Som syvåring fikk han mindre enn et døgn på seg til å forlate mesteparten av det han eide og flytte til et nytt land. Han kom til et land der ingen skjønte språket han snakket, et land der han ikke kjente noen utenfor sin egen familie. Men det var hans eget land, som han den dag i dag er villig til å dø for.
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
Nederlag ikke noe alternativ
– Jeg har aldri ofret så mye som en tanke på at nederlag er en mulighet, sier Tzvi Okun bestemt. Vi sitter i en av de mange hyttene på Oslofjord Convention Center en våt sommerdag i midten av august. Det er stevnetid, og Tzvi har som vanlig tatt turen til Norge sammen med familien. Han sitter tilbakelent, med tømmerstokkarmene foldet over brystet. Stemningen er avslappet, men blikket han nettopp har satt i meg gir inntrykk av en årvåkenhet og besluttsomhet jeg sjelden har opplevd maken til.
– Når du kjemper for et land som er på størrelse med et norsk fylke, et land som har 8 millioner innbyggere og er omringet av flere hundre millioner fiender som vil fjerne deg fra kartet, da er nederlag rett og slett ikke noe alternativ!
Tzvi har åtte års fartstid som offiser i det israelske forsvaret. Han har tilbrakt lange perioder inne på fiendtlig territorium, har utallige ganger vært i skarpe trefninger, og har sett kamerater dø ved siden av seg. Det er ikke noe glamorøst eller romantisk over det soldatlivet han forteller om. For en som har levd livet i trygge og komfortable omgivelser er dette en verden som er vanskelig å relatere seg til. Men la oss gå tilbake til begynnelsen på Tzvis historie. Den finner nemlig ikke sted i Israel, men i vårt eget store østlige naboland, Russland.
Flyttet over natta
– Vi bodde i Russland til jeg var syv år gammel, forteller Tzvi. – Min far hadde aldri vært utenfor Russland, men hadde en sterk overbevisning om at det for en jøde ikke fantes noe annet hjemland enn Israel. I ti år hadde han kjempet for å få lov til å flytte dit. Dette var nemlig midt i kommunismens sterkeste periode, og det var forbudt å flytte ut av landet. Så, en dag i 1969, etter ti år med utallige søknader og avslag, kom plutselig etterretnings- og sikkerhetspolitiet KGB uanmeldt på døren. Å få disse folkene hjem til seg var den store skrekken i datidens Russland. Nå fortalte de at hans ønske om å få flytte til Israel var innvilget. Men vi fikk bare tre dager på oss. De gav klar beskjed om at hvis vi ikke var ute av landet innen tre dager ville vi forbli i Russland for alltid.
– Tre dager på å pakke og flytte etter et helt liv i Russland, det kan ikke ha vært helt enkelt å forholde seg til?
– Det kommer an på perspektivet. Hvis du har ditt hjerte der du bor og i de tingene du eier er det klart at å flytte fra hus og grunn på så kort varsel er vanskelig. For min far var det svært enkelt. «Jeg trenger ikke tre dager», sa han. «Det vi eier har ingen verdi mot å få komme til Israel. Vi reiser i morgen tidlig!». Vår familie på fem dro neste morgen fra Russland kun med det vi fikk med oss i to kofferter. Tilbake sto huset, eiendommen, møblene, hyllene med innhold, mesteparten av klærne, skapene med mat, det lille vi hadde av verdisaker, vi forlot alt vi ikke kunne få med oss i de to koffertene. Min far var lykkelig. «De kan overta det hvem som vil, vi skal endelig hjem!» sa han.
– Dere kom altså til Israel i 1969, drøyt 20 år etter at landet var blitt egen stat. Hvordan opplevde du det?
– Så langt jeg vet var vi den eneste familien som kom fra Russland det året, fordi grensen der var så godt som hermetisk lukket. Vi kom til et land der vi ikke skjønte språket, og der det selvfølgelig hersket en ganske annerledes kultur enn vi var vant til. Men vi var overlykkelige. Min fars forventning og begeistring hadde smittet over på oss alle. Tre dager etter at vi kom fant han seg arbeid som sveiser. Selv lærte jeg å snakke hebraisk i løpet av tre måneder, rett og slett fordi det var eneste språket noen skjønte utenom min familie i området der vi ble boende.
Ingen immigrant
– Du vokste altså opp som immigrant i et helt nytt land, hvordan…
– Nei, det gjorde jeg ikke, sier Tzvi og bryter meg av kontant før jeg får fullført setningen. – Jeg vokste ikke opp som immigrant, jeg vokste opp som israeler. Vi fikk ofte spørsmål om vi var immigranter, men min far svarte alltid nei på dette, og innprentet det samme i oss barna. Vi var jøder som var kommet til vårt hjemland. Det var mitt eget land jeg vokste opp i!
– Går man et par slektsledd tilbake er det få jøder som ikke er berørt av de store jødeforfølgelsene. Dette gjelder også for deg?
– Ja, det er riktig. Moren til Martha, min ektefelle, var i konsentrasjonsleir under den andre verdenskrig, og overlevde bare så vidt. Du finner nesten ingen familier i Israel som ikke har vært berørt av antisemittisme og forfølgelse på en eller annen måte gjennom historien. Vi har vært forfulgt i 2.000 år, og de kristne har vært de verste, sier Tzvi.
– Du er jo selv kristen?
– Jeg er kristen jøde. Men selv for meg har det vært hardt å forsone meg med kristendommen, fordi kristne mer enn noen andre har forfulgt jøder over hele verden. Dette påvirker måten vi tenker på i Israel. Vi stoler ikke på andre enn oss selv, og bryr oss lite om hva andre tenker. Vi er i overlevelsesmodus, og har liten tålmodighet med forståsegpåere som fra trygge og komfortable ståsted forteller oss hva vi skal gjøre.
Valg mellom fred og sikkerhet
– Omtrent hele verden har en mening om hvordan landene i Midtøsten bør oppføre seg og hvordan konfliktene skal løses. Jeg oppfatter at du ikke akkurat verdsetter dette engasjementet veldig høyt?
– Jeg synes det er temmelig frustrerende å høre mennesker som aldri har vært i fare sitte og fortelle oss hva vi skal gjøre. Å sitte rundt et bord i New York eller Oslo med en kopp kaffe og løse verdensproblemer er lett, men å finne gode løsninger imens man blir beskutt og rakettene flyr over hodet er adskillig verre. Det finnes ingen enkle løsninger for Midtøsten. Politikere fra hele verden har i mange år forsøkt å løse disse problemene for å skape et ettermæle for seg selv, men det eneste de har oppnådd er stort sett å oppskalere konflikten og gjøre det hele vondt verre.
– De aller fleste Israelere ønsker jo faktisk fred, vi har ikke noe ønske om å ligge i konstant krig med våre naboer. Men når vi blir tvunget til å velge mellom fred eller sikkerhet velger vi sikkerhet. For oss handler ikke kampen om å utvide grenser og erobre naboland, det handler om retten til å leve trygt som nasjon innenfor de grensene vi allerede har. Før vi har denne tryggheten vil det aldri bli fred i Midtøsten.
Tzvi har blikket konstant festet på meg imens han snakker. Det er ikke vanskelig å se for seg denne mannen som offiser. Han snakker som en mann som er vant til å bli både lyttet til og adlydt.
Stolte?
– Er jødene et stolt folkeslag?
Hittil har han svart kontant på alle spørsmål. Nå blir det stille en stund. – Fra utsiden kan det nok se ut som om vi er stolte og arrogante fordi vi står så fast på vår egen kurs, svarer Tzvi omsider. – I vårt intense fokus på å overleve og trygge landet lytter vi sjelden til råd fra andre. Men egentlig er vi ikke stolte. Jeg vil tvert imot si at vi lever i en konstant følelse av utilstrekkelighet og har et sterkt ønske om å finne bedre løsninger på vår situasjon.
– Samtidig er det ingen tvil om at mange i Israel tror på den spesielle utvelgelsen som ligger i jødedommens lære, der Gud har utvalgt jødene som sitt folk. Jeg tror selv fullt og fast på dette. Det er klart at det bidrar til å markere et skille. I Israel kan du ganske ofte høre både politikere og vanlige folk sitere fra fjerde Mosebok kapittel 23 vers 9: «… Her er et folk som bor for seg selv, det blir ikke regnet blant andre folkeslag.» Det illustrerer nok vår tankegang ganske godt.
– Ja, dere har politiske ledere som ikke sjelden siterer bibelen i sine taler. Er det ikke usunt å blande sammen politikk og religion?
– Jo, jeg har vanligvis liten sans for dette. I politikken kan man mikse sammen det meste i et forsøk på å få en spiselig blanding. Ofte brukes Bibelen i politikkens tjeneste, der det handler om å finne støtte og argumenter for sitt syn. Ut over dette har sitatene gjerne ingen betydning for politikerne, det blir retoriske grep i stedet for at det er noe man er opptatt av å leve etter. Det finnes likevel hederlige unntak.
Handling foran prat
– Du sa at du aldri ofret muligheten for nederlag en tanke når du var ute som soldat. Er det en del av din personlighet, noe du er født med?
– Det er absolutt blitt en del av min personlighet, men jeg tror ikke det først og fremst er medfødt, svarer Tzvi. – Jeg kom til landet i en periode der kampen for å eksistere som nasjon var som Davids kamp mot Goliat. For Israel var det egentlig ingen alternativer til å vinne kampene, det ville i så fall bety at vi ble utslettet fra kartet. Om vi skulle begynne å gruble over den enorme overmakten som omringet oss og tenke på alt som kunne gå galt, kunne vi like gjerne ha gitt opp først som sist.
– Helt fra skoletiden fikk jeg innprentet at nederlag ikke var noe alternativ. Da jeg begynte militærtjenesten ble det så grundig inngravert i oss at det ble en sentral del av min personlighet. Vi ble drillet dag og natt i hvordan vi skulle angripe og befeste vår posisjon, men lærte aldri noe om tilbaketrekning. Når vi dro ut i kamp var det for å vinne. Senere i livet har dette også preget min tenkemåte både i arbeidsliv, menighetsliv og alt annet jeg driver med. Det er nok riktig å si at jeg er en mann som setter handling langt høyere enn prat. Jeg bruker ikke energi på å gruble på alle mulighetene til å mislykkes. Får jeg en krevende oppgave setter jeg inn hele min energi på å løse den, men jeg tenker aldri at den er for vanskelig eller at jeg ikke skal klare det.
– Du har altså vært offiser i åtte år. Hva har du drevet med etter militæret?
– Jeg studerte IT ved universitetet, har arbeidet i mange år som systemanalytiker, og er i dag prosjektdirektør for en IT-bedrift. Fram til jeg fylte 52 brukte jeg også to måneder i året i forsvaret, slik det er vanlig for de som har vært offiserer.
Vil ikke skyve fra seg offeret
– Dine barn er blitt så gamle at flere av dem selv har avtjent militærtjeneste. Din eldste sønn har på samme måte som deg deltatt i kamp. Hvordan kan du som far takle å leve i bevisstheten om at et av dine barn kanskje en dag ikke vil komme hjem igjen?
– Hvis ikke mine barn skal gi livet for landet, hvem skal gjøre det da, spør Tzvi og setter igjen øynene i meg. Han er enda mer bestemt i tonefallet nå. – Jeg kan ikke overlate offeret til andre. Å miste et barn ville være ufattelig tungt, men å beskytte landet er vårt felles ansvar, det er ikke noe jeg og min familie kan stille oss utenfor. Vi er villige til å gi livet for Israel, og til gjengjeld blir vi tatt svært godt vare på i ett av verdens mest moderne demokrati. Min eldste sønn har nå gitt tre år av sitt liv i tjeneste for landet, en datter har også vært i tjeneste, og det kommer til syvende og sist både de selv og oss andre i familien til gode. De er stolte av det de har gjort for Israel, og det er jeg også.
– Egentlig gjelder dette prinsippet for alle områder i livet, enten vi snakker om familieliv, menighetsliv eller forholdet til samfunnet. Du må være villig til å ofre noe hvis du skal kunne forvente noe tilbake. Jeg kan ikke sitte og forvente at menigheten skal velsigne meg og mine barn hvis jeg aldri er villig til selv å gjøre noe for menigheten. Jeg kan ikke forvente å ha gode venner rundt meg hvis jeg selv aldri investerer i vennskap!
Krigeren er uten tvil en stor del av personligheten til Tzvi Okun, og hittil har dette preget mye av samtalen vår. Jeg er imidlertid også interessert i livet i Israel. Hvordan er det å være kristen jøde, og hva preger den kulturen han lever i? Dette kommer vi nærmere inn på i del to av intervjuet.
Av: Inge Almås
