Linda har mer enn 15 års høyere utdannelse bak seg, og har brukt mesteparten av sin karriere på å operere brystet på barn. Vern har vært rådgiver for NASA og det amerikanske forsvaret. I dag bor paret i Stokke der Linda lyser forkjølte mennesker i halsen og Vern regner på energibehov for byggeprosjekter. De er med andre ord ikke et helt vanlig ektepar.
Gjesteinnlegg – Inge Almås
Etnisk smeltedigel
En interessant blandingsduft av tradisjonsrik norsk fisk og eksotiske krydder fra fjerne strøk pirrer neseborene når jeg stiger inn døra til Linda og Vern Nicolette i Stokke. – Vern har laget torsk, tilberedt med innslag fra Libanon og Tunis, smiler Linda. Jeg spør om det er han som er kokken i huset. – Det er nok Vern som er den store gourmetkokken, men akkurat dette er min oppskrift, svarer hun.
Linda og Vern er amerikanere, og som så mange andre fra de kanter av verden er de resultat av en ganske mangfoldig etnisk smeltedigel. – Min bestefar utvandret fra Italia og hadde egentlig etternavnet Nicoletti, som etter hvert ble tilpasset til Nicolette, sier Vern. – Min morsside kommer fra Polen. Lindas slekt stammer fra Tyskland og Luxemburg, forteller han.
Vern vokste opp i en liten landsby i delstaten Pennsylvania der det bodde omtrent 5.000 mennesker. Foreldrene var katolske. – Det morsomme var at i denne lille landsbyen var det hele seks ulike katolske forsamlinger, sier han. – Det kom av at de forskjellige etniske gruppene hadde sine egne forsamlinger selv om de alle var katolikker. Vi hadde den italienske, den irske, den polske og så videre. Jeg vokste opp i et multikulturelt miljø, men akkurat når det gjaldt religion var det et sterkt skille mellom kulturene, forklarer Vern.
Ikke enkelt
Vi setter oss ut på balkongen for å spise. Det er en varm ettermiddag i mai, med godt over 20 grader i lufta. Som vestlending er jeg nesten forpliktet til å være skeptisk når amerikanere serverer fisk, men dette smaker ekstraordinært godt. – Vern fikk streng beskjed om å holde seg nøyaktig til mine instrukser når han laget maten og det var ikke helt enkelt for ham skal jeg fortelle deg, ler Linda.
Linda vokste opp i Ohio og Indiana, også hun i et katolsk miljø. Men der Vern forteller at han opplevde gode og trygger rammer som barn, og følte seg elsket hjemme, hadde Linda vanskelige familieforhold. – Mine foreldre gjorde nok sikkert det beste de kunne men de var fattige. Min far måtte reise veldig mye i jobben for å brødfø familien og var sjelden hjemme. Det ble mye arbeid på min mor, hun var ensom og hadde ikke noe nettverk å støtte seg til. Dette preget henne og hun lot ofte sitt stress og sine problemer gå ut over oss barna.
– Det kan ikke ha vært enkelt for et barn å takle?
– Det verste var kanskje uforutsigbarheten, svarer Linda. – Som barn forsøker vi gjerne å forstå hva som utløser reaksjoner. Med min mor var det ofte umulig å forstå hva som lå bak et raserianfall. Det jeg gjorde var heller aldri godt nok slik jeg opplevde det. I dag tror jeg at dette i stor grad kom av stress og psykisk utmattelse fra den situasjonen hun var i, men det kunne jeg jo ikke skjønne den gang, sier hun.
Også for Vern endret situasjonen seg da han kom i tenårene. – Min mor ble fanget inn i alkoholmisbruk, forteller han. – Det ødela den gode og trygge stemningen jeg hadde vokst opp i, og det ble mye krangel hjemme i den perioden. Heldigvis klarte hun å komme ut av det etter noen år, sier han stille.
Ville forske på partikkelfysikk
Vern var skoleflink. Han hadde sterk interesse for realfag og en evne til å fokusere så målbevisst at stort sett alt annet enn skolearbeidet forsvant ut av bildet. – Det store temaet i min ungdom var atomforskning og jeg ville gjerne bli forsker innenfor partikkelfysikk, sier han. – Men jeg visste at forskerstillinger var svært vanskelige å få, og som regel dårlig betalt. Jeg kom fra en fattig familie, hadde stort studielån, og derfor satset jeg på en mer praktisk utdannelse.
