Deler av pressen er lite begeistret over å miste makten til å forenkle og forme folks bilde av hva som er virkelighet.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land i går, mandag 28. november.)
Ekkokammer er et av årets store moteord. Tradisjonelle medier bruker det flittig for å uttrykke bekymring over hvordan publikum nå forholder seg til informasjonskilder. Framstillingen er gjerne at folk i økende grad isolerer seg fra andre kilder og argumenter enn de som støtter eget syn. Dermed kan det synet en selv har forsterkes og etter hvert fundamenteres i et fordreid virkelighetsbilde. Som regel er det sosiale medier og «filterbobler» på internett som gis skylden.
Selv tror jeg ikke problemet er at folk flest isolerer seg fra argumenter som ikke støtter deres syn. Problemet er heller at deler av pressen er lite begeistret over å miste stadig mer av makten til å forenkle og forme det bildet folk flest danner seg av hva som er virkelighet, hva som er akseptert og hva som er uønsket.
For de som mener at meninger og verdisyn utenfor det majoriteten står for er farlig, kan utviklingen være bekymringsfull. For alle som mener at pluralisme er en positiv verdi er utviklingen oppmuntrende.
Min virkelighet
Da jeg startet min private blogg for litt over ett år siden var noe av motivasjonen at jeg var lei av hvordan menigheten jeg tilhører stadig ble framstilt på en måte jeg ikke kjente meg igjen i. Fra min forretningsvirksomhet kjente jeg til de mulighetene som gjennom teknologien var blitt tilgjengelig for alle. Dermed startet jeg å fortelle om den virkeligheten jeg selv opplever.
Det interessante er at dette enkle tiltaket raskt ble en faktor som ikke helt kunne overses i mediebildet. Når BCC har vært tema i avisene har jeg opplevd å ha 60.000 oppslag på bloggen på en dag. Ganske mange mennesker er altså interessert i å lese om saken fra et annet perspektiv enn det avisene gir. Langt fra alle disse er enige med meg, men de leser likevel.
Ingen trussel
Er det positivt eller negativt for demokratiet at teknologien har gitt meg slike muligheter? Bidrar jeg til å skape et ekkokammer for mennesker som ikke vil innse virkeligheten de lever i, eller bidrar jeg til å gi disse menneskene en stemme som ellers ikke ville blitt hørt?
For min del tror jeg mye av argumentasjonen om ekkokamre er en undervurdering av intellekt og samfunnsengasjement hos folk flest. Isolerte ytterliggående grupper har alltid vært å finne i samfunnet, det vil neppe endre seg med det første.
Men aldri har tilgangen på informasjon vært så god som i dag. Aldri har det vært så enkelt å finne fram til motargumenter. Å hevde at dette er en trussel for en sunn og balansert samfunnsdebatt blir for meg en avsporing.
En lærepenge
Realiteten i dag er at teknologi og sosiale medier har gitt en arena til alle som har et engasjement og et innhold andre mennesker er interessert i. Konsekvensen er at medievaner endrer seg. Valgkampen i USA, med kandidatenes bruk av sosiale medier, ble en lærepenge for mange.
Når jeg har opplevd frustrasjon over mediedekningen av BKM kan jeg ikke bare skylde på avisene. Menigheten har ikke selv vært flink til å benytte seg av mulighetene til å nå ut med sin egen historie.
Min private blogg er sannsynligvis en viktigere informasjonskilde i mange saker enn menighetens egne kanaler. Her tror jeg deler av det kristne Norge har et stort uutnyttet potensial. Kanskje er det urealistisk å nå fram til den store samfunnsmajoriteten, men hvorfor ikke i det minste gi de som er interessert en god alternativ informasjonskilde?
Avslutningsvis må jeg også få gi litt honnør til Vårt Land, som gjennom disse spaltene har ønsket å gi minoriteters tanker en stemme. Kanskje er det dette som burde være fokus hos flere aviser i stedet for å bekymre seg over ekkokammermyten?
Andre innlegg publisert i Vårt Land:
