Kritikk kan være så mangt. Det kan være lettvinte og kunnskapsløse argumenter mot noen som det innebærer liten risiko å kritisere. Det kan også være velfunderte og presise analyser, ut fra et oppriktig ønske om å forstå. Dessverre er det ingen mangel på det første, men stor mangel på det siste.
Lett å finne argumenter
Den statskontrollerte kinesiske avisen «Global Times» advarte mandag den kommende president Trump mot å forlate «ett Kina»-politikken, og beskrev den kontroversielle forretningsmannen som «uvitende som et barn» når det gjelder utenrikspolitikk. Kina har fått nok etter Donald Trumps telefonsamtaler og Twitter-meldinger skrev Dagens Næringsliv i sin ingress da de omtalte nyheten. Og det er vel det leserne sitter igjen med etter å ha lest saken. Å si at det er en nesten uansvarlig grov forenkling av en kompleks problemstilling må vel være på sin plass. Dessverre er ikke dette oppslaget et engangstilfelle. Heller er det symptomatisk for den kritikken norsk presse liker å slå om seg med overfor land som Kina – og for den saks del overfor ledere som Trump.
Jeg har selv bodd i Kina. I dette landet har jeg fortsatt mange venner og kontakter, og følger en god del med på det som rører seg i politikk og samfunn. Temmelig ofte er jeg forbauset over den svært lettvinte tilnærmingen norske medier og debattanter har når de skal kritisere det kinesiske regimet. Selvfølgelig vil alle gjerne at regimet umiddelbart skal stanse all sensur og respektere alle menneskerettigheter. Selvfølgelig vil alle at de skal holde seg rolige i Sør-Kinahavet. Men hvem tar bryet med å tilnærme seg Kina ut fra et oppriktig ønske om å forstå? Et land med en populasjon som er på god vei mot halvannen milliard. Et land som i løpet av en enkelt generasjon har opplevd dramatisk velstandsøkning hos svært store deler av befolkningen, men også store geopolitiske endringer. Et land med en historie som går lengre tilbake enn de fleste andre, og der tidligere sivilisasjoner fortsatt har innvirkning på dagens oppfatninger og holdninger.
Bjørnetjeneste
Enkelte av mine kontakter i Kina er sterkt kritiske mot eget regime. Noen av disse har også et forhold til Norge, og følger med på det som norske medier skriver om landet. Det interessante er at om de er aldri så kritiske til sine egne ledere er de enda mer kritiske til norske medier. Deres oppfatning er at den norske kritikken mot det kinesiske regimet ofte er en stor bjørnetjeneste, fordi den ikke viser noen innsikt i de forholdene som kritiseres. Som en uttrykte det: Når en kronikk fra den kinesiske ambassadøren er mer velfundert enn en lederartikkel i Aftenposten skjønner alle at noe er galt.
En del av mine lesere vil ha fått med seg at jeg i perioder også har bodd i Russland. I deler av dette gigantiske landet har jeg reist en del på kryss og tvers, jeg har drevet forretningsvirksomhet og jeg har opplevd folk og meninger både i storbyene og ute på landsbygda. Russland er et fascinerende land, med en fascinerende historie.
Russland er også et land der det ikke er vanskelig å finne argumenter for å kritisere regimet. Dette benytter norske medier og samfunnsdebattanter seg jevnlig av. Fra vårt lille, koselige sosialdemokrati er det lett å heve pekefingeren mot machomannen Putin og rollen Russland tar som skolegårdens bølle. Fullt så lett er det ikke å gi en god oversikt over hva som faktisk er situasjonen i Russland, hvilke dramatiske endringer folket har vært gjennom de siste 25 år, hva disse betyr for dagens politikk, hva den russiske folkesjelen tenker om sitt eget land.
Forenkler og stigmatiserer
Russeren Tatiana Maximova-Mentzoni er forsker ved høgskolen i Oslo og Akershus. Hun er også en utmerket debattant. I mars 2015 skrev hun en kronikk i Aftenposten om dette temaet, med tittelen Jeg er lei av å bli spurt «Er Putin en raring»? I innlegget peker hun på at det saktens er nok av forhold å kritisere i Russland, men at den norske debatten har en tendens til å forenkle og stigmatisere, og at man glemmer kompleksiteten og den historiske bakgrunnen for dagens situasjon. I stedet for at debatten bidrar til positive endringer blir resultatet heller at det skapes fiendtlige holdninger.
Jeg kan kritisere min nabo for at han lar det renne mye vann ned i min pent og møysommelig opparbeidede innkjørsel. Hvis årsaken er at naboen gir blaffen er det berettiget kritikk. Hvis årsaken er at han holder på å slukke en brann i huset sitt er den ikke fullt så berettiget. Tar jeg ikke bryet med å finne ut hvorfor han gjør som han gjør kan det fort bli meg som blir sittende igjen og føle meg dum. For, ja, alle er enige om at vannet som ødelegger min innkjørsel er uheldig og at det må ta slutt, men det kan hende at naboen bør få anledning til å løse sitt andre problem først.
For min del har jeg førstehåndskjennskap til problemene som korrupsjon og maktmisbruk skaper i Russland. Jeg har også gjentatte ganger opplevd kinesisk sensur og begrensninger i ytringsfriheten på kroppen. Det ville være direkte tullete av meg å mene at dette ikke er noe som må endres og at det ikke må ha verdenssamfunnets fokus. Problemet er at lettvint argumentasjon hjelper ikke, det gjør heller situasjonen verre. Å kritisere Putin på et grunnlag som det russiske folk ikke kjenner seg igjen i tilspisser konflikten i stedet for å dempe den. Å framstille Kina på en måte som får kinesere flest til å bli fornærmet bidrar ikke til at regimet i landet endrer seg.
Endring på tross av mediene
Menigheten BCC har gjennom de siste 25 år gjennomgått store endringer. I samme periode har den jevnlig blitt utsatt for flengende kritikk i norske medier. Det interessante er at samtlige endringsprosesser jeg kjenner til er helt og holdent et resultat av at mennesker internt i menigheten har sett at noe må gjøres, og har tatt tak i situasjonen. De mange hundre helsidene og sensasjonsoverskriftene i medier har ikke ført til noe som helst av positiv utvikling. Tvert imot har de bidratt til at omtrent samtlige medlemmer kjenner seg stigmatisert, forfulgt og uthengt. De opplever at kritikken er basert på kunnskapsløse fordommer og totalt fravær av et ønske om å forstå. Endringene i BCC har skjedd på tross av medienes fokus, ikke på grunn av. Da er det nærliggende å spørre hvordan disse mediene egentlig ivaretar den samfunnsrollen de så ofte hevder å ha som sin viktigste oppgave.
Jeg har på denne bloggen flere ganger nevnt at jeg mener BCC selv må ta en del av ansvaret for fordommer og misforståelser, fordi menigheten selv ikke har vært flink til å informere og vise fram sin virkelighet. Dette mener jeg fortsatt. Imidlertid kan vi også snu argumentet og spørre: Skal en menighet virkelig være nødt til selv å brette ut sin virksomhet i all offentlighet for å unngå stigmatisering og fordommer? Eller burde vi kunne ha tillit til at de som skal ha oppgaven som samfunnets vaktbikkjer tilnærmer seg slike grupper mennesker med respekt og et ønske om å forstå? Burde vi kunne ha tillit til at de faktisk kjenner et ansvar for å lære dem å kjenne som de kritiserer? For BCCs 8.000 norske medlemmer er en slik tillit uten tvil fraværende.
Avslutningsvis tillater jeg meg å sitere et avsnitt fra Maximova-Mentzonis kronikk i Aftenposten: Det som mangler, er et møte med Russland uten å dømme det, men gjerne prøve å forstå det uansett hvor krevende det kan være. Fiendtlige holdninger hjelper ikke, tvert imot skaper de en motsatt virkning. Det gjelder for Russland og det gjelder for Kina. Det gjelder også for BCC. Dette kunne norske medier med fordel tenke litt nærmere over.
