Den politiske stemningen i Europa og USA har endret seg kraftig i det siste. Sentrale liberale verdier er under angrep, og det kan se ut til at disse må vike for en politikk der maktmidler, tvang og ensretting spiller en langt større rolle. Slik politikk er både urovekkende, prinsippløs og historieløs.
Nederlenderne vil ha innvandringskritiker
Onsdag går nederlenderne til valg. Begivenheten blir fulgt med stor interesse fra Europa og USA. I siste halvdel av februar var det Geert Wilders fra Frihetspartiet som lå klart best an, og hadde ifølge et oppslag i NRK en ledelse på hele 10 prosentpoeng foran partiet til den sittende statsministeren, Mark Rutte. De siste rapportene indikerer imidlertid at Rutte har hentet inn igjen en del av forspranget de siste dagene.
Ifølge nyhetsbyrået Reuters ønsker Wilders blant annet å forby Islam, stenge moskeer og forby Koranen. En Nederlandsk domstol kjente ham i desember 2016 skyldig i rasisme for å ha lovet publikum på et politisk møte å sørge for at det blir færre marokkanere i landet. – Innvandring koster mye penger, gir mye utrygghet og ikke minst; ideologien hører ikke til hos oss, uttalte han til en belgisk TV-kanal nylig.
At en mann som står for en slik linje kan se ut til å vinne kampen om nederlendernes gunst er interessant. Det er også urovekkende. Et nærliggende spørsmål er om både nederlendere og mange andre vestlige samfunn er i ferd med å bli så historieløse og selvopptatte at forståelsen av hva som gjør et samfunn godt å leve i forsvinner.
Vil skru tiden tilbake
Alle mennesker opplever motgang og problemer. Mange opplever at livet ikke utvikler seg til det bedre. En ikke uvanlig reaksjon er å ønske seg tilbake til gamle dager, da alt var langt mer idyllisk. Problemet er at det er ikke mulig å skru tiden tilbake. Både enkeltindivider, nasjoner og verdenssamfunn inngår i komplekse systemer som hele tiden er i utvikling. Et ønske om å komme tilbake til svunne glansdager kan nok være besnærende, men totalt urealistisk.
I min barndom og oppvekst var innvandrere i slikt mindretall at de ble oppfattet som litt eksotiske. Med sine skikker og sin kultur ble de et fargerikt innslag der de fantes, uten at etniske nordmenn tok seg nær av det. I dag er antall mennesker fra de fremmede kulturene blitt så mange her i landet at de ikke lenger er eksotiske. Nå representerer de noe skummelt og farlig. Ikke sjelden kan vi høre argumenter om at de truer grunnleggende norske og demokratiske verdier. Inntrykket er at mange ønsker seg tilbake til samfunnet slik det var i min barndom.
Lenge handlet innvandringspolitikken i Norge om integrering. Behovet for at innvandrere integreres i det norske samfunnet er ikke vanskelig å stille seg bak. I demokratiske samfunn vil det være både positivt og nødvendig at alle grupperinger er godt forankret i de regler og ordninger som er etablert for å ivareta samfunnets og borgernes interesser. Det gjelder ikke bare innvandrere, det gjelder enhver gruppe der samholdet og de sosiale forbindelsene i gruppen står sterkt. I integreringspolitikken ligger også implisitt at så lenge innvandrere og andre grupper aksepterer sine rettigheter og plikter i samfunnet kan de fortsette å identifisere seg med sine egne verdier, sin religion og sin kultur. Poenget er ikke å gjøre alle like, men å få knyttet alle inn i det systemet som er nødvendig for at samfunnet skal fungere og være godt å leve i.
Handler nå om assimilering
I en kronikk i Aftenposten den 7. februar peker kommentator Andreas Slettholm på at politikken i dag ikke lenger handler om integrering, men om assimilering. Den handler ikke lenger om å integrere en gruppe i et multikulturelt samfunn, men om å gjøre gruppen mest mulig lik majoriteten. «Om man skulle lure på om assimilering er en god idé eller ikke, kan man kikke i samfunnsfagbøkene i videregående opplæring.» skriver Slettholm, og viser til samenes skjebne i Norge. Han poengterer videre at «…i rundt 40 år har samenes skjebne fungert som et stjerneeksempel på hvordan nye innvandrere ikke skal tilpasses det norske samfunnet.»
