Hva er sannheten, og hvem skal ha rett til å definere den? Går det an å få den hele og fulle sannhet om alle ting på bordet? I dette gjesteinnlegget deler Gunnar Bendixen sine tanker om temaet.
Gjesteinnlegg – Gunnar Bendixen
Mennesket det svake ledd
Vi hører ofte uttrykk som «en sannhet med modifikasjoner», «for å være helt ærlig», «når sant skal sies», «den hele og fulle sannhet» osv. Disse uttrykkene indikerer det vi ofte opplever – at det som fremstilles som en sannhet ofte kan være unøyaktig.
Betraktningene her dreier seg ikke om å sette spørsmål ved livets sannheter og de verdier mange av oss kjenner er sanne og ekte. Det er snarere en betraktning av mennesket som det svake ledd når sannheten skal fortelles.
Noen hendelser er dokumentert. At Norge ble invadert 9 april 1940, er det ingen grunn å stille spørsmål ved. Spør vi tidsvitnene om hvordan de opplevede det, vil svarene likevel høyst sannsynlig variere. Vi ser også at myndighetsinstitusjoner som eksempelvis politi og havarikommisjoner gjennom teknisk og taktisk etterforskning finner sannheten om en hendelse. Igjen vil involverte parters opplevelse av hendelsen kanskje være forskjellige.
Personlig interesse
I politikken – eksempelvis Telenor/Vimpelcom skandalen – klarer jeg ikke å fri meg fra tanken på at noen kun forteller deler av en sannhet, modifiserer sannheten, uttaler seg på en måte som gir feil inntrykk – eller rett og slett lyver. Jeg har ikke den fulle sannheten, men generelt er årsaken til uærlighet personlig interesse. Her er ofte forretningsstrategi, penger, posisjon, familie, eget navn og rykte og ønske om å skade andre vanlige motiver.
Som det er nevnt av andre på denne bloggen, finnes det også sannheter hverken medier eller andre har krav på å vite. Eksempler på dette er spørsmål som omfatter privatlivets fred, forretningsstrategier eller spørsmål som vedrører sikkerhet.
Noen mennesker gjengir til stadighet hendelser på en måte som stiller dem selv i et godt lys, og andre i et tilsvarende dårlig lys. Deler av historien som er ufordelaktig for dem selv blir utelatt. Andre snakker til og med ekstra godt om noen for underforstått å snakke andre ned. Når sant skal sies gjenkjenner vi lett disse teknikkene – ja nettopp – fordi det ligger i menneskenaturen.
Handler om troverdighet
Vi kommer ikke utenom at det er historiefortellerens oppfatning av det som skjedde som gjengis. Det hele handler om troverdighet. Har historiefortelleren en agenda? Er historiefortelleren påvirket av følelser? Er viktige deler av historien utelatt? Er det en historie som har gått gjennom flere ledd? Dette påvirker naturligvis troverdigheten, uten at man uten videre kan slå fast at det er usant.
Selv er jeg BCC-medlem. Jeg opplever å ha rundt meg omsorgsfulle, gavmilde og oppmerksomme mennesker som har gitt oppmuntring, hjelp og mange gode minner. Jeg har helt siden barndommen opplevd at personer som er eldre enn meg har brukt mye av sin fritid og ressurser på mine jevnaldrende og meg. Slik opplever jeg at det i enda større grad er i dag. Det er jeg utrolig takknemlig for, og det gjør at jeg har et rikt liv sammen med min familie.
Likevel er det noen som beskriver dette som jeg opplever så positivt på en negativ måte, som regel med bakgrunn i opplevelser de har hatt for mange år siden. Tar de feil? Er de løgnere? Kan jeg si at det er bare tull? Å avfeie det hele som løgn er selvfølgelig både arrogant og feil. Disse personene kan selvsagt ha opplevd ting som har vært urettferdig.
Hvem kan definere sannheten?
Det er en ærlig sak, og det skal jeg ha respekt for. Om jeg skulle ta mål av meg å ha den fulle og hele sannhet på deres vegne om ting de har opplevd er det selvfølgelig latterlig – og ikke så lite hovmodig. Like feil blir det på den annen side om personlige negative opplevelser fra slike personer framstilles som sannheten om BCC. Jeg selv, og svært mange andre med meg, har nemlig gjennom hele livet opplevd en ganske annen sannhet.
Hvem skal ha rett til å definere sannheten i 2016 om en organisasjon med lokale enheter over hele landet og 8.000 norske medlemmer? Er det et bilde som ytterst få av oss 8.000 medlemmer kjenner igjen som er sannheten? Må vi bare akseptere at andre kjenner sannheten om vår egen hverdag bedre enn oss selv?
Når sant skal sies er det svært mye i samfunnet jeg ikke vet den hele og fulle sannheten om – og heller ikke har noe med å gjøre. Sannheten om hva jeg selv og mine venner opplever mener jeg likevel å kjenne best selv.
Av: Gunnar Bendixen, Harstad
