Flere av mine blogginnlegg har handlet om dugnadsinnsats og innsamling. Det er da interessant å få litt innblikk i noe av det som gror opp med hjelp fra de midlene som samles inn. I dette gjesteinnlegget deler Silviu Tanasescu sine tanker knyttet til byggingen av aktivitets- og stevnesenter i Romania.
Gjesteinnlegg – Silviu Tanasescu: Jeg ble født i 1985 i Ploiest, Romania, ca. én times kjøring nordover fra Bucuresti. Jeg er ikke gammel nok til å huske så mye fra 1990 da det kommunistiske regimet falt. Friheten som kom etterpå har jeg derimot hatt mye nytte og glede av. Mine foreldre var medlemmer i en lokalmenighet av BCC her i Romania. Gjennom menigheten ble jeg kjent med mange venner både innenfor og utenfor Romania, noe jeg alltid var stolt av som gutt. Et høydepunkt opplevde jeg da jeg fikk være på ungdomsprogrammet «A-laget» på Brunstad i 2010 som 25 åring, der jeg var sammen med ca. 200 andre ungdommer.
Jeg fikk delta både i aktiviteter, undervisning og frivillig innsats. Som det er med denne type opplegg er selve arbeidet noen ganger mer, andre ganger mindre interessant. Men det som sitter igjen mest for min del er den atmosfæren, det samfunnet og den trivselen vi opplevde imellom oss. Jeg lærte å kjenne mange gode venner fra alle kanter i verden og det ble knyttet bånd som nok vil være der resten av livet.
Noe jeg snart la merke til var at mange hadde det på en del måter bedre på sine hjemsteder enn det jeg kjente til fra Romania. De kom fra etablerte menigheter der det var mange aktiviteter, alt var vel organisert og de hadde gode fasiliteter med store lokaler og alt en kan drømme om. For å være helt ærlig var jeg ofte litt misunnelig når jeg hørte dem fortelle om alt de opplevde der de bodde. Jeg kan neppe si at det var det vi hadde i Romania. Av og til tenkte jeg: Hvorfor ikke dra til ett av disse stedene, flytte dit etter året på A-laget?
Det var akkurat på denne tiden lokalmenighetene i Romania begynte å søke et sted der de kunne ha stevner og et senter der det var muligheter for å arrangere aktiviteter for barn og ungdom. Det var et stort behov – men lite penger. Begeistringen blant oss var derfor enorm da vi fikk høre at misjonsmidler innsamlet i Vest-Europa ville brukes til å støtte prosjektet ved å dekke halvparten av investeringene. Det som hadde vært veldig fjernt, som vi alltid hadde drømt om, kom plutselig veldig nær og ble realistisk. Det jeg hadde hørt mine venner fortelle om, og kanskje vært litt misunnelig på, de mulighetene lå plutselig nå åpne for oss. Å skaffe resten av pengene var selvfølgelig fremdeles en stor utfordring for oss, men vi hadde nå fått inspirasjon til å gå i gang med stort mot.
På A-laget hadde jeg opplevd at det var alltid noen som var med og skapte trivsel. Det skapte et ønske i meg om ikke bare å vente at andre skal gjøre noe for meg, men at jeg selv kunne bidra med å skape trivsel og noe godt for andre rundt meg. Det ble en fast overbevisning i meg at min plass og fremtid ikke var å flytte til et sted der alt var ferdig for meg, men å være med på å bygge opp noe her i Romania. Prosjektet med et aktivitets- og stevnesenter dannet et håp i meg at vi i Romania kunne få til noe i landet vårt og at det finnes en fremtid for oss der.
For meg ble denne tiden også spesiell fordi det knyttet oss mye mer sammen her i Romania. Vi fikk et felles mål og kunne være engasjert i felles utfordringer. Det skapte også et bedre samfunn mellom oss, slik det ofte blir mellom mennesker som arbeider sammen.
Nå har det gått noen år, senteret står der og snart skal andre byggetrinn settes i gang. Jeg har noe å fortelle når jeg treffer mine venner fra A-laget. Etter hvert har mange av disse besøkt oss. Om jeg før var litt misunnelig på mange av dem har jeg nå fått noe å være stolt av. Vi føler at vi har fått noe som har gitt oss et grunnlag for å bygge opp noe i vårt land og når jeg tenker på det kjenner jeg at jeg er takknemlig for mine venner og alle som hjalp oss med å gjennomføre et slikt prosjekt.
Som en ekstra bonus fra A-laget fikk jeg også en godt betalt jobb her i Romania fordi jeg hadde benyttet året til å lære meg norsk. Tiden på A-laget har altså vært en god investering for meg på mange måter.
Av: Silviu Tanasescu, Romania
