Utviklingen i sosiale medier på nettet har bare i løpet av de siste årene endret mye av verdensbildet for informasjonsflyt, nyhetsutveksling og sosial omgang. Nye arenaer gir nye muligheter – men ofte også nye utfordringer.
Ny arena
Torsdag 18. februar hadde Aftenposten et oppslag med tittelen «Vi har mistet vårt moralske kompass på sosiale medier». Avisen hadde blant annet intervjuet den britiske forfatteren Jon Ronson, som har skrevet bok om å bli uthengt på sosiale medier. Reportasjen er interessant, da den setter søkelyset på en arena som er relativt ny for mange av oss.
Ett av temaene mine lesere har foreslått at jeg skriver om her på bloggen er nettopp atferd på sosiale medier. Problemet er bare at dette vet jeg egentlig ganske lite om. Den 2. mars inviterte imidlertid Kråkstad skole og FAU til felles foreldremøte med tema barns bruk av sosiale medier og foreldrenes rolle i dette. For vår familie ble det en fin anledning både til å få litt innsikt i problematikken og til å kunne bringe videre til mine lesere noe av det vi lærte. For mange av dere er kanskje alt dette velkjent informasjon, men dere får da heller glede dere over at også jeg endelig er blitt litt mer opplyst.
Hvor, hva og hvorfor
På møtet ble det poengtert at som foreldre er det tre spørsmål vi bør stille:
- Hvor er barna?
- Hva gjør de der?
- Hvorfor er de der?
Hadde ett av barna våre dratt til et nærliggende kjøpesenter flere dager på rad, ville vi sannsynligvis undret oss over hva som var grunnen til dette. Hva er det som skjer der, hvem andre er der og hvorfor synes de at det er så interessant å være der? Hva gjør at vi synes det er greit at ungdommen er der de er?
Vi skal hjelpe våre barn til å bli kompetente mediebrukere, gi dem kunnskap og beskytte dem mot skadelig innhold. Barn har rett til ytringsfrihet og privatliv, men de har også rett på beskyttelse. Dette er foreldrenes ansvar. I Norge er det aldersgrense for bilkjøring, alkohol, kino, stemmerett osv. Men det finnes ingen norske lover som bestemmer hvilke aldersgrenser som gjelder for de ulike sosiale medier. Som foreldre må vi derfor vurdere dette selv. Vi har ansvaret for å ta hensyn til egne barns modenhet og de aldersgrensene tjenestene selv har satt.
Kommunikasjon mellom mennesker
Til syvende og sist handler sosiale medier om kommunikasjon mellom mennesker. Av og til kan det virke som om dette er lett å glemme. Selv om kommunikasjonen skjer gjennom teknologi – mobiltelefon, nettbrett eller datamaskin – sitter det faktisk mennesker i andre enden. Hvis verdier som respekt, godhet og ærlighet er viktige for oss i mellommenneskelige forhold bør ikke vårt liv på sosiale medier stå i sterk kontrast til disse verdiene. Som voksne er vi også, om vi vil eller ei, enten gode eller dårlige rollemodeller for barna våre. De får veldig fort med seg hva vi ”liker”, ler av, provoseres av eller kommenterer. Det kan kanskje være noe å tenke på før vi trykker «send» eller «liker». Uansett profil og bruk bør ikke de verdiene vi setter høyt i livet bli uthulet eller nedrevet ved vår oppførsel på sosiale medier. Vi bør ikke glemme vårt «moralske kompass» for å bruke Aftenpostens uttrykk.
Samtidig tror jeg for min del også vi må gi hverandre romslighet på denne arenaen som ellers i livet. Vi kan ikke forvente at en tenåring som «henger med sine venner» har den samme profilen, oppførselen og språkbruken på sosiale medier som et godt voksent og veletablert menneske. En som står i begynnelsen av en yrkeskarriere vil kanskje bruke disse kanalene bevisst for å bygge sitt profesjonelle nettverk og renommé. En annen bruker dem først og fremst for å ha det gøy med sine kamerater. Jeg tror ikke det er vår oppgave å sette oss til dommere over hvordan den enkelte velger å forholde seg til dette.
Tenk to ganger!
Enkelte byr på mye av seg selv, og blottlegger temmelig personlige detaljer og forhold. Det trenger ikke nødvendigvis være negativt, men med tanke på ens eget beste tror jeg ikke det er noe man bør gjøre ukritisk. Ifølge en amerikansk undersøkelse har 32 % av brukerne på sosiale medier angret på at de har delt for mye personlig informasjon. Av de som er under 25 år er tallet hele 54 %.
Ikke sjelden er det potensielle publikum for det som legges ut adskillig større enn man gjerne tenker over. Å fjerne informasjon som er lagt ut og delt kan i mange tilfeller være så godt som umulig. Er man i en situasjon der man er sårbar og følelsesmessig påvirket er ikke alltid det å invitere «hele verden» inn i sin private sfære det lureste man kan gjøre.
Når vi er inne på dette teamet kommer vi heller ikke utenom at de sosiale mediene også er en arena for svindel og overgrep. Å tro at alle man kommer i befatning med har gode hensikter er temmelig naivt. De fleste av oss lærer våre barn å ha en sunn skepsis i ulike situasjoner i det daglige liv. Denne skepsisen bør ikke være fraværende på sosiale medier. Dette er nok et tema mange foreldre er opptatt av, og det finnes mange veiledere på nettet der slike forhold er behandlet nærmere. Nettvettreglene for barn og unge er et godt eksempel i så måte.
Lettere å være mobber
Det som forårsaker mest engstelse blant elever på ungdomsskoler i Norge er digital mobbing. Ifølge medietilsynet ble 15 % av de mellom 9 og 16 år mobbet på nettet i 2015. Dette er også noe vi ikke bør lukke øynene for. Vi kan på en måte si at disse mediene har gjort det lett å være mobber, både bevisst og ubevisst. Å trykke «like» på en sårende kommentar er ikke så vanskelig når man slipper å se offeret i øynene. Jeg tror langt fra alle tenker over hvilken virkning slike handlinger kan ha for mennesker som kanskje allerede er i en vanskelig stilling.
Dette forsterkes gjerne av at det er svært lett å piske opp en stemning på slike medier. Når «alle» er enige om at en person er en idiot er terskelen for å henge seg på ganske lav. At dette digitale offeret faktisk er et menneske med følelser kan da gjerne havne ut av fokus. Eksemplene i Aftenpostens artikkel viser at mennesker kan få ødelagt både privatliv og karriere som følge av slik digital heksejakt.
Når alt er sagt tror jeg vår opptreden på sosiale medier egentlig handler om å tenke gjennom det vi gjør og ikke minst konsekvensene av dette. Hvilke verdier ønsker vi å stå for? Hva ønsker vi å kommunisere gjennom det vi sier og gjør? Har vi en bevissthet om dette kan vår digitale personlighet være til glede og inspirasjon for de vi har med å gjøre.
Det kan jo være et godt mål å ha.
