Etikk i bedrifter og offentlige institusjoner bør handle om hvordan de valgene som tas påvirker omgivelsene, om korrekt og god opptreden. I dag synes det imidlertid å handle mest om å opptre slik at man ikke påkaller seg medienes oppmerksomhet. Vi lever i omdømmetyranniets tid.
Knekker sunn kritikk
Omdømmetyranniet er i ferd med å knekke sunn kritikk, skrev Aftenpostens eminente redaktør Harald Stanghelle i en kommentar for ganske nøyaktig to år siden. Temaet var behandlingen av varslere i Norge. I kommentaren beskriver han vår tid som …en tid da krampaktig offentlig omdømmebygging brukes til å kneble kritisk innsikt. I samme forbindelse uttalte Stanghelle at Vi ser altfor ofte eksempler på et system som er i panisk redsel for å havne i et dårlig lys.
Uttalelsene var altså knyttet til varsleres viktige rolle i samfunnet. De har imidlertid relevans og gyldighet langt ut over dette. Stanghelles beskrivelser er spikeren på hodet for den situasjonen som råder i de fleste store institusjoner, det være seg offentlige eller private. Det eksisterer en panisk redsel for å havne i dårlig lys. I mange tilfeller er redselen for dette langt større enn redselen for å gjøre noe galt.
Skapt av mediene
Det Stanghelle underlig nok ikke sier noe om er hvordan og hvorfor denne situasjonen har oppstått. Kanskje er det likevel ikke så underlig, for ansvaret må legges på hans egen profesjon. Den paniske redselen er ikke skapt av bedrifter og offentlige institusjoner. Den er skapt av pressen.
Journalistikk er ikke jus. Men å ikke formidle hele sannheten ved å være svært selektiv på hvilke fakta som presenteres, kombinert med maleriske bilder, og kalle den «dokumentar» under dekke av kritisk journalistikk, det er å holde leserne for narr. Dette skrev konsernsjef i Schibsted Norge, Didrik Munch i et innlegg i Dagens Næringsliv tirsdag 2. mai. Avisen hadde lørdagen før slått opp en såkalt dokumentar over mange sider i sitt lørdagsmagasin, der Schibstedkonsernet kom ut i et heller tvilsomt lys. I sitt innlegg pekte Munch på at avisen i forkant hadde fått utfyllende informasjon som kunne gi et langt mer balansert bilde, men hadde valgt å utelate dette i sitt oppslag. Når DN likevel velger å ikke gjenspeile de faktiske forhold, er opplevelsen at DN kun har brukt de svarene som forsterker en allerede planlagt vinkling, skrev konsernsjefen.
En halv sannhet kan i en del tilfeller være å likestille med en hel løgn. Når enkelte sider ved sannheten selektivt velges ut, på tross av at det som formidles gir et feil helhetsbilde, er ikke dette å være tro mot et samfunnsoppdrag. Å utelate viktig informasjon som setter saken inn i et helt nytt lys er ikke noe annet enn simpel løgn. Å framstille en sak skjevt og ubalansert under dekke av at noen ikke vil svare fordi de er bundet av taushetsplikt eller andre hensyn er ikke noe mindre uredelig.
Svært få vet sannheten
For meg, og for 99% av avisens lesere, er det helt umulig å vite hva som egentlig er tilfelle i en slik sak. Det kan godt hende at Schibsted-konsernet har oppført seg kritikkverdig og at DNs artikkel var på sin plass. Det kan også hende at de ikke har oppført seg kritikkverdig, og at situasjonen er slik konsernsjefen påstår. Sannsynligheten er kanskje størst for det siste. Nettopp heri ligger problemet. Tilliten til at journalistene i DN lager en balansert framstilling er så lav at svært få egentlig kan vite hva som er sannhet og fakta.
Ifølge et oppslag i NTB viser den årlige medievaneundersøkelsen i Norge at tilliten til journalister fortsatt er synkende. Bare 16% har nå stor tillit til medienes dekning av politikk og samfunnsspørsmål. 35% har nokså stor tillit til journalister, en nedgang på 6 prosentpoeng fra året før.
Da er vi tilbake til omdømmetyranniet. En bedrift eller offentlig institusjon vet nemlig at dersom den kommer i medienes søkelys kan den ikke forvente å bli behandlet saklig og korrekt. Den kan ikke forvente at mediene er interessert i utfyllende informasjon eller i å gi en balansert framstilling. Derimot kan den forvente sensasjonsoppslag med overskrifter og vinklinger som kan hjelpe på medienes stadig mer skrantende lesertall og økonomi. Derfor handler det for en bedrift eller institusjon ikke om å opptre etisk, men om å opptre slik at man ikke påkaller seg medienes oppmerksomhet. Og som en reserveplan, å opptre slik at dersom man får oppmerksomhet kan man toe sine hender og legge skylden på andre som pressen kan angripe.
Hets mot trossamfunn
Blant deler av norsk og nederlandsk presse har det de siste årene vært populært å hetse medlemmer av BCC og utenlandske søstermenigheter. I Nederland har den store avisen NRC Handelsblad servert en rekke sensasjonsoppslag med grove og useriøse beskyldninger. Kildematerialet stammer fra en kriminell bedrager og dokumentforfalsker, som har en åpenbar interesse av å sette menigheten i et dårlig lys. Avisen er fullt klar over at det bildet den tegner ikke er balansert eller saklig. Journalisten vet at det han skriver er ikke en gang i nærheten av å være sant. Men det er gode historier, og han har behov for å opprettholde sitt rykte som gravejournalist, så han skriver det likevel. Han begrenser seg heller ikke til menigheten, men retter sitt skyts mot alt som riktig eller uriktig kan knyttes til denne på en eller annen kreativ måte.
Når banker og samarbeidspartnere gang på gang leser slike oppslag blir de bekymret. Ikke over at det skal være skjedd noe galt, men over at de står i fare for å bli trukket inn i skittstormen. De uttrykker ønske om å etablere en dialog om å diskutere kundeforholdet til menigheten. Dermed har NRC Handelsblad fått sitt neste førstesideoppslag. De har hetset et trossamfunn over lang tid, nå får de rettferdiggjørelse gjennom andres frykt for å havne i avisens søkelys. Dette er ikke noe annet enn omdømmetyranni.
Selge sjelen
En avis som Dagens Næringsliv har etter eget utsagn brukt store ressurser på å saumfare sosiale medier for å finne ut hvem som er medlemmer i BCC, hvor de bor, hvor de flytter og hva de jobber med. De har analysert hvilke selskaper medlemmene er involvert i, kontaktet deres forretningsforbindelser og gjennom sin spørsmålsstilling spredt mistanke og uro. Avisens hensikt har ikke vært å gi noe balansert bilde av livet i BCC. Det har utelukkende vært å kunne servere den neste sensasjonen. Hvordan deres langvarige hets påvirker medlemmenes liv synes ikke å bekymre dem det aller minste. Tankegangen avisen legger for dagen tilhører ikke institusjoner som ønsker å ivareta et samfunnsoppdrag om å utfordre makt. Den tilhører tyranner som har rettet søkelyset på sitt neste offer. Et søkelys store bedrifter og institusjoner for enhver pris vil unngå å havne i.
Når Stanghelle uttrykker bekymring over behandlingen av varslere har han rett. Og hans bransje har selv gjort varslerne den største bjørnetjenesten. I svunne tider kunne det være komfortabelt å søke beskyttelse hos tyranner, men som regel fant man fort ut at det innebar å selge sin sjel. Det er ikke annerledes for de som lever under vår tids omdømmetyranni.