For Vern betydde det å studere mekanikk på det prestisjetunge Notre Dame-universitetet i Indiana. Ikke langt unna var Linda i ferd med å ta sin sykepleierutdannelse. Slik det ofte skjer i livet kan det synes som det var tilfeldigheter som førte dem sammen. – Jeg var i mitt fjerde år på Notre Dame, og hadde aldri vært ute og festet før, sier Vern. – Livet hadde bestått av å studere, men nå kjente jeg plutselig behov for å riste løs og koble av litt. Jeg tok turen ut på dans med en guttegjeng som likte å feste sammen med jenter fra sykepleierskolen. Der møtte jeg altså Linda, og for å bruke en gammel klisjé var det kjærlighet ved første blikk, sier Vern imens Linda nikker energisk. – Det utrolige er at det var akkurat det samme for meg, sier hun. – Jeg hadde heller aldri vært ute og festet, og visste ikke helt hvor jeg skulle gjøre av meg. Men da vi fanget hverandres blikk var det vel egentlig gjort for min del, smiler hun.
Skjønte det ikke selv
Fullt så enkelt var det likevel ikke for Vern. – Jeg var forelsket men skjønte nok ikke helt alvoret. Som menneske er jeg ekstremt analytisk og jeg var på den tiden svært opptatt av karriere. Linda var overbevist om at vi burde gifte oss men å inngå noe fast forhold passet veldig dårlig for meg. Jeg dro derfor til Berkeley-universitetet i California for å ta en mastergrad innenfor kjernekraft.
Heldigvis gikk det bare et par måneder så skjønte jeg at jeg var i ferd med å kaste bort det beste som hadde hendt meg i livet. Jeg var så heldig å ha en studieordning på Berkeley som gav meg veldig stor frihet slik at jeg kunne gjennomføre mye av studieløpet veldig raskt. Det tok derfor ikke lang tid før jeg var tilbake i Indiana sammen med Linda. Siden har vi holdt sammen i tykt og tynt, smiler han.
Vern hadde fått sin mastergrad, og tilbake i Indiana fortsatte han med doktorgrad på Notre Dame. Etter å ha fullført denne jobbet han videre med forskning på samme universitet, samtidig som han underviste. – Å undervise på det nivået er krevende fordi du må forstå det du snakker om ut og inn, sier han. – Men det er også veldig interessant, og det var en oppgave jeg trivdes veldig godt med.
Evne til å hjelpe mennesker
Linda hadde på sin side begynt å jobbe som sykepleier. Hun hadde likevel lyst til å gjøre noe mer ut av jobben, helst ville hun studere til lege. – I 12–13-års alderen fikk min bestemor hjerneslag og trengte mye stell og pleie. Jeg byttet sengetøy, matet og stelte henne, og opplevde i den tiden at det å hjelpe mennesker ble omtrent som et kall for meg. Da jeg var 16 år fikk min bror kreft, og jeg lærte meg raskt hvordan jeg kunne sette sprøyter og ta vare på ham slik at han slapp å dra til sykehuset så ofte. Dessverre overlevde han ikke kreften, sier Linda og blir taus en stund.
– Men du ble altså sykepleier, ikke lege?
– Ja, det var jo lege jeg egentlig ønsket å bli, og det var en helt annen utdanning, svarer Linda. – Men da jeg startet min utdanning var det fortsatt ikke helt vanlig for kvinner å bli leger, spesielt ikke i det miljøet jeg vokste opp i. Jeg fikk råd fra nære venner om å finne en mann, stifte familie, og gi opp alle karriereplaner. Det ble altså til at jeg ble sykepleier i stedet. Paradoksalt nok var det etter at jeg ble gift med Vern at jeg gjorde alvor av å studere til lege, sier hun. – Riktignok var hans reaksjon ikke så oppmuntrende når jeg fortalte at jeg ville begynne å studere igjen. «Jeg har aldri truffet en lege jeg har likt», var det første han sa. Heldigvis tok det ikke lang tid før han fikk tenkt seg om, og støttet meg fullt ut i mine valg, sier hun.
Linda er av den typen som ikke gjør noe halvveis. Etter fire års videreutdannelse var hun blitt lege, men stanset ikke der. Fem nye år med studier gjorde henne til spesialkirurg. Enda tre år, og hun var blitt barnekirurg med spesialisering innenfor organtransplantasjon. Etter å ha arbeidet med transplantasjoner av lever og nyrer på barn en stund, spesialiserte hun seg på en operasjon for barn som var født med såkalt traktbryst, der flere av ribbena og brystbenet vokser innover og presser på hjerte og lunger. Linda var blant de første som tok i bruk en operasjon der man retter opp disse bena med en ny teknikk som var mer skånsom, og støtter dem i ny stilling med stålbøyler, nesten som en tannregulering. Teknikken ga pasientene bedre effekt og mindre komplikasjoner.
Analytisk
Linda og Vern hadde nå giftet seg og bodd noen år i New Mexico. Der hadde Vern fått jobb på et nasjonalt forskningslaboratorium. Han var blitt spesialist innenfor brannsikkerhet og utførte forskning og beregninger både for NASA og for det amerikanske forsvaret. Linda hadde fått anledning til å ta legestudiene på samme sted. De var begge oppdratt som katolikker og hadde giftet seg i den katolske kirken. Begge følte de likevel at det var noe som manglet. – Vi var ikke opplært til å lese i Bibelen, det var presten som gjorde dette og formidlet videre til oss, sier Vern. – Jeg kjente et behov for å få et mer personlig forhold til Gud, at det handlet om mer enn ritualer og stemning. Da jeg studerte i Berkeley kom jeg i kontakt med noen karismatiske katolske miljøer. Disse er nok ikke så vanlige her i Norge, men i USA finnes det en del slike. Der begynte jeg å lese mye i Bibelen og ble veldig begeistret og grepet av det jeg leste.
– Fikk du et personlig forhold til Gud gjennom det?
– Nei, jeg var som sagt enormt analytisk og å erkjenne at Gud hadde noen interesse av et enkeltmenneske satt veldig langt inne, svarer Vern. – Jeg trodde absolutt at Gud fantes, all min forskning og studering hadde bare gjort meg sterkere i den troen. Men at han hadde noen interesse av enkeltmennesker og grep inn i menneskers liv ville jeg rett og slett ikke tro på. I årene vi tilbrakte i New Mexico opplevde jeg flere ganger under, inngripen i dagliglivet som ikke kan forklares i statistikk og tilfeldigheter. Likevel nektet jeg å tro at Gud hadde noen interesse av meg. Linda var mye mer troende og ristet ofte på hodet over at jeg var så sta og ikke ville akseptere Guds omsorg. For meg kom vendepunktet etter en periode der jeg i ett års tid hadde droppet religion, og sluttet å lese i Bibelen. Plutselig ble jeg minnet om å hente fram Bibelen og lese igjen. Jeg slo helt tilfeldig opp i mosebøkene og leste om Israels vandring gjennom ørkenen, der Gud tok seg av dem på alle måter men de nektet likevel å tro på ham. Det traff meg som et slag, jeg så at jeg hadde det på akkurat samme måte. Fra det tidspunktet ble jeg en personlig troende, Gud ble like virkelig og personlig for meg som menneskene rundt meg.
Vern og Linda var de neste årene aktive i forskjellige trossamfunn, men fant ikke noe sted der de følte seg hjemme. Så dro Vern til Norge. – Laboratoriet vårt trengte programvare for å simulere spesielle brannsituasjoner, sier han. – I Europa var de kommet lengre med utviklingen av dette, og Norge hadde på grunn av oljeindustrien etablert et miljø ved SINTEF i Trondheim, som hadde den best egnede programvaren. Jeg dro dit noen måneder, og Linda var med på en kortere ferie. I Trondheim møtte vi helt tilfeldig noen ungdommer fra BCC, som inviterte oss med på møte. Dette var på begynnelsen av 90-tallet og det var vekkelsestid i menigheten. Jeg må innrømme at noe av det vi så fra ungdommene på de møtene var rimelig vilt, vi lurte til tider på om vi var kommet til et galehus, og vi var nok flere ganger på nippet til å rømme ut døra, ler Vern.
Han tenker litt. – Det var også flere ting vi syntes var veldig merkelig. Alle var kledd omtrent helt likt og hadde nesten samme frisyre. De holdt Bibelen på samme måte når de leste. Jentene gikk med lange skjørt. Vi lurte rett og slett på om vi var kommet inn i møte hos en sekt. Men vi merket at bak disse ganske merkelige utslagene lå det en oppriktig trang etter å komme inn i personlig utvikling til å bli bedre mennesker. Det tiltalte oss veldig. Linda måtte dra hjem til USA, men jeg ble værende i Norge en stund og dro blant annet til stevne på Brunstad. Det jeg fikk høre der gav en veldig gjenklang i hjertet, sier Vern. Han og Linda ser på hverandre. – Heldigvis forsvant jo både de ekstreme påfunnene og uniformiteten i klær og væremåte etter en tid. Vi gledet oss enormt over den utviklingen i sunnhet og personlighet som vi opplevde i menigheten i perioden som fulgte.
Linda og Verns liv ble heller ikke mindre spennende de neste årene. Les mer om dette i neste del.
Av: Inge Almås
