La oss begynne med hovedpersonen; apostelen Paulus. Etter sin omvendelse begynte Paulus kristningen av ulike religioner og folkeslag som bodde rundt Middelhavet. Initiativet til dette tok han selv, og organiserte både reiser og mannskap som kunne delta i en av de største misjonskampanjene i historien. Snart var store deler av verden kristnet uten bruk av makt eller våpen.
Finansiert med egne midler
For en økonomispire som meg er nok det mest oppsiktsvekkende ved dette å lese hva Paulus sier til de eldste i Efesus: «Jeg har aldri vært ute etter sølv eller gull eller klær fra noen. Dere vet selv at disse hendene har skaffet meg og medarbeiderne mine det vi trengte.» Paulus finansierte altså dette prosjektet av egne midler, med det han hadde skaffet med sine egne hender. Når han i mange av sine brev skriver om arbeidsmoral og flid var det altså utprøvd og praktisert av ham selv.
Dessverre er det i dag få kirkesamfunn som har gått i hans fotspor, og det synes ganske åpenbart at de fleste ikke engang gjør et forsøk på å være Paulus-kristne. Imens Paulus arbeidet med sine egne hender for å finansiere sin misjonsgjerning ser vi i dag at store deler av kirkesamfunnenes statsfinansierte budsjetter går til lønnskostnader for prestene.
BCCs to «dødssynder»
Litt spissformulert kan vi vel si at det kirkesamfunnet jeg tilhører, BCC, i hovedsak har gjort to «utilgivelige dødssynder». Vi er foretaksomme, og vi holder oss til Paulus. Dessverre står ingen av delene lenger høyt i kurs. Slik har det imidlertid ikke alltid vært.
Økonomen og filosofen Max Weber ble født i protestantiske Erfurt, Tyskland. Weber dro på verdensutstillingen i St. Louis, USA i 1904. Han dro da gjennom St. James, Missouri og fikk ”lys” under et besøk i en lokal frikirke. Han innså da at protestantismens arbeidsmoral og pliktfølelse, sammenlignet med det han så i det katolske Sør-Amerika, viste store forskjeller. I sør ba man mindre og jobbet mindre. Det Weber så i USA var en trosretning som tillot at man bygde kapital gjennom hardt arbeid. Weber fant også at disse menneskene var svært nøysomme på det personlige plan. Hvert menneske skulle ha frihet innen religion, politikk og økonomi, men hvert menneske skulle også svare innfor Gud hvordan man benyttet denne friheten.
Paulus-kristne mener at det å gjøre en god jobb for sin arbeidsgiver er en del av den personlige gudsfrykten. Se hvordan han skriver til menigheten i Efesus, en metropol hvor han selv bodde i 3 år – og en gang skapte folkeopprør som følge av sin radikale lære. Paulus formaner tjenerne til å være lydige mot sine overordnede, ”med respekt og ærefrykt og av et oppriktig hjerte. Vær ikke øyentjenere som bare vil gjøre mennesker til lags, men Kristi tjenere som helhjertet gjør Guds vilje. Gjør tjeneste med et villig sinn; det er Herren og ikke mennesker dere tjener. Og dere vet at Herren skal gi hver enkelt igjen for det gode han gjør, enten han er slave eller fri.”
Nasjonene fikk vekst
Gjennom den protestantismen Weber observerte i USA fikk hele nasjoner god arbeidsmoral. Borgerne var lojale mot sine overordnede og mot myndighetene. I kombinasjon med lavt personlig forbruk og fornuftig sparing og investering, fikk disse nasjonene økonomisk vekst framfor andre nasjoner. Dette temaet opptar også den anerkjente Harvard-professoren Niall Ferguson, blant annet i boken ”Civilization: The West and the Rest”.
Ferguson understreker den historiske betydningen av kristendommen for økonomisk vekst. Han mener ikke at man nødvendigvis må være kristen for å få dette til, så sant man kan få andre insentiver til å fungere på samme måte. Imidlertid understreker han at enkelte steder i Kina, hvor man har hatt svært god økonomisk utvikling som i byen Wenzhou, har dette arbeidet vært ledet nettopp av kristne entreprenører.
Det er mange som i dag spør seg hva som har tatt livet av den europeiske kristendommen. Spørsmålet er om ikke kristendommen førte våre nasjoner til velstand, men at vi senere er blitt oss selv nok og trenger verken Gud eller Paulus når nå alt går på skinner. Paulus arbeidet ikke bare for å ha nok mat og velvære for seg selv. Penger var ikke målet, men middelet. Straks vi for eksempel identifiserer oss med andres lidelser, får både pengene og arbeidet en ny mening og dimensjon.
Prinsippene til Paulus gjelder faktisk på mange områder i dagens samfunn. Det kan jo være et stort behov for en idrettshall i nærmiljøet? Trengs det bedre ungdomstilbud? Om det skal skje noe må vi nok tilbake til Paulus, og ta fatt med våre egne hender. Eller hva mener du?
Du kan også lese mer om temaet i innleggene Arbeidersamfunn Del 1 og Del 2 samt Russisk arbeidersamfunn.
