Der det finnes makt finnes det som regel også maktmisbruk. Opp gjennom historien har makt blitt misbrukt både av statsledere, kirkelige og av embetsverket. Dette skjer i høyeste grad fortsatt, men i vårt 21. århundre har de som skulle utfordre denne makten selv blitt misbrukere.
Gjentagelse av løgn betyr ikke sannhet
Nederlandsk storbank bryter med Smiths Venner. Slik lød overskriften på en artikkel publisert på Tønsbergs Blad nettsted fredag ettermiddag. Artikkelen baserer seg på et oppslag i den nederlandske avisen NRC Handelsblad, og det angis blant annet at bakgrunnen skal være etterforskningen som pågår mot medlemmer av menigheten for økonomisk kriminalitet.
For en avis er det komfortabelt å kunne skrive «skal være», for da har man ikke sagt at det man skriver nødvendigvis er fakta, selv om det er slik det oppfattes av leserne. Enda mer komfortabelt er det å kunne sitere en annen avis, for da gjør man ikke annet enn å fortelle hva andre har sagt. Men at en løgn gjentas og spres gjør den ikke til sannhet.
Lesere som har studert artiklene i NRC Handelsblad litt grundigere, og som samtidig har et visst kjennskap til BCC eller den nederlandske menigheten CGN, vil kanskje ha oppdaget at det er noe som skurrer litt her. Disse oppslagene er nemlig gode eksempler på maktmisbruk fra de som gjerne hevder at deres viktigste samfunnsoppgave er nettopp å utfordre makt.
Journalist med egen agenda
Fakta er at så langt jeg har fått informasjon om har den nederlandske banken Rabobank ikke brutt med den nederlandske menigheten CGN. Dette er en påstand som er formidlet av journalist Joep Dohmen, hvis personlige vendetta mot menighetens medlemmer vil være vel kjent for leserne. Realiteten er ifølge CGN selv at menigheten har mottatt ønske fra banken om en dialog knyttet til kundeforholdet. Dette uten at noe møte har funnet sted ennå, langt mindre noe brudd eller avslutning av kundeforholdet.
Begrunnelsen for ønske om dialog, slik CGN har uttalt til pressen, er ikke «etterforskningen som pågår mot medlemmer av menigheten for økonomisk kriminalitet». For min del er jeg ikke kjent med at noen medlemmer av menigheten er etterforsket for slik kriminalitet, selv om det sikkert godt kan være tilfelle ett eller annet sted i verden. Men Rabobanks bekymring er altså primært ikke at det skal ha foregått noe kritikkverdig. Deres bekymring er at banken skal bli trukket inn i malstrømmen av negativitet og løgner som Dohmen og NRC Handelsblad står for. Det er frykten for negativ omtale som er avgjørende, ikke frykten for at CGN skal være involvert i noe betenkelig.
Maktmisbruk
Det er her maktmisbruket kommer inn. Det som har skjedd i Nederland siste året kan nemlig kort og greit oppsummeres som følger: Et tidligere medlem i CGN bedrar en nederlandsk stiftelse for omtrent 8 millioner Euro. Når han blir tatt av politiet forsøker han å legge skylden på menigheten. Ved hjelp av sine forsvarere finner han en god alliert i Joep Dohmen, som har sterkt behov for å opprettholde sitt rennomme som hardtslående gravejournalist. Dohmen får tilgang til tusenvis av epost og dokumenter fra bedrageren, som for øvrig også er siktet for grov dokumentforfalskning. Med grunnlag i disse produserer så Dohmen og NRC Handelsblad en lang serie oppslag med løgner og grove beskyldninger. De starter en vendetta mot alt og alle som på en eller annen måte riktig eller uriktig kan knyttes til menigheten. Dette på grunnlag av materiale som stammer fra en kriminell bedrager og dokumentforfalsker.
I vår tid er den store skrekken for enhver bedrift eller offentlig person å bli trukket inn i negative presseoppslag. Frykten for omdømmeskade er langt større enn frykten for faktisk å gjøre noe galt. Når NRC uten snev av etiske vurderinger kjører sitt løp blir bankene i Nederland naturlig nok bekymret. De innkaller menigheten til et møte om kundeforholdet. I møtet uttrykker de frykt. Ikke primært frykt for at menigheten skal ha gjort noe galt, men frykt for at banken skal bli trukket inn i strømmen av negativ oppmerksomhet.
Legitimerer selv sine oppslag
Bankens frykt blir altså grunnlaget for Dohmens siste oppslag. Den situasjonen han selv har skapt gav grunnlag for bekymring hos banken, en bekymring han nå bruker for å legitimere sine egne tidligere oppslag. Sirkelen er sluttet. Slik kan han og andre aktører i pressen, sammen med bedragerens forsvarere utsette tusener av medlemmer i CGN og BCC for omdømmeskade, uten at de kan stilles til ansvar selv. Dohmen og NRC Handelsblad har enorm makt til å påvirke omdømme. Denne makten har de nå i lengre tid misbrukt til de grader.
Dohmen og hans kompanjonger i norsk presse har imidlertid et problem. Alle som utøver maktmisbruk vil nemlig før eller siden oppleve at basisen for deres makt forvitres. Grunnlaget for pressens makt er lesernes oppmerksomhet og tillit. Denne har vært dalende over lengre tid, nettopp på grunn av at i jakten på sensasjonene ofres hensynet til objektivitet, balanse og sannhet. Når leseren åpner avisen kan det være underholdende nok å lese de utrolige historiene, men troverdigheten begynner å forsvinne. Resultatet er at det vokser fram andre arenaer, til stor bekymring for makteliten i pressen.
Det blir garantert ikke siste gangen Dohmen og NRC Handelsblad misbruker sin makt til å utsette medlemmer av den CGN og BCC for hets og omdømmeforfølgelse. Spørsmålet er hvor lenge deres maktgrunnlag vil bestå. Med den kursen de har valgt skulle det ikke forbause meg om det forsvinner adskillig fortere enn de kunne tenke seg.
