Fagbladet Journalisten har fattet interesse for min reaksjon på Tønsbergs Blads oppslag denne sommeren. Hvordan de som skal representere journalistikkens faglige tilnærming i Norge ser på saken er interessant. Antageligvis sier det også noe om hvorfor tradisjonell presse mister mer og mer terreng for tiden.
Tidligere TB-ansatt
Det er konstituert redaktør Martin Huseby Jensen som har sett nærmere på mine to blogginnlegg publisert tirsdag 29. august i år. Huseby Jensen er journalist og tidligere ansatt i Tønsbergs Blad. Han virker noe opprørt over hvordan jeg har omtalt hans tidligere arbeidsgiver. Fagbladet Journalisten er ifølge deres egen beskrivelse i første rekke en yrkesorientert nettavis for utgiverorganisasjonens medlemmer. Publikasjonen har forpliktet seg til å følge Vær Varsom-plakaten og redaktørplakaten.
Da journalisten i Journalisten omtalte saken klarte han å innlede hele saken med en svært grov feil, der han skrev om at saken handlet om overgrep i BCC. Nå var det ingen som hadde påstått dette, heller ikke i Tønsbergs Blad. Til journalistens kreditt rettet han opp dette straks han ble gjort oppmerksom på det. Likevel må det sies å være forunderlig at en fagjournalist som skriver om ett av de mest alvorlige tema som finnes ikke setter seg mer inn i hva saken handlet om før han skriver sin artikkel.
Ny grov feil
Litt lengre nede i artikkelen klarte publikasjonen å få inn en ny grov feil. Der sto det nemlig at jeg publiserte mitt blogginnlegg samme dag som det første oppslaget i Tønsbergs blad, i begynnelsen av august. Dette er selvfølgelig ikke riktig, noe det ville tatt Journalisten ti sekunder å sjekke. Dette punktet ville publikasjonen ikke korrigere, da journalisten mente det var formulert riktig. Det var først da jeg på nytt kontaktet ham og forklarte hendelsesforløpet i detalj at teksten ble korrigert.
I Journalistens artikkel får Tønsbergs Blads redaktør Sigmund Kydland og journalist Marie Olaussen rikelig spalteplass. Selv fikk jeg aldri se hverken artikkelen eller deres påstander om meg. Jeg fikk aldri anledning til å komme med samtidig imøtegåelse. Da jeg bemerket dette fikk jeg følgende svar fra Journalisten: Hva imøtegåelse angår er vel strengt tatt Kydland og Olaussens kommentarer imøtegåelse til dine blogginnlegg. Hele teksten er basert på disse innleggene og dine betraktninger er i så måte ivaretatt.
Interessant bruk av Vær Varsom-plakaten
Fagpublikasjonen Journalistens forståelse av Vær Varsom-plakaten må vel sies å være svært interessant for å si det mildt. Jeg driver en privat blogg for egen regning. Kydland og Olaussen representerer ett av landets største mediekonsern, der deres artikler er publisert i et avissamarbeid som dekker store deler av landet. Når jeg kritiserer deres artikler ser Journalisten det som sin oppgave i henhold til Vær varsom-plakaten å gi Kydland og Olaussen mulighet for tilsvar til mine private blogginnlegg. De får også anledning til å komme med ny kritikk av meg som jeg ikke får anledning til å imøtegå eller kommentere.
Jeg hadde flere andre kommentarer til fagbladet journalisten, der jeg stilte spørsmålstegn ved publikasjonens manglende interesse for å gå inn i sentrale etiske vurderinger Tønsbergs Blad har gjort i denne saken. Da jeg ikke ønsker å bidra til at selve saken enda en gang trekkes fram i rampelyset, med den belastning det medfører for de involverte, dropper jeg å gå nærmere inn på dette her i innlegget.
Manglende tillit gir anarki
Dagens medievirkelighet er at tradisjonell presse mister terreng. Tilliten til journalister er ikke akkurat høy i den jevne befolkningen. Når populister som griper anledningen og snakker om «fake news» får så stor oppslutning er det fordi folk flest er lei av de mange lettvinte sensasjonsoppslagene. Og når tilliten svikter er resultatet en form for anarki. Teknologien har gjort at enhver borger nå kan være sin egen redaktør, journalist og utgiver via internett og sosiale medier. Dette åpner mange positive muligheter, og jeg er selv en av de som har grepet disse. Men jeg skulle ønske den bakenforliggende årsaken var annerledes, for anarki er ikke positivt for samfunnet i lengden. Vi hadde trengt en presse som var et fast holdepunkt, som representerte noe som var til å stole på. Når journalismens eget fagblad kan skrive en artikkel som den de har levert nå tror jeg det trengs en temmelig kraftig omveltning i hele regimet dersom faget skal vinne tillit igjen.
Ja, vi er som et fagblad for norske journalister opptatt av etikken, skrev Huseby Jensen til meg. Den påstanden overlater jeg til mine lesere å bedømme.
