Av og til får jeg en følelse av at dagens debatter snarere handler om egoisme enn om å bygge et bærekraftig samfunn.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land mandag 13. februar.)
Surrogati. Folkekirkens framtid. Flyktninger. Det er mye å ta stilling til for tiden, også for kristenfolket.
De fleste synspunkt og argumenter har allerede fått rikelig spalteplass. Derimot gjør jeg meg stadig oftere refleksjoner om en underliggende problemstilling som blir mer og mer aktuell:
Et hovedelement i det kristne budskapet handler om å gi: Vår frelser ga sitt eget liv for oss. Når Jesus selv taler om kjærlighet forteller han at det aller største er å kunne gi sitt liv for sine venner. De fleste kristne – og mange ikke-kristne – kjenner apostelen Paulus’ første korinterbrev, det 13. kapittel – ofte kalt kjærlighetskapitlet. Det er et kapittel som ikke handler om hva et menneske skal få og motta, men om hva det kan gi og være overfor andre.
«Den gylne regelen» – om at lykken ligger i å gi av seg selv, snarere enn å kreve av andre – finner vi igjen i mange religioner og filosofier.
Balanse
De fleste av oss skjønner at enhver sosial struktur, være seg en nasjon, familie, gruppe eller menighet, har en dynamikk og balanse mellom å gi og å motta, plikter og rettigheter. Når Norge gjennom generasjoner er blitt et av verdens beste land, er dette et resultat av at mange mennesker ikke bare har vært opptatt av hva de kan få fra landet, men også hvordan de kan gi og bygge noe for de kommende generasjonene. Viljen til å sette egne behov til side for at andre skal kunne nyte godt av min innsats er grunnleggende når noe varig skal bygges for framtiden.
Tilliten til at samfunnet, familien eller den sosiale gruppen tar seg av meg, gir trygghet. Den tryggheten er svært verdifull, men ikke selvsagt. I det øyeblikket balansen mellom plikter og rettigheter, mellom å gi og motta, ikke er til stede, begynner denne tryggheten å kollapse.
Retten til å nyte
Jeg kjenner en viss undring over at disse prinsippene synes å være ganske fraværende i store deler av de debattene jeg nevnte innledningsvis. Maksimal tilfredsstillelse for meg selv synes ofte å være det ultimate målet, selv om det er åpenbart at det ikke kan realiseres. Har jeg lyst på noe, skal jeg ha rett til det, og da helst uten plikter og behov for offer. Men dette vil svært ofte gå ut over andre. Ønsker vi at
lovgivningen skal utvikles i en slik retning?
Å bli betrodd et barn er starten på en vei som går gjennom adskillig forsakelse og offer, der plikten og givertrangen bør være mye viktigere enn rettigheten og tilfredsstillelsen. For meg virker det som om debatten nå mest handler om retten til å nyte og til å tilfredsstille egne behov
på individnivå.
Individuelle ønsker
Skal det være slik at dersom en mann utenfor et parforhold har lyst på et barn skal han kunne «bestille» et egg, og leie en surrogatmor? Vi bruker enorme pengesummer på å hjelpe noen til liv, men vi bruker også store pengesummer på å fjerne liv som er uønsket. Individuelle ønsker er svært framtredende i debatten, men er ikke nødvendigvis sammenfallende med andres korresponderende behov.
Apostelen Paulus skriver om egenkjærligheten som den første egenskapen som karakteriserer et menneske i endetiden. Jeg er ingen dommedagsprofet, og har liten sans for spådommer om endetid, ild og svovel. Derimot tror jeg at når egenkjærligheten blir mer og mer dominerende, begynner en grunnleggende mekanisme i samfunnet å brytes ned.
Et samfunn der flere og flere fokuserer mer og mer på sine krav, rettigheter og forventninger, og mindre og mindre på hva de kan gi og ofre, er et samfunn som har kommet inn i en negativ utvikling. Et slikt samfunn er ganske enkelt ikke bærekraftig, og vil før eller siden kunne
gå i oppløsning.
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
