Til alle tider har det eksistert mennesker som har tenkt annerledes enn de fleste andre. Svært ofte har disse blitt mystifisert og stemplet som uønsket av samfunnet. Minst like ofte har ettertiden vist at samfunnet tok feil. Har vi nå i vår opplyste tid klart å lære av historien?
Forfulgt for sin tro
Den 5. juli 1825 la sluppen «Restauration» ut fra havnen i Stavanger. Etter en strabasiøs og kronglete reise kunne de 53 menneskene om bord legge til kai i New York først tre måneder senere. Det lille skipet vakte oppsikt i den gryende verdensmetropolen. Aldri før hadde et så lite immigrantskip krysset Atlanteren. Hendelsen markerer starten på den norske utvandringen til Amerika, der det er anslått at 800.000 mennesker forlot landet.
Hva var det som lå bak utferdstrangen til alle disse menneskene? For mange av dem var det nok billig jord, et godt arbeidsmarked og det faktum at Amerika var mulighetenes land. Kanskje kan vi si at de var økonomiske flyktninger. For menneskene på «Restauration» var det likevel noe helt annet som lå bak. De var flyktninger som måtte dra fra Norge på grunn av trosforfølgelse.
Under Napoleonskrigene noen år tidligere havnet en god del nordmenn i fengsel i England. Der kom de i kontakt med kvekere som gav dem humanitær hjelp. En del nordmenn ble begeistret for det som de opplevde fra disse menneskene, og ble selv kvekere. Da de ble løslatt og kom hjem til Norge var ikke slik religionsutøvelse akseptert her i landet. Kvekerne ble i likhet med flere andre religiøse minoriteter regelrett forfulgt i det norske samfunnet. Da «Restauration» la fra kai i Stavanger var det først og fremst kvekere og haugianere som var om bord.
Ikke gode kristne
Samfunnet regnet ikke kvekere og haugianere som gode kristne. De var annerledes enn folk flest. De utøvde sin religion på en måte som var fremmed. At deres religion var skadelig for samfunnet er det i etterkant neppe noen som kan si. Den var bare annerledes. Den passet ikke inn i flertallets definisjon av god kristendom. Derfor ble den mystifisert, og i sin samtid framstilt som farlig og sekterisk.
Historien bør egentlig ha lært oss at det ikke er mangfoldet som er skadelig for samfunnet. Den bør også ha lært oss at når opinion og flertall fordømmer det som er annerledes blir ettertidens dom som regel at det var sneversynt og bakstreversk. Jeg er likevel ikke så sikker på om vi egentlig har lært så mye.
I dag, nesten 200 år etter at forfulgte kvekere og haugianere flyktet fra landet, har vi riktignok religionsfrihet. Alle har rett til å utøve sin tro slik de selv ønsker. Samfunnets holdning til det som er annerledes synes imidlertid fortsatt å henge litt etter. Er det noe som ikke passer helt inn i flertallets forståelse av hva som er god kristendom skal det fortsatt ikke så mye til før det mystifiseres og kanskje til og med framstilles som skadelig. Når et menneske tenker og handler annerledes, kanskje på en måte som er uforståelig for mange, er det liten aksept for at dette mennesket kanskje tenker og handler minst like rasjonelt som opinionsbærerne.
Uønsket?
Kristne som gir til de fattige, engasjerer seg i rusomsorg og hjelper staten med den oppgaven den egentlig selv skal utføre for å ta seg av de nødlidende er lett å applaudere. Selv de mest ihuga ateister kan stille seg bak disse. Det er da også høyst prisverdig at noen engasjerer seg i slikt arbeid, og jeg har den aller største respekt for slike mennesker. Poenget i denne sammenhengen er likevel at religionsutøvelse også kan ha andre former.
Begynner religionsutøvelsen å bevege seg for langt bort fra den alminnelige forståelsen av hva som er god kristendom stilner applausen likevel fort. Om noen bruker mer tid og ressurser på sin tro enn hva folk flest er villig til, rynkes pannene fort rundt omkring. Om de i tillegg utøver sin religion på en måte som samfunnet ikke er vant til, er ikke veien lang før stempelet «Uønsket» hentes fram.
Nå er det forskjell på å applaudere og respektere. Jeg kan ikke forvente at samfunnet skal applaudere min tro, men jeg bør kunne forvente respekt for min rett til å ha den. Jeg for min del er gnistrende uenig med svært mange religioner men å respektere deres rett til å mene noe annet enn meg må likevel være helt grunnleggende. Det ville også være ganske arrogant av meg å mene at jeg har rett til å påtvinge dem mitt syn. Jeg kan heller ikke gå rundt og tro at samfunnet tar skade av at mange mennesker tenker og handler på en måte som for meg er uforståelig.
Amerika ble for 200 år siden en frihavn for annerledes tenkende. Det ble bygget et samfunn der mennesker med svært forskjellig religion, livssyn og meninger kunne eksistere side om side i gjensidig respekt for retten til å mene noe annet. Det gav grobunn for en samfunnsutvikling, innovasjon og pionerånd som verden knapt har sett maken til. Historien viser om igjen og om igjen at det er en berikelse for et land når samfunnet aksepterer og respekterer de som ikke er akkurat som meg. Det bør vi lære av.
