I mitt forrige innlegg i denne serien skrev jeg om forståelsen av menigheten og medlemsbegrepet slik det ligger nedfelt i vedtektene. For de aller fleste er dette kun av teoretisk betydning. Det er menighetens holdninger og praksis som har betydning for de fleste som forlater menigheten.
Ønsker godt forhold
Hvilke holdninger står så menigheten for? Fra min side er det i hvert fall helt klart. Jeg ønsker å ha så godt forhold som mulig til de som forlater menigheten. Jeg ser ikke noen grunn til at det ikke kan være gjensidig respekt og et godt mellommenneskelig forhold mellom medlemmer og ikke-medlemmer. Det er ikke sjelden at barn som er født i menigheten vokser opp og finner at livet som BCC-medlem ikke er noe for dem. Dette er valg som vi må respektere, og en frihet de må ha.
Det er imidlertid også klart at i et fars- og morshjerte vil det ligge et sterkt ønske om at deres barn skal forbli forankret i det samme trosgrunnlag som utgjør en slik glede og trygghet for en selv. At foreldre, søsken og venner er bedrøvet over at man forlater menigheten vil i mange tilfeller være naturlig, og det er jo et uttrykk for kjærlighet til den som det gjelder. Det er klart at å gå ut av menigheten derfor kan være følelsesmessig krevende både for de som går ut og for de som forblir medlemmer. Respekten for det personlige valg må likevel ligge fast. Om ett av mine barn skulle ønske å konvertere til muslim er det klart at jeg ville synes det var trist. Noe annet ville jo være merkelig. Men jeg ville fortsatt ønske å ha så godt forhold som mulig til barnet, vise godhet og respekt, og arbeide for å holde oppe kontakten så godt som mulig.
Gjensidig respekt
I denne sammenhengen må vi også skille på hva som er menighetens holdning og hva som er det enkelte medlems forståelse. Det er ingen tvil om at det opp gjennom årene har forekommet hendelser der eksempelvis foreldre og venner har opptrådt med lite varsomhet og respekt når en person har ønsket å forlate menigheten. Jeg kan ikke utelukke at det også gjelder ansvarspersoner i lokalmenigheter enkelte steder. Intensjonene kan ha vært de aller beste, men effekten har vært langt fra god. Slike hendelser kan likevel ikke sies å være uttrykk for hvordan BCCs holdninger er.
Respekt for personlige valg må imidlertid også kunne forventes å være gjensidig. Velger man en livsførsel som går helt på tvers av de verdivalg ens familie og venner har gjort kan man ikke forvente å inngå i det sosiale nettverket på samme måte som før. Respekterer man ikke de som velger å forbli i menigheten kan man ikke akkurat forvente at vennskapet med disse næres og dyrkes videre. Dette er jo ikke spesielt for BCC, det gjelder de fleste sosiale strukturer der mennesker deler et tros- og verdigrunnlag.
Her kommer vi også inn på et dilemma. Familiekonflikter finnes nemlig også blant BCC-medlemmene. Blant 8.000 medlemmer i Norge finnes det også mennesker som av en eller annen grunn havner i konflikt med hverandre. Slike konflikter kan føre til brudd med hele familien eller med det sosiale nettverket man har vært en del av. Siden både familien og det sosiale nettverket gjerne har vært å finne innenfor menigheten kan det fort framstilles slik at det som egentlig er et brudd med familie eller vennekrets er et brudd med menigheten. Skylden for de negative opplevelsene man har hatt i sin familie eller blant sine venner kan da fort havne hos BCC, selv om menigheten ikke har hatt noen befatning med disse.
Dette kan nok også forsterkes av at menigheten tradisjonelt har spilt en stor rolle i sosiale sammenhenger. Bryllup, åremålsdager og andre festlige anledninger har gjerne vært feiret med hele lokalmenigheten som deltakere, selv om det egentlig er private arrangementer. Vi kan si at menighetslivet på flere områder har vært tett sammenvevd med det sosiale livet. Ettersom størrelsen på lokalmenighetene vokser ser vi at dette bildet også etter hvert endres. Her hvor jeg bor er det en lokalmenighet på opp mot 1500 medlemmer. Det er sjelden det er mulig å samle alle disse til private markeringer. Både bryllup og åremålsdager gjennomføres nå som regel som private arrangement, forbeholdt gjester som familien inviterer. I den sammenheng kan det også fra tid til annen være enkelte som forventer at menigheten skal invitere dem til slike samlinger, men menigheten har jo i mange slike tilfeller ikke noen rolle i dette. Hvis familien velger å prioritere de tilgjengelige plassene til sin bekjentskapskrets innenfor menigheten er det deres sak.
Menigheten i endring
En del personer som vokste opp i menigheten på 70- og 80-tallet opplevde nok en annen virkelighet enn det dagens barn og unge gjør. Det er ingen tvil om at menigheten i disse årene enkelte steder var påvirket av mennesker som representerte en helt annen linje overfor barn og ungdom enn den som råder i dag, og som jeg også mener var Johan O. Smiths linje. Jeg vil i den forbindelse sitere fra BCCs årsrapport for 2014, der Kåre J. Smith sier følgende i et intervju:
”Vi ønsker også å være så skånsomme som mulig, særlig overfor slike som har opplevd trange rammer i oppveksten. I sin tid trakk nok menigheten i større grad til seg slike med en mer pietistisk livsstil. Noen av disse var jo også svært firkantet i sin kristendomsforståelse. Vi har ingen problemer med å erkjenne at dette ofte kunne gå ut over barna. Om noen har valgt noe annet på grunn av dette er det derfor veldig forståelig, og de må få lov til å uttrykke sin frustrasjon. Det er jo også noe jeg og vi alle jobber hardt for i dag, at dagens barn og ungdom skal ha det godt, trivelig og inspirerende.”
For meg personlig gjør det vondt å høre om de opplevelsene enkelte har hatt i sin barndom og ungdom i denne perioden. Jeg vet at forholdene kunne variere ganske mye fra familie til familie og fra sted til sted. På samme måte som Kåre J. Smith har jeg derfor stor forståelse for at flere av disse sitter igjen med negative følelser overfor menigheten. Jeg mener likevel det blir feil å framstille dagens menighet i lys av disse opplevelsene. Det er en helt annen virkelighet vi opplever i dag.
Lederskiftet på 90-tallet
I forbindelse med lederskiftet på begynnelsen av 1990-tallet fikk menigheten en ny kurs, der det blant annet ble tatt et kraftig oppgjør med den usunne retningen som hadde fått utvikle seg på 70- og 80-tallet. Ikke alle var enige i denne kursendringen, og noen mente også at lederskiftet var resultat av en maktkamp. Det var da en flokk på 4-500 personer som forlot menigheten, og en del av dem etablerte sine egne forsamlinger.
Nå kan jeg jo ikke uttale meg på vegne av BCC, men jeg for min del har ikke noe ønske om å være uvenner med disse menneskene. Det tror jeg heller ikke BCC har. Her er det imidlertid slik at noen av dem fortsatt er sterkt kritiske til den utviklingen og kursen BCC har i dag. Det er helt greit, og jeg har ikke noe problem med å akseptere at de er uenige. Noen få av dem velger også å angripe menigheten i det offentlige rom, gjerne på bakgrunn av opplevelser som ligger 25 – 30 år tilbake i tid. Det kan vi heller ikke hindre dem i, men de må på den annen side da også regne med at BCC forsvarer den linjen menigheten nå har valgt. Det at BCC i slike tilfeller går offensivt ut og forsvarer sine verdier er ikke et uttrykk for at menigheten generelt har noe dårlig forhold til de som velger å forlate BCC.
Man kan i noen svært få tilfeller få inntrykk av at noen av disse menneskene nesten har viet livet sitt til å motarbeide menighetens nåværende basis og virksomhet. Det er jo deres valg og en frihet som de har, men for meg blir det et paradoks. Hvis jeg var så grunnleggende uenig med kursen og basisen i forsamlingen jeg en gang tilhørte tror jeg at jeg for lengst ville funnet en annen forsamling som passet meg bedre, og bruke min tid og energi der i stedet.
Dette er imidlertid unntakene. Jeg opplever at mange av de menneskene som gikk ut av BCC på 90-tallet i dag er reflekterte og positive til BCC, selv om de har valgt en annen tilknytning og trosgrunnlag. Skulle noen av disse etter hvert ønske å komme tilbake til BCC tror jeg ikke de ville møte annet enn glede og varme fra menighetens side.
Rette opp urett
BCC består av mennesker. BCCs ledelse er også mennesker. Det er mennesker som har viet livet til å gjøre godt for andre, og som har som altoverskyggende fokus at de skal utvikles i godhet og evne til å hjelpe andre. Like fullt er de fortsatt mennesker som kan trå feil. Jeg kan derfor ikke se bort fra at det kan finnes noen blant de som har forlatt menigheten som kan ha blitt gjort urett. Skulle det være tilfelle opplever jeg BCC som svært interessert i å rydde opp og få slike saker i orden. Jeg vil derfor oppfordre eventuelle slike til å ta kontakt med menigheten. Jeg er ganske sikker på at de vil oppleve en utstrakt hånd og en ledelse som er interessert i å rydde opp.
Jeg vil da likevel presisere at å formane, tilrettevise, og i ytterste konsekvens vise bort mennesker som aktivt motarbeider menighetens basis er ikke å gjøre urett. Hva familier og vennskapskrets har foretatt seg kan heller ikke menigheten holdes ansvarlig for. Det som står fast er at menigheten ikke ønsker å gjøre mennesker urett.
Gjensidig respekt
Slik det står for meg bør vi alle ha som utgangspunkt at vi behandler alle mennesker med vennlighet og respekt. Det gjelder også mennesker som velger å forlate BCC. For min del står det som et mål at disse menneskene må kunne se tilbake på tiden i menigheten med glede og varme. Kåre J. Smith har gjentatte ganger advart mot å ha «kalde hender» i omgangen med andre mennesker. Han er selv et godt eksempel på det å ha en utstrakt hånd mot alle, også mot de som har forlatt menigheten. På sin 70-års dag inviterte han ca 50 mennesker som hadde forlatt menigheten de siste 20 år til å delta på festen. Omtrent halvparten av disse møtte opp, og de fleste av de øvrige uttrykte stor takknemlighet for invitasjonen. Vi bør alle sørge for å ha den samme rause holdningen i omgangen med mennesker, det være seg BCC-medlemmer eller andre.
Om kommentarfeltene: Som jeg har nevnt før ønsker jeg å ha stor takhøyde her på bloggen, og mine lesere er velkommen til å benytte kommentarfeltene så lenge de holder seg til saken. Jeg må likevel minne om at denne bloggen driver jeg for egen personlig regning, og jeg har ikke mulighet til å gå inn i saker jeg ikke selv kjenner, eller drive saksbehandling på BCCs vegne. Skulle noen ønske å ta opp personlige saker som gjelder BCC vil jeg anbefale å ta det opp med menighetens ledelse eller med de som var involvert i saken.
Andre innlegg i serien:
