I morgen skal jeg stille til vitneavhør i straffesaken mot nederlenderen Jonathan van der Linden. Hadde ikke saken vært så tragisk kunne situasjonen fungert godt som utgangspunkt for en komedie. Eller en thriller. Saken har mange elementer fra begge.
Konstruerer sitt eget bilde
Det er neppe mange av mine lesere som har unngått å få med seg at falske nyheter har vært et hett tema i året som gikk. I USA viser studier at mange trodde på nyheter i valgkampen, som viste seg å være falske. Etter hvert er det blitt kjent at produksjon av falske nyheter er i ferd med å bli en hel industri forskjellige steder i verden.
I morgen står jeg overfor en ganske absurd situasjon. Jeg skal da avhøres som vitne i rettssaken mot nederlenderen Jonathan van der Linden. Faktisk er det satt av tre dager til vitneopptakene. Van der Lindens advokat, John Peters, har ifølge avisen Dagens Næringsliv begrunnet vitneavhøret slik: «Jeg kalte inn disse vitnene fordi jeg ønsker å vise retten hvordan penger, mye penger, flyttes rundt i dette systemet (….) Jeg tror ikke min klient har gjort dette for seg selv. Han var kun en marionett som gjorde det han ble bedt om. Det er dette jeg ønsker å få frem i en rettssak.»
Peters er en journalist som senere har utdannet seg til advokat. Han reklamerer selv med at «Noen ganger kan det ha mange fordeler for den mistenkte å få publisitet. En advokat må vite nøyaktig hvordan slik publisitet skal håndteres. Det viktigste mottoet her er å sørge for å holde regien i egne hender. Mr. Peters er tidligere journalist, og har mer enn noen andre kompetanse til å spille på mediene til fordel for din sak».
Godt team
Advokat Peters synes å ha etablert et godt team sammen med journalist Joep Dohmen i den nederlandske avisen NRC Handelsblad. Basert på epost og dokumenter som stammer fra Van der Linden mener de å kunne fortelle historien om «Smiths Venner-lederne» og deres tvilsomme aktiviteter. Noen interessante fakta klarer imidlertid journalisten elegant å overse. Eller kanskje hans kilder har valgt å ikke informere om akkurat disse faktaene? Det kunne vel tenkes at det ikke passet helt inn i det bildet advokat Peters ønsker å skape.
La meg nevne et par udiskutable forhold, som i motsetning til eposter og dokumenter med tvilsom opprinnelse kan dokumenteres både fra regnskaper og pengetransaksjoner. Det aller meste av kapital stiftelsen HMC forvaltet gjennom sine datterselskaper var skaffet til veie av Kåre J. Smith og meg, hovedsakelig gjennom eiendomsutvikling i Russland. Vi tilførte den nederlandske stiftelsen omtrent 11,5 millioner euro som resultat av dette. Noen år senere støttet vi ett av stiftelsens datterselskaper med omtrent 2,5 millioner dollar for å løse en vanskelig sak selskapet hadde rotet seg bort i. Riktignok klarte journalist Dohmen å framstille dette med stikk motsatt fortegn, der han mente det var jeg som hadde lånt pengene privat. Men heldigvis er det regnskapene og de faktiske pengeoverføringene som forteller sannheten, ikke Dohmens epostkupp. I 2015 gav Smith og jeg 52,6 millioner kroner til BCC fra vårt selskap Smilar Invest Ltd. Jeg snakker her ikke om eiendom, lån eller merkelige konstruksjoner som NRC liker å spinne rundt, jeg snakker om en kontant pengeoverføring, dokumentert med bilag og bankutskrifter.
I all enkelhet må jeg få spørre: Hvis jeg ønsket å stikke til meg millioner av Euro, ville det være enklest for meg å gjøre det gjennom kompliserte internasjonale selskapsstrukturer, stråmenn og stiftelser? Eller ville det være enklere å simpelthen la være å gi bort disse pengene og heller beholde dem selv? Pengene som Jonathan van der Linden har bedratt kommer i all hovedsak fra meg. Advokat Peters mener altså at han har opptrådt som marionett for meg. For å stjele de pengene jeg hadde gitt bort tidligere. For å stjele dem i akkurat samme år som jeg gav bort 52 millioner kroner til BCC. Det er mulig at dette er logisk for en journalist…
Passer ikke i bildet
For Dohmen synes det å være helt umulig å forstå at et menneske kan legge ned flere tusen arbeidstimer årlig for ideelle formål, bruke energi og tankekraft på å skaffe dem penger, gi bort store beløp, uten at det ligger noe mistenkelig bak. Egentlig har jeg en mistanke om at han forstår det ganske godt, men det passer selvfølgelig dårlig inn i det bildet han må skape for å selge sine sensasjonsoppslag.
Så langt jeg vet startet Jonathan van der Linden sitt bedrageri tidlig i 2011. I fem år før han ble arrestert har han altså produsert falske dokumenter. I hvilket omfang vet jeg ikke. De første årene synes fokus å ha vært på urettmessig dekning av reiseutgifter. Senere ble bedrageriet større og mer systematisk, og omfattet store transaksjoner basert på falske avtaler og dokumenter. Også dette pågikk over lengre tid. Jeg tror ikke selv den mest innbitte forsvarer kan påstå at dette ikke var grundig planlagt og iverksatt ut fra en godt gjennomtenkt plan. Hva denne planen inneholdt fikk jeg etter hvert se ved selvsyn.
Den 29. januar 2016 fikk jeg et langt brev fra Van der Linden. Sitater fra dette er allerede gjengitt i Dagens Næringsliv. I brevet henstilte han til at jeg lot ham være i fred. Han fortalte at hans beslutning var gjennomtenkt over lang tid. «Med andre ord; la dere meg i fred, da lar jeg dere i fred. Men blir jeg holdt ansvarlig for en eneste transaksjon som har skjedd da kommer jeg til å legge fram hele dritten for den som bare vil vite det.», skrev han. Lignende brev, noen med enda sterkere ord, fikk styret i HMC og flere andre personer.
Fikk ikke være i fred
Van der Linden fikk ikke være i fred. I løpet av noen uker hadde stiftelsen HMC sammen med andre fornærmede parter gransket saken og levert politianmeldelse. Dette til tross for en ny advarsel fra Van der Linden til HMCs styreleder et par uker ut i februar. Tidlig i mars satt han og hans prostituerte venninne i arrest hos nederlandsk politi.
Hva mente egentlig Van der Linden med sine trusler, var det bare tomme og impulsive ord, gitt under øyeblikkets følelsesmessige påvirkning? Svaret er at det hele var svært så grundig gjennomtenkt.
I slutten av februar, altså imens Van der Linden fortsatt var på frifot, fikk jeg en epost fra en nederlandsk webutvikler. Han hadde fått i oppdrag å lage et nettsted som var helt likt min egen blogg. Nettstedet skulle ha adressen bccleaks.com, samt tilsvarende norske og nederlandske adresser. Utvikleren viste meg hvordan nettstedet skulle se ut, og der så jeg min egen grafiske profil gjengitt til minste detalj, inkludert mitt eget bilde. Eneste forskjellen var en ny BCCleaks-logo. Det hans oppdragsgiver dessverre hadde glemt å opplyse om var at han ikke måtte kontakte meg. Etter hvert støtte han på noen problemer i sitt oppsett fordi jeg hadde brukt en spesialtilpasset utgave av malen for mitt nettsted, som han ikke uten videre klarte å kopiere fullt ut. Nå lurte han på om jeg kunne hjelpe ham med noen hint om hvordan jeg hadde gjort det.
Det var ikke veldig vanskelig å skjønne sammenhengen. Etter litt dialog bekreftet utvikleren at han var blitt engasjert av Jonathan van der Linden, som skulle bruke nettstedet til å publisere informasjon om BCC som han trodde vanlige aviser ikke ville trykke. Van der Linden tenkte nok på dette tidspunktet at det ville være vanskelig å få pressen med på å publisere den informasjonen han så omhyggelig hadde konstruert og forberedt. Dette var nemlig før han engasjerte advokat Peters… At nettstedets viktigste funksjon var å være en trussel mot meg, BCC og alle som kunne tenkes å ha interesse av at Van der Linden ikke fikk beholde sine penger var i hvert fall ganske åpenbart.
Pengeutpressing
Van der Linden havnet altså bak lås og slå noen dager senere. Det ble stille noen uker. Imidlertid varte det ikke så lenge. I slutten av mars begynte personer som etter all sannsynlighet er tilknyttet et kriminelt miljø å sende epost med pengekrav. Undersøkelser antyder at disse personene hadde forbindelser til prostitusjonsmiljøet der Van der Linden hadde vanket, og at de i en periode hadde presset ham selv for penger. Nå oppgav de å sitte på store mengder informasjon som stammet nettopp fra ham. Det skal ikke veldig mye fantasi til for å trekke den konklusjonen at dette var den samme omhyggelig forberedte informasjonen som Van der Linden før han ble arrestert hadde planer om å bruke i sine trusler ved hjelp av nettstedet BCCleaks. Utpresserne oppgav nå at han skyldte dem penger, og disse pengene ønsket de å få tilbake. De nevnte meg ved navn, de nevnte BCC, i tillegg til flere selskaper, stiftelser og organisasjoner i Nederland og Norge. Tilbudet kom etter hvert klart fram. De ønsket 850.000 Euro for ikke å gjøre informasjonen fra Van der Linden tilgjengelig for andre. Forholdet ble selvfølgelig anmeldt til nederlandsk politi.
“If we don’t hear anything within a few days we’ll get everything out by a Dutch crime reporter”, skrev den ene av utpresserne på engelsk til BCC i april. “Dere kan bare begynne å fjerne verdier og løsøre fra organisasjonen med en gang”, var budskapet i en annen melding på nederlandsk. «Med min info vil dere alle havne i grøfta. Hjelp deres ledere gjennom vinteren, jeg håper dere skjønner hva jeg skriver» lød en tredje.
Dialogen gav naturlig nok ikke noe økonomisk utbytte for disse utpresserne. I sine siste meldinger var de irriterte. De oppgav at informasjonen nå var solgt til andre, men at de hadde fått tilbake bare halvparten av det Van der Linden skyldte dem. Siden de hadde lidt så stort tap ville de nå gjøre livet ubehagelig for oss framover.
Tilfeldigheter…
At Dagens Næringsliv ut over våren skrev om akkurat de selskapene som ble nevnt fra disse utpresserne kan muligens være en tilfeldighet, leserne får selv beregne sannsynligheten for dette. På samme måte som de får beregne sannsynligheten for at det skulle være tilfeldig at NRC og DN plutselig satt på Van der Lindens epost og dokumenter.
Høsten 2016 ble jeg fra NRC Handelsblad konfrontert med en rekke eposter som skulle vise kritikkverdige forhold fra min side. Innholdet var som skapt for å støtte John Peters’ agenda. Det underlige er at jeg aldri har sett noe til alle epostene jeg i min tid har sendt til Van der Linden som viser det motsatte bildet. Enda mer underlig er det at i mange tilfeller kjenner jeg ikke igjen det jeg skal ha sagt eller skrevet. På bakgrunn av Van der Lindens langvarige og bevisste planlegging av sitt bedrageri, hans advarsler, hans tiltak for å etablere BCCleaks, og den omfattende pengeutpressingen med utgangspunkt i hans informasjon, er det vel ganske åpenbart hva som har skjedd her.
I morgen skal jeg som sagt stille i vitneavhør. Jeg skal avhøres av en advokat som mener jeg har brukt mange år av mitt liv på intrikate nettverk og stråmenn for å lure til meg penger som jeg selv har gitt bort. Jeg skal sannsynligvis konfronteres med epost og dokumenter fra arkivet til en person som i lang tid har planlagt bedrageri, som har forfalsket store mengder dokumenter, som har etablert nettsteder for å true meg og andre til taushet ved hjelp av den samme informasjonen. Jeg skal sannsynligvis konfronteres med informasjon som har blitt brukt i utpressing fra en kriminell organisasjon, og som er tilbudt i et marked som neppe kan sies å være veldig opptatt av etisk standard. Jeg skal konfronteres med informasjon som Joep Dohmen begjærlig har omfavnet i sitt arbeid med å avdekke hva «Smiths Venner-lederne» driver med. De samme personene som de siste femten år har tilført langt over 150 millioner kroner til ideelle formål.
Stjele penger som jeg har gitt bort, true med publisering av omhyggelig forberedt informasjon for å få beholde pengene i fred, og på toppen av det hele gi meg skylden for å ha stjålet pengene. Det er bare en måte å oppsummere dette på. Det er ganske enkelt toppen på frekkhet!
