Da er altså valgresultatet avklart, og som de fleste nok har fått med seg ble det den borgerlige koalisjonen som halte i land seieren. Erna får fornyet tillit til å styre vår lille nasjon i fire år til. Dermed er det bare å si: Gratulerer, Erna!
Årets valg gav et temmelig jevnt resultat, og det var nok en del i den rødgrønne leiren som i lengste laget håpet at natten skulle bringe noen positive overraskelser. Natten ble da også ganske spennende, men valgdagsmålingene viste seg til syvende og sist å stemme ganske godt når det gjelder det store bildet. De fleste mediene meldte allerede tidlig på kvelden at de borgerlige lå an til å vinne, og det holdt altså stikk.
Spesielt interessant har det i år vært å følge KrF. Partiet har vinglet mellom hvem de støtter. Kanskje verre er det at slik jeg ser det vingler partiet også i verdispørsmål. For flere og flere framstår deres politikere kanskje som noen som ønsker å være enige med nesten alle, men som ikke står opp for verdier som virkelig betyr noe for de som burde være i deres målgruppe. Det gjelder for eksempel på området toleranse for alle religiøse grupper og minoriter. I lokale saker har jeg ofte savnet at KrF har støttet opp i spørsmål som ikke bare har hatt betydning for det trossamfunnet jeg tilhører, men som også har prinsipiell betydning for andre trossamfunn.
Hva kan så valgresultatet bety for land og folk? Det gjenstår selvfølgelig å se. Noe av det jeg selv håper på er at statsministeren vil ta sine egne ord alvorlig når det gjelder betydningen frivillighet og dugnadsinnsats har for samfunnet. På Topplederkonferansen i 2016 roste hun nemlig den norske dugnadsmentaliteten og sa blant annet at de fleste ting i samfunnet vårt startet med frivilligheten. Med fire nye år i sjefsstolen bør det være mulig å få tatt tak i flere forhold når det gjelder dette. Tydeligere juridiske rammer er én sak. Full momskompensasjon en annen. Bedre skattefradragsordninger er kanskje det jeg selv tror vil være av størst betydning. Så får vi håpe at kanskje noe av dette kan realiseres i løpet av kommende periode.
Jeg håper også at statsministeren og hennes koalisjon vil ta problemstillingene knyttet til trosfrihet og behovet for toleranse i det norske samfunnet på alvor. Det er kanskje ikke den mest åpenbare sak å ta tak i for en gjenvalgt statsminister, men betydningen disse verdiene har for samfunnet bør ikke undervurderes.
Så gjenstår det bare å ønske Erna og de borgerlige all mulig lykke til med de neste fire år, og håpe på at det blir fire framgangsrike og gode år for oss alle.
