Det var ikke uten en viss spenning at jeg tidligere i år takket ja til en forespørsel om å bli spaltist i avisen Vårt Land. Riktignok har jeg vært blogger et års tid, men å ta skrittet ut i samfunnsdebatten på denne måten krever en viss forandring i tankesettet. Det sies at forandring fryder. La oss håpe det stemmer.
(Innlegget ble publisert i Vårt Land i går, mandag 3. oktober. Det er også å finne på deres nettsider.)
Nå er ikke jeg den eneste som opplever at jeg må endre tankesett for tiden. Den norske kirke er midt i endringer som vel er de mest gjennomgripende på flere hundre år. Jeg er neppe riktig person til å uttale meg om hvordan kirken bør håndtere de utfordringene den står overfor. Derimot er jeg svært interessert i hvilke konsekvenser endringene får for andre trossamfunn i landet. Nå løftes det på finansieringsmodeller og det diskuteres hvilken betydning kristen identitet og arv skal ha i det norske samfunnet. Det berører de fleste av oss.
Positiv mulighet
I en slik situasjon kan vi betrakte endringene med forferdelse og frykte det verste. Vi kan også velge å se på dem som en positiv mulighet. Trossamfunnet jeg selv er en del av, BCC, har gjennomgått store endringer de siste 25 årene. Form og innpakning på en god del av det som skjer i menighetslivet er blitt ganske radikalt forandret. Særheter og innslag av usunn forståelse er blitt ryddet opp i. Det er neppe å ta munnen for full hvis jeg sier at et overveldende flertall av medlemmene har opplevd resultatet som en stor berikelse. Kreativiteten får blomstre, bredden i engasjementet er blitt enorm. Endring kan være svært positivt.
Syretest
På den annen side er det ikke alt som kan eller bør endres. I et trossamfunn er hele virksomheten og fellesskapet bygget på trosgrunnlaget. Form og innpakning endres over tid, men trosgrunnlaget må ligge fast. For meg er dette syretesten på livskraften i en kristen organisasjon. Vi kan utvikle og endre form og struktur, men Guds ord kan vi ikke endre. Trosgrunnlaget må være det faste holdepunktet som gir liv til det som bygges. Retten til å selv å definere og holde fast på vårt trosgrunnlag bør vi derfor med stor frimodighet forsvare, også når politikere truer med å holde tilbake støtte. Det er ikke den generelle stemningen og opinionen i samfunnet som skal definere hvilket grunnlag en kristen organisasjon skal bygge på. Norge er en kristen nasjon. Det må vi med alt som i oss er kjempe for at den skal fortsette å være.
Substans
Å skille stat og kirke er neppe negativt i så måte. Lovfestede privilegier for Dnk og en knapp tusenlapp per medlem i statsstøtte for andre trossamfunn inspirerer neppe til sterkt engasjement eller til et blomstrende kristenliv. Langt viktigere enn å tviholde på etablert form er det å sørge for at vår kristne identitet og arv er fylt med substans og innhold, at den ikke bare er et tomt kulturelt skall. Er det noe som er verd å kjempe for må det være dette!
Skal vi arbeide for et sterkt Kristen-Norge må vi også arbeide for å skaffe rammer som stimulerer og støtter kristent engasjement. Staten har i svært mange år hatt som grunnprinsipp at kristenheten gjerne må legge ned en stor frivillig innsats i sin virksomhet, men støtten kommer gjerne i form av passive overføringer. Det er et prinsipp de fleste andre land har forlatt for lenge siden. Langt bedre vil det være å ha ordninger som stimulerer til engasjement, og som gir organisasjonene selv mulighet til å tjene sine penger.
Å motarbeide endringer som er i ferd med å tvinge seg fram er sjelden klokt. Langt klokere er det å se dem som en mulighet til å oppnå noe positivt. Da kan erfaringen faktisk bli at forandring fryder!
