at jeg ville be ham om tilgivelse, og bestemte meg for å gjøre slutten av livet så god som mulig for ham. Disse siste ukene av livet hans brukte jeg all min tid på å gjøre det jeg ikke hadde fått gjort for ham tidligere. Det ble veldig godt både for ham og meg.
Etter at faren døde ble Denise og hennes yngre bror invitert til Cabreuva, BCCs regionale stevnested i São Paulo. – Jeg var i ekstase, sier Denise. – Det var gått tre år siden jeg hadde vært på møte i menigheten og å komme til Cabreuva og møte venner var som å komme til himmelen.
Denise trivdes som plommen i egget. Så en dag døde hennes yngre bror i en trafikkulykke. Hun var sterkt knyttet til ham, de hadde vært gjennom både ild og vann sammen. Hun ble deprimert. Livet ble meningsløst.
– Det var Kåre J. Smith som snudde livet for meg, sier Denise. Hun gråter når hun forteller om dette. – Han besøkte Cabreuva, fikk se meg der og spurte hvordan jeg hadde det. Da vi snakket sammen sa han at han hadde kontakter på BCCs ungdomsprogram, det såkalte «A-laget» på Brunstad, og at han ville gjøre alt han kunne for at jeg skulle få komme dit. Jeg var så deprimert at jeg hadde ikke lyst til noe som helst men jeg dro likevel til Brunstad. Til å begynne med ønsket jeg meg bare tilbake til Brasil slik at jeg kunne være for meg selv, men det å ha andre ungdommer rundt meg gjorde meg veldig godt. Snart slapp depresjonen taket og jeg begynte å trives som fisken i vannet. Og så møtte jeg Arild, sier hun og smiler bredt.
På «A-laget» ble hun nemlig kjent med Arild Opstad fra Stavanger og de oppdaget begge at de hadde sterke følelser for hverandre. I 2006 giftet de seg, og senere har de fått fire barn sammen.
Denise kunne endelig slå seg til ro. I Norge er hun begeistret for de mange positive sidene ved vårt velferdssamfunn, men hun opplever også enkelte sider som hun ikke er like begeistret for. Les mer om dette i del 2 av intervjuet.
Av: Inge Almås
