Ikke mange hendelser virker så sterkt på oss som det å se en venn forlate denne verden. Det får oss gjerne til å tenke over hva vi ønsker å få ut av livet. Den 69-årige Kjell Reiersruds møte med døden ble en tale til inspirasjon og ettertanke for oss som står igjen.
På engelsk omtales døden gjerne som «The Great Leveler». Et tilsvarende norsk uttrykk blir kanskje «den store likestiller». Døden tar ikke hensyn til sosial status eller familie, til intelligens eller evner. All verdens rikdom gjør lite fra eller til når et menneske står overfor døden. Her likestilles vi alle.
Kjell Reiersrud var kanskje det en del vil beskrive som et vellykket menneske. Han hadde bygget opp et veldrevet firma og satt forholdsvis godt i det økonomisk. I en del år hadde han hatt anledning til å gjøre det som svært mange mennesker drømmer om: nyte livet. Bruke sin tid og sine penger på seg selv. Ta for seg av det verden har å by på av tilbud og opplevelser. Han kunne gjort det med god samvittighet, uten at noen kunne klandret ham. De fleste som kjente ham ville si at det hadde vært vel fortjent.
Kjell Reiersrud valgte annerledes. Han så at å være omgitt av gode venner hadde langt større betydning enn å være omgitt av luksus. Derfor investerte han i vennskap. Han så at å gjøre godt mot andre var en langt større kilde til glede enn å tilfredsstille de umettelige egoistiske behovene ethvert menneske bærer på. Gjennom livet fant han en dyp og ekte glede i å vise spesiell oppmerksomhet mot mennesker som var i nød, ofte slike som har lett for å bli oversett i samfunnet. I omgangen med andre utpreget han seg spesielt ved å være deltagende, hjelpsom og oppmuntrende. Utallige mennesker kan stå fram og vitne om hans sterke trang etter å kunne gjøre godt mot de som han kom i berøring med.
En dag i januar møtte han altså døden. Det har i ettertid vist seg at han hadde hatt begynnende hjertesvikt noen dager, og etter hvert kom et anfall som ble for mye for hjertet. Tross særdeles rask og iherdig innsats fra medisinsk personell sto ikke livet til å redde.
I et slikt øyeblikk blir det gjerne veldig synlig hvilke verdier et menneske har bygget livet på. Kjell Reiersruds største glede i livet var å være sammen med venner som delte hans tro. Da anfallet kom var han i delstaten Oregon i USA, i ferd med å avslutte en lang reise. Sammen med Kåre J. Smith og en del andre hadde han besøkt menigheter og venner i Australia, New Zealand, Sør-Amerika og USA.
De siste minuttene av livet benyttet han til å gi uttrykk for en sterk og inderlig takknemlighet for sine venner. Han la for dagen en ubeskrivelig glede ved det samfunnet og trosfellesskapet han hadde opplevd å være en del av. De som var sammen med ham fikk oppleve hvordan han takket dem, oppmuntret dem, og velsignet dem. De fikk oppleve hans begeistring for troen som hadde båret ham gjennom livet, og som nå viste seg å heller ikke svikte ham i døden. Med dette som et punktum sluttet hjertet å slå.
Slik døde Kjell Reiersrud, omgitt av sine venner. Det er ikke så vanskelig å se for seg at han kunne hatt en helt annen utgang på livet. Han kunne møtt døden omgitt av materielle goder, men ensom og alene. Han kunne også vært omgitt av mennesker som så fram til å overta hans gods og eiendom straks han var kommet i graven. Han kunne benyttet sine siste minutter i bitterhet, i klage over et liv preget av svak helse. Bekymring og redsel kunne fylt tankene når han skjønte hvilken vei det bar.
Vi som står tilbake skjønner at mange av de valg vi gjør i livet også følger med oss i døden. Kjell Reiersruds valg førte ham til den utgangen han fikk. Hans penger kunne ikke hjelpe ham der, men hans valg om å gi og vise godhet gav ham en glede som viste seg å holde selv i døden. Hans investering i vennskap og samfunn gav verdier som ikke ble fratatt ham når han forlot dette livet.
Selv var jeg dessverre forhindret fra å delta i hans begravelse. Fra noen som var der hørte jeg at omtrent 700 mennesker fulgte ham til graven. Det sier nok en hel del om hvor mange hjerter han hadde klart å berøre. I minnesamværet var det også mange som benyttet anledningen til å takke for denne milde og godgjørende mannen, som hadde en egen, lun og nær tilstedeværelse i møte med menneskene.
Livets utgang er den siste store prøven for et menneske. Vi som er kristne formanes i Bibelen til å se på utgangen til troende mennesker, og så etterfølge deres tro. Kjell Reiersruds tro viste seg å triumfere også i døden. Altså er den verd å etterfølge. Vi kan ikke kopiere hans liv men vi kan la hans tro og verdivalg bli en inspirasjon og lærdom for oss.
I dag savner vi Kjell Reiersrud. Det blir et tomrom når slike mennesker forsvinner. Han har likevel ikke etterlatt oss tomhendte. Tvert imot sitter vi med den største gaven han kunne gi oss: et eksempel å følge etter og et vitnesbyrd om at troen holder selv i døden.
