Hva gjør en ungdomsgruppe som gjerne vil få råd til oppleve adrenalinkicket i ekstremsport? Jobber dugnad selvfølgelig! Fra Mette Johnsen har vi fått dette innlegget om ekstremsportgruppa i Drammen.
”Jeg tar en til, jeg.” De innbakte pølsehornene gjør jobben sin, akkurat som ungdommene rundt bordet akkurat har gjort sin. Det er lørdag formiddag og UKD Extreme har allerede produsert vedsekker noen timer. En varm lunsj inne er et kjærkomment høydepunkt.
”Si meg, å fylle vedsekker, det er vel ikke særlig ekstremsport-aktig?” Jeg kikker på gjengen rundt bordet. Flest gutter, tre jenter. ”Vel, det er for at vi skal ha mulighet til å gjøre de aktivitetene som ikke er gratis,” gir Anne Kari til svar. ”Også er det gøy å gjøre noe sammen når vi ikke har noen aktiviteter planlagt.” Jeg nikker, det gir mening. ”Men, er det like moro å produsere ved som å sykle downhill, liksom?” spør jeg lurt. ”Jaa!” ”Seriøst?” ler jeg, selv om jeg ikke er veldig overrasket. ”Nja OK, det er kanskje ikke like mye adrenalin, men det er moro det her og,” sier en av gutta med et smil før han tømmer saftglasset og proklamerer at nå er pausen fire minutter på overtid. Alle takker pent for maten og yttergangen tømmes for regnbukser og arbeidssko.
Mina setter seg på huk og knyter skolisser. ”Det er kanskje lett å tenke at det er en typisk guttegruppe, men vi er bare en gjeng som elsker å gjøre litt ekstreme ting,” sier hun lett. ”Du må ikke tro at guttene gjør de tøffe tingene, mens vi jentene tar de lette aktivitetene.” Hun ler og svinger de lyse krøllene. ”For et par uker siden hoppa vi strikk i Rjukan, og samme dag gikk vi opp Gaustatoppen!” Jeg blir småsvett av tanken, mens Mina på 14 år blir ivrig bare av å snakke om det.
Anne Kari på 16 år står ved siden av med hendene i lommene på regnbuksa. ”Vi blir kjent med hverandre på en ny måte når vi opplever ting sammen, – spesielt når vi drar på turer eller gjør de litt ekstreme aktivitetene, som å sykle downhill på Hafjell. Det kan jo være at noen synes det er litt skummelt, he he, men da har de andre alltid mange oppmuntrende ord.”
Jentene småløper ned til gutta som allerede har startet opp maskineriet. Jeg rusler etter sammen med Heidi, ei av lederne på gruppa.
”Det er på en måte ingen grenser for hva vi kan gjøre sammen med denne halvgærne gjengen,” ler hun. ”De elsker å være aktive og å utfordre seg selv. Kjenne litt på frykten, men gjøre det likevel.” Det er frivillig for ungdommene å være med på dugnadene, men majoriteten av gruppa stiller jevnlig opp. ”Det er moro å samles, og alle på gruppa skjønner at det ”ække gratis å være ekstrem”, som vi pleier å si,” ler hun.
Vi rusler ned mot låvejordet. Jentene smetter under et strømgjerde og klapper et par hester på veien. Vedkubbene fyller bakken foran maskinen, og nå har de ikke tid til å snakke med meg mer. De kaster seg over oppgavene med sine beste venner, mens neste ekstreme aktivitet både planlegges og nedbetales.
Av Mette Johnsen , Drammen
