Et godt utdanningssystem er viktig for Norge. Her i landet bruker vi 98 milliarder kroner årlig på grunnopplæringen. Hvis det kan resultere i skole av god kvalitet er det vel anvendte penger. Harald Almås har sett litt nærmere på rammene for skolen før og nå.
Gjesteinnlegg – Harald Almås
Livsviktig?
Det er valgår, og med bakgrunn i et langt yrkesliv som lærer er det alltid interessant for meg å følge skoledebatten. Jeg skal la være å gå inn på partipolitikk her, men vil gjerne i en kort oppsummering komme med noen fakta og betraktninger om nyere norsk skolehistorie og undervisning.
Omtrent like visst som årstidene kommer ropet: «Skolen må bli bedre!» I 1960 og -70 årene gikk diskusjonens bølger høyt om ny mønsterplan for den nye 9-årige skolen. Under en debatt på Stord Offentlege Lærarskule kom en av skolens lektorer i skade for å bruke ordene «.. det er livsviktig nå at…» Rektor repliserte kvikt på klingende nynorsk: «Eg vil gjere merksam på at det berre er eitt fag i Norsk skule som er livsviktig: Symjeopplæringa». Replikken er senere ofte blitt sitert, og da særlig etter at man har tømt mange av bassengene som ble laget i 1970 og 80-årene. Vi har ikke lenger råd til å bruke dem. Så har da også svømmeferdighetene gått «ad undas» i en meget bratt kurve.
Den første folkeskolelov hadde kommet i 1889. Folkeskolen var en offentlig enhetsskole som ble endelig knesatt i folkeskolelovene av 1936. De faglige prioriteringene etter skolelovene i 1936 ble nedfelt i Normalplanen av 1939. Her ble blant annet bestemt at antall elever ikke skulle overstige 30 i hver klasse. Det kan være verdt å merke seg at fysisk avstraffelse av elever nå ble forbudt ved lov og at alle barn skulle ha gratis skolemateriell, legetilsyn og tannpleie.
En banebrytende læreplan
Allerede i planen fra 1939 skulle lærerne sette seg nøye inn i hvordan barna hadde det, slik at hver enkelt elev skulle få et tilpasset opplegg i forhold til evner, anlegg og personlighet. Man ble oppfordret til å nedtone tradisjonelle lekser og leksehøringer og heller satse på å vekke elevenes interesser. Dette var før den digitale satsing, men man tenkte likevel progressivt. Lærerne skulle «konkretisere ved nye læremidler som bibliotek, lesestuer, lysbilder, film og kart«. Det står også at man skal drøfte metoder for undervisningen sammen med elevene i klasserommet. Elevene skulle være med og planlegge sin egen læring. I den såkalte formålsparagrafen ble det betonet at elevene skulle få kristen og moralsk oppdragelse og allmennkunnskap: «Grunnskolen skal i samarbeid og forståing med heimen hjelpe til med å gi elevane ei kristen og moralsk oppseding. Skolen skal gi elevene god allmennkunnskap, slik at dei kan bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn».
Om jeg skal oppsummere mitt inntrykk i en ekstrem kortversjon, kan vi vel si at den norske skolen fremdeles strever med å oppfylle de gode intensjoner fra 1939. Eksempelvis varierer det nok fra skole til skole og fra lærer til lærer hvor stort innslag elevene møter av arbeidsskole og tilpasset opplæring, og hvor mye de blir utsatt for leksehøring kontra det å få sine interesser for faget vekket. Det er også et spørsmål hvor dyktige vi er til å fange opp det som til enhver tid er relevant og viktig for at elevene kan «bli gagnlege og sjølvstendige menneske i heim og samfunn». Hvordan skal skolen gi sine elever en dypere forståelse av livet som vil møte dem etter skolens avslutningsfest? For fremdeles gjelder de fleste av de tanker som lå til grunn for planen i 1939. Jeg lar spørsmålet henge i luften.
Nyere revisjoner
I 1971 kom en forsøksplan som etter en del revisjoner munnet ut i Mønsterplan for grunnskolen av 1974 som ble tatt i bruk i 1975. I 1987 kom M87 som i 1997 ble erstattet av L97 som i 2006 igjen ble avløst av LK06, populært kalt Kunnskapsløftet. Kunnskapsløftet omfatter både grunnskole og videregående skole. Den gamle formålsparagrafen er senere skiftet ut med en ny: «Opplæringa skal byggje på grunnleggjande verdiar i kristen og humanistisk arv og tradisjon, slik som respekt for menneskeverdet og naturen, på åndsfridom, nestekjærleik, tilgjeving, likeverd og solidaritet, verdiar som og kjem til uttrykk i ulike religionar og livssyn og som er forankra i menneskerettane.»
Siden undertegnede startet som lærer i 1971 har jeg i tillegg til disse seks planene også undervist etter Normalplanen av 1939. I 1973 – 1986 arbeidet jeg i såkalt fådelt skole og kunne med en viss interesse lese i skolens gamle protokoller og dagbøker. I den eldste frammøteprotokollen stod innledningsvis: «Sælevik skule med 16 skulevikor aarleg.» I tillegg til disse få uker med undervisning gikk elevene på skolen annenhver dag. Det var dette nivå en liten kommune i fattige Norge så seg råd til. Dessuten utgjorde barna en viktig arbeidskraftressurs rundt om på gårdene. Siden er antall skoleuker suksessivt øket til 40 og antall dager er øket fra 3 til 5. I dag bruker vi ca. 98 milliarder kroner hvert år på vårt skolesystem. Det er i seg selv en årsak til å se nærmere på hva vi får igjen for pengene. Det kommer jeg nærmere inn på i neste innlegg.
Av: Harald Almås
