I forrige gjesteinnlegg tok Jostein Østmoen opp mobbing og utestengelse som utfordring – ikke bare i samfunnet generelt, men også i kristne miljøer. Han påpekte alvorlighetsgraden i dette, og understreket barns rett til å bli vernet fra denne typen opplevelser. I dagens innlegg tar han temaet videre.
Gjesteinnlegg – Jostein Østmoen: Hva så med de som likevel – på tross av all kunnskap og oppmerksomhet rundt dette temaet – utsettes for direkte eller indirekte mobbing, også innad i BCC? Hvor går de? Hvem henvender de seg til for å få hjelp? Hvor høyt må de rope for å bli hørt?
Dette er alvorlige spørsmål å ta stilling til. For de som utsettes for mobbing eller utestenging er det helt avgjørende at det finnes et solid og trygt nettverk av omsorgspersoner rundt dem – et nettverk som står klare, og som raskt er i stand til å fange opp det ropet om hjelp som sendes ut. Familien bør selvsagt være en sentral og selvskreven del av dette trygghetsnettet, men i denne teksten vil jeg også understreke at menighetsapparatet har mulighet til å ta et ansvar i dette. Jeg tenker da først og fremst på de frivillige, unge voksne som er ansvarlige og medarbeidere i det mangfoldige fritidstilbudet i menigheten. Disse har en unik mulighet til å gjøre en forskjell i livene til barn og unge som har behov for støtte.
En rask titt på BCC`s årsrapport for 2014, der også aktivitetstilbudene for barn og ungdom er behørig nevnt, forteller oss om en menighet med fokus på positive, anerkjente verdier, som mange kan identifisere seg med. Dette bekreftes også av Nina Løken, ansvarlig for Aktivitetsklubben i Eiker. I forbindelse med research til dette innlegget, ba jeg henne si noe om hvordan dette lokallaget arbeider for å forebygge mobbing og utestengelse i barnegruppen. Hun forteller om fokus på våkne, engasjerte og lett tilgjengelige ledere, som tør å gripe inn når barna har behov for støtte. Noe av det bevisst forebyggende arbeidet som gjøres her, er systematisk fordeling av barnegruppen mellom de ansvarlige, for å sikre at alle blir sett og lagt merke til i løpet av aktivitetskveldene. Ifølge Løken legger de også vekt på være godt bemannet på samlingene sine, slik at vanskeligheter barna imellom raskt kan bli fanget opp og tatt tak i.
Ut ifra de personlige erfaringene jeg har i dette miljøet, kan jeg langt på vei bekrefte det Nina Løken forteller meg. Det mangler ikke på gode tanker og intensjoner, hverken lokalt eller sentralt i menighetens virksomheter. Dedikerte, varme og omsorgsfulle ledere med velmente planer og positivt løsningsfokus er – i alle fall sånn jeg opplever det – et av kjennetegnene i vennesamfunnet. Likevel er det grunn til å rope et varsku.
Det er viktig å være klar over at et rop om hjelp fra en som er utsatt for mobbing eller utestengelse ikke nødvendigvis kommer for dagen som et høylytt og fysisk rop med klar beskjed om at her er det en som trenger hjelp. Ropet kan like gjerne komme i form av atferdsendringer, for eksempel ved at en ungdom mer og mer isolerer seg eller trekker seg unna fellesskapet. Vi kan stille spørsmål ved hvor gode deltakerne i et aktivt ungdomsmiljø vanligvis er på å se den ensomme tenåringen, som sliter med å bli inkludert i fellesskapet. Den som blir utelatt fra samlende aktiviteter, eller glemt og oversett i sosiale sammenhenger fordi vedkommende av en eller annen grunn skiller seg ut fra gjennomsnittet. Den som aldri er å se på Instagrambildene under hashtaggene; #dengjengen eller #debeste, og som kanskje sitter hjemme og følger jevnaldrendes trivsel på sosiale medier, uten selv å få delta i det.
I gleden over det man deler og har sammen av felles prosjekter, ligger det snublende nær å miste blikket på de som faller utenfor. Og hvis det likevel når fram et rop om hjelp, enten via den som kjenner seg utenfor eller fra foreldre, blir dette forstyrrende og ubehagelig å forholde seg til. Så blir kanskje løsningen å bortforklare det hele med at vedkommende selv må ta initiativ, det er unaturlig å konstruere vennerelasjoner, det er ikke riktig å kreve at andre skal stille opp for seg, og lignende argumenter.
Vi kan ikke lukke øynene for alvoret ved dette, og ikke minst sannsynligheten for at dette forekommer. Kanskje er det på tide å vurdere om denne tematikken i enda større grad bør synliggjøres også i vedtekter og styringsdokumenter for de virksomhetene som er rettet mot barn og unge. Jeg tenker da på konkrete handlingsplaner for hva som skal gjøres når denne typen utfordringer oppstår. Klare og tydelige retningslinjer som først og fremst taler barnas og de unges sak, og som sikrer at enkeltpersoner har et apparat som kan ivareta dem hvis de opplever å bli utsatt for direkte eller indirekte mobbing og utestengelse.
Her mener jeg at det er på tide å legge ned en innsats som kan heve kvaliteten og sikre bedre rammer for det allsidige tilbudet som barn og unge i menigheten deltar i. De udiskutable utfordringene samfunnet generelt har på dette området, gir enda større grunn til å gå seriøst inn i denne problematikken, og gjøre et grundig og målrettet arbeid!
Av: Jostein Østmoen, Eiker
Andre relevante innlegg:
