I en tid med rekordlave renter er det mange tungt belånte familier som jubler over reduserte kostnader på sine lån. Bildet har likevel også en annen side. Er den lave renten et tegn på at vårt samfunn er på vei inn i en fundamental sykdomstilstand?
Bakenforliggende årsaker
I Norge har vi i dag en styringsrente på 0,75 %, og den ser ut til å fortsette nedover. En del økonomieksperter begynner å bli urolige. Professor og tidligere arbeids- og administrasjonsminister Victor D. Norman sa nylig til Aftenposten at han ser den lave renten som et symptom på noe grunnleggende galt i verdensøkonomien.
Når lav rente er tema er det gjerne faren for gjeldsvekst hos folk flest som er bekymringen. Billige lån gjør at folk låner mer. Norman mener denne bekymringen er for overfladisk og går ikke dypt nok inn i problemstillingen. Det er de bakenforliggende årsakene til den lave renten som burde bekymre, mener han. Etter hans oppfatning er problemet at vi sparer for mye i forhold til investeringslysten i næringslivet. En kombinasjon av lavere etterspørsel etter lån på den ene siden og økt pensjonssparing på den andre siden skaper ubalanse i kapitalmarkedet i hele den vestlige verden.
En av USAs tidligere finansministre, Larry Summers, deler denne bekymringen, og det samme gjør det internasjonale pengefondet (IMF). Hvis disse har rett er det altså mer enn ettervirkninger av finanskrisen vi opplever i disse dager. Det er en grunnleggende sykdomsutvikling i den vestlige økonomien.
Samfunnsproblem
Ethvert samfunn er avhengig av dyktige gründere og mennesker med entreprenørånd. Det er sjelden veldig mange av disse, men heldigvis vokser det alltid fram en del. Dersom disse gründerne og entreprenørene ikke lenger vil satse har vi et problem. Da er ikke samfunnet i stand til å fornye seg i lengden og er ikke bærekraftig. Nye arbeidsplasser skapes ikke lenger, det satses ikke på nye ideer og framdriften i næringslivet stopper opp.
Den klassiske forklaringen på en slik utvikling er at den personlige kostnaden for gründeren er blitt for stor. Økt byråkrati og skjemavelde, et stadig mer komplisert regelverk, manglende offentlig tilrettelegging for nyskapning, og bakstreverske holdninger i samfunnet, er typiske hindringer som gjør at mennesker med idéer og visjoner gir opp. Det er betegnende at selv i USA er det i dag forholdsvis bred enighet om at «den amerikanske drømmen» er død. Tiden der man med utgangspunkt i to tomme hender kunne bevege seg opp gjennom samfunnsklassene bare man var villig til å arbeide hardt og smart ser ut til å være forbi. Selv i Silicon Valleys internett- og teknologiverden er det i dag så godt som umulig å skape suksess uten å ha pengesterke investorer i ryggen.
Troen forsvinner
For min del tror jeg likevel dette bare er en del av årsaken til den utviklingen professor Norman er bekymret for. Det er nemlig en annen side ved dette som ikke så mange er opptatt av, men som flere skarpskodde økonomer og historikere har påpekt.
I den vestlige verden har en viktig drivkraft i økonomien vært at mange har satt sin ære i å arbeide hardt og bygge opp noe de kan overlate til neste generasjon. I dag har svært mange fått et komfortabelt liv. Arbeidsdagene har blitt kortere, de sosiale sikkerhetsnettene sterkere. Teknologiutviklingen har gjort at det er mulig for de fleste å leve temmelig komfortabelt uten å bruke mesteparten av livet på jobbing.
I tillegg tror flere og flere i det vestlige samfunnet at det ikke finnes noen Gud. Hva har det med verdensøkonomien å gjøre? Jeg tror faktisk det betyr en god del. Hvis jeg lever bare en gang, hvis hele min tilværelse dreier seg rundt de årene jeg har her på jorda, hvorfor skal jeg da bruke tiden på noe annet enn å maksimere min egen livsnytelse? Å investere for framtiden, bygge opp noe, blir mindre interessant. Det vil sikkert alltid finnes mennesker som synes at det å bygge og skape noe er interessant i seg selv, men i dette innlegget snakker jeg altså om det generelle bildet, om trendene. Hvis trendene er at prioriteringsbalansen mellom verdiskapning og livsnytelse endres har hele samfunnet et stort problem.
Plant et tre
Mine lesere har kanskje fått med seg at min «logo» her på bloggen er et tre. Dette har jeg brukt som symbol i flere prosjekter og virksomheter jeg har vært involvert i. Når et menneske planter et tre er det en handling som gjøres med tro på at treet med tiden skal vokse opp og bli til glede for andre. Det handler om langsiktig tankegang, om at jeg gir noe av meg selv for at etterslekten skal få det bedre.
Når vi slutter å plante og heller bruker våre ressurser på egen nytelse kommer verden inn i en negativ spiral. Men hvis vi ikke har tro på noe ut over dette livet, hvorfor skal vi bry oss? Det holder vel saktens til at vi kan leve godt i vår tid. Morgendagens problemer kan andre løse, vi har ikke noe igjen for å engasjere oss i dem.
Vårt beste bidrag til verdensøkonomien er faktisk å tro på Gud og tro på framtiden. Troen løfter blikket opp fra våre egne nytelsesbehov og setter fokus på hva vi kan bygge og plante til beste for andre. Den gir oss mot til å sette i gang prosjekter, til å legge ned tid og krefter for de som vokser opp. Den gir oss rett og slett et bærekraftig samfunn med en sunn økonomi.
Sentralbankers og politikeres finansielle grep er viktige. Stimuleringstiltak og tilrettelegging for innovasjon betyr også mye. Men jeg tror altså ikke det er nok til å hindre sykdomsutvikling i vår økonomi. Jeg tror vi trenger flere som har tro på framtiden. Flere som er villige til å gi noe av sin egen velstand for å skape noe for andre. Kanskje det beste økonomiske grepet samfunnet kan gjøre er å legge bedre til rette for troende mennesker?
