Det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land onsdag 27. desember 2017.)
NRK meldte nylig at halvparten av våre kvinnelige stortingsrepresentanter har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet i politikken. Det er et paradoks at de vi har valgt for å gi oss lover for et trygt og velfungerende samfunn selv må leve med et slikt problem.
Debatten i politikk, media og samfunnet for øvrig, er stort sett fokusert på eksponering, bevisstgjøring og straff. I en kampanje som #metoo er det lett å bli opprørt og ha sterke meninger om hvordan overgripere skal straffes. Disse temaene fortjener sin plass, men dersom det grunnleggende problemet ikke blir adressert, kan resultatet fort bli dobbeltmoral.
Paradoks
#metoo-kampanjen har sin opprinnelse i underholdningsindustrien, der situasjonen har vist seg å være graverende. Personlig er jeg glad for kampanjen og håper den kan føre til reell endring i samfunnet. Den vekker et engasjement som kan gi gjennomslagskraft.
Det er likevel et paradoks at få stiller spørsmål ved de etiske idealene som løftes fram av den samme industrien. Publikum, de samme som nå uttrykker avsky, ser med forventning fram til neste film eller TV-episode fra Hollywood. Og i disse ser vi stadig at kvinner er redusert til kjønnsobjekter. Suksess og lykke er ofte knyttet til realisering av et egoistisk ideal. I virkelighetens verden fører jakten på dette idealet ofte til at andre må lide. #metoo-kampanjen har tydelig demonstrert dette.
I USA er mange i harnisk over situasjonen som kampanjen har fått fram i lyset. Da er det nok et paradoks at det samme folket, inkludert en stor andel kvinner, har valgt en president med holdninger og oppførsel på dette området som er forkastelig. I Europa har vi nok av lignende eksempler.
Sammenheng
En betydelig andel av de kvinnelige stortingspolitikerne har opplevd uønsket seksuell oppmerksomhet fra journalister. Medienes budskap er gjerne en oppfordring til å utforske, eksperimentere og framfor alt ikke legge begrensning på seg selv. Å flytte eller utviske grenser blir framstilt som progressivt, selv når den bakenforliggende drivkraften er de egoistiske behovene. Det er få politikere eller debattanter som våger å argumentere imot. Kan det være en sammenheng mellom idealet – at i jakten på selvfokusert nytelse er grenser til for å flyttes – og at noen gir etter for sine tilbøyeligheter i et svakt øyeblikk?
Ett av forslagene i etterkant av NRKs oppslag er at redaksjonene må klargjøre for journalistene hva som er akseptabel oppførsel. Likestillingsombudet melder om overbookede kurs om seksuell trakassering. Det ser derimot ikke ut til at noen våger å gå dypere – å vurdere om de etiske prinsippene som du og jeg har som basis for livet holder når det kommer til stykket.
Løsning
I julen feirer vi at Guds sønn ble født til jorden som et menneske og ble vår frelser. Dette er kjernen i julebudskapet. I Brunstad Christian Church legger vi også vekt på at Jesus formante sine etterfølgere til hver dag å ta opp sitt kors og fornekte seg selv. Paulus skrev at han selv var korsfestet sammen med Kristus ved tro. Det vi som syndere har lyst til og anlegg for, vårt «selv», kan ved troen på Jesus altså fornektes. På korset møter det døden, selv om det kan være en smertefull prosess. Vi tror dette er Jesu løsning for den som vil bli et bedre menneske.
Noen synes å mene at det er skadelig å undertrykke sine menneskelige behov. I så fall er det en vrangforestilling. Ethvert ærlig menneske ser lyster som ikke kan få fritt utløp uten at det skader andre. Det er sunt å ta et oppgjør med seg selv, erkjenne sine tilbøyeligheter, og bli enig med seg selv om hvilke etiske idealer man vil leve etter.
Jeg har liten tro at det hjelper så mye å bli fortalt av andre hva som er akseptabel oppførsel. Vi kan diskutere straff og bevisstgjøring, men det er budskapet om å «hver dag ta opp sitt kors og fornekte seg selv» som virkelig kan bringe håp om forandring. Aldri har verden trengt denne delen av julebudskapet mer enn i dag!