Skal vi nordmenn være brutalt ærlige med oss selv er mange av de prinsipielle diskusjonene i dagens innvandringsdebatt altså ikke nye. Disse diskusjonene ble tatt for mange år siden, men da handlet det ikke om muslimer og flyktninger, det handlet om vår egen nasjonale minoritet, samene. Jeg er ikke så sikker på om det er mange som vil hevde at resultatet av diskusjonene den gangen har tjent det norske samfunnet til ære. Samene ble ikke integrert i et multikulturelt samfunn, de ble assimilert i et uniformt samfunn som var definert av majoriteten. De ble tvunget til å bruke norsk språk, ta norske navn og bli som nordmenn flest. Deres skjebne ble en skamplett på vår historie. Den er riktignok en del av historien som mange forsøker å fortrenge eller fornekte, men like fullt er den der.
Liberale verdier under press
Når vi opplever at noen oppfører seg annerledes enn oss, tenker annerledes enn oss og tar valg som vi er uenige i blir våre liberale verdier satt på prøve. Dette opplever vi nå, på samme måte som vi opplevde det for mange år siden da spørsmålet var hva som skulle gjøres med samene. Den gangen måtte de liberale verdiene gi tapt for de tøffe assimileringskravene. Det samme ser nå ut til å skje i Nederland. Men vi trenger heller ikke å gå utenfor landets grenser for å finne eksempler. Byrådsleder Raymond Johansen i Oslo gikk tidligere i uka ut og forklarte at Ap ønsker en forsøksordning der kontantstøtten fjernes i utvalgte bydeler i Oslo øst og erstattes med norskopplæring og aktivitetstilbud.
Dette skjer i navn av integrering, men argumentene går langt mer i retning av assimilering. Ønsker Johansen i realiteten å presse innvandrerne til å bli som nordmenn flest?
I mange år kunne vi se til USA som stjerneeksempel på en velfungerende multikulturell og multireligiøs smeltedigel. Nå ser vi imidlertid også her tegn til store endringer. Stemningen snur. Både i Europa og USA opplever vi altså nå en holdningsendring som i realiteten er svært prinsippløs. Den må også sies å være temmelig historieløs. På barrikadene for liberale verdier og prinsippfasthet finner vi paradoksalt nok stort sett bare Tysklands Angela Merkel, imens mer eller mindre populistiske stormtropper rykker fram i de fleste europeiske land.
Handler om frihet
Jeg er en engasjert kristen. Jeg setter pris på det samfunnet og den kulturarven som er bygget opp i Norge over mange generasjoner. Jeg liker ikke islamsk ekstremisme. Men jeg liker heller ikke kristen ekstremisme. Det jeg derimot liker er religionsfrihet. Jeg liker retten til å være meg selv. Jeg liker prinsippet om at så lenge jeg respekterer og følger samfunnets regler og ordninger har jeg frihet til å tenke som jeg vil, dyrke de interesser og den kultur jeg vil og bygge sosiale relasjoner med de jeg vil. Realiteten er at det er denne friheten som er under press nå.
At islamsk ekstremisme forekommer – og må bekjempes – er det liten tvil om. At psykopater og maktmennesker misbruker religion – det være seg islam, kristendom eller andre religioner – til å undertrykke og utnytte mennesker er det heller ingen tvil om. At kulturelle grupperinger med sterke interne sosiale mekanismer setter seg på utsiden av samfunnets regler forekommer også. Alt dette er skadelig, ikke bare for samfunnet rundt, men også for menneskene på innsiden. Samfunnet kan ikke lukke øynene for disse realitetene. Å bruke dem som argumenter for en assimileringspolitikk er imidlertid både galt og svært prinsippløst. Hva som blir resultatet av en slik politikk trenger vi ikke lure særlig på. Svaret finner vi i vårt eget land. Bare spør samene.
