Når han ikke er på jobb i Iran og andre mer eller mindre avsidesliggende land er Geir tungt engasjert i BCCs lokalmenighet i Sandefjord. Det har krevd mye tid og energi. Hva er det egentlig som driver ham til slik innsats, og hvorfor velger han å bruke så mye av sin tid på dette?
Gjesteinnlegg – av Inge Almås
– Du har altså i mange år vært aksjonsleder i BCCs lokalmenighet i Sandefjord. Hva betyr det egentlig å være aksjonsleder?
– Først må jeg korrigere deg litt, jeg var aksjonsleder fram til i vår, men har nå fått avløsning i denne rollen. Etter nesten 20 år var det nok på høy tid å få inn friske krefter som kunne tenke nytt, sier Geir. – Når det gjelder hva som ligger i oppgaven varierer det sikkert litt fra sted til sted, men slik vi har gjort det i Sandefjord innebærer det først og fremst å koordinere, motivere og legge til rette for at vi kan samles om våre felles mål. Vi ser at når bredden av medlemmene virkelig tenner på en idé eller et formål er det nesten ingen grenser for hva vi klarer å få til. Engasjementet kan til tider være så sterkt at jeg tror det nesten kan virke skremmende på de som betrakter det utenfra. Det er vanskelig for dem å forstå at dette er mulig å få til uten noen form for tvang eller press.
– Hva får du selv ut av arbeidet?
– Først og fremst gir det meg en sterk glede. Jeg har i mange år lagt merke til at det gir meg langt større livsglede når jeg kan bidra til en god sak enn når jeg fokuserer på å nyte livet selv. Selv om enkelte kan synes dette er rart er det vel egentlig ikke så unikt at det er slik. Det er mange som arbeider i ideell virksomhet rundt i verden som kan skrive under på det samme. Og i tillegg vil jeg si at det å oppleve det sterke uegennyttige engasjementet og entusiasmen fra medlemmene i lokalmenigheten vår rett og slett er veldig gripende. Det gir en sterk motivasjon for delta i arbeidet.
– Du har altså nå fått avløsning i aksjonslederrollen, men du hadde da hatt denne oppgaven i nesten 20 år. Du må nødvendigvis ha brukt mye tid og krefter på denne innsatsen. Hvorfor gjør du dette?
– Det er vel ofte slik at når man er født inn i en menighet begynner det gjerne med at man tidlig i ungdommen bare gjør som foreldrene gjør, uten å tenke særlig over hvorfor. Men så kommer det ganske snart ett punkt der man selv må ta et valg om hvor man vil sette inn sine krefter og ressurser. Slik var det i hvert fall for min del, jeg måtte finne ut hva jeg egentlig ville med livet og hva som kjentes riktig for meg. Det avgjørende for min del var at jeg var omgitt av en del mennesker som helt tydelig var lykkelige. Jeg opplevde selv godhet fra dem, men først og fremst merket jeg at den innsatsen de gjorde for andre mennesker gav dem en glede og en trygghet som stakk veldig dypt. Da jeg selv begynte å tenke på hvordan jeg kunne bidra for andre opplevde jeg snart noe av den samme gleden. Da ble jo valget enkelt. Siden har snøballen bare rullet. Jeg har reist over hele verden og har opplevd mye forskjellig, men aldri har jeg funnet noe som gir meg mer valuta for innsatsen enn dette arbeidet. Livet har gitt meg så enormt mye mer tilbake enn det jeg selv har kunnet gi.
– Ja, hva er det egentlig livet har gitt deg da?
– Jeg har fått en helt fantastisk ektefelle og et ekteskap som er preget av at kjærligheten bare blir sterkere etter som årene går. Sammen har vi fått barn som er en konstant kilde til glede. Jeg har fått et utrolig interessant liv der jeg aldri kjeder meg. Jeg har fått venner som virkelig bryr seg om meg, også når livet er vanskelig.
– Så livet kan også være vanskelig?
– Selvfølgelig, svarer Geir og ser litt undrende ut. – Vi lever ikke i noe eventyrland, og et godt og lykkelig liv betyr ikke et liv uten problemer og vanskeligheter. Min far døde da jeg var tenåring. Noen år senere mistet vi et barn i krybbedød. Slike ting er vanskelig å takle. Troen fjerner ikke følelsene og sorgen som kommer i slike forhold. Men nettopp i slike forhold har jeg fått erfare hvor dyp og ekte omsorgen fra mine venner og fra menigheten er. Det har vært en trøst som er nesten ubeskrivelig stor.
– Men den retningen du har valgt for livet har vel også medført at du måtte velge bort noe?
– Alle mennesker må gjøre prioriteringer, svarer Geir bestemt. – Ingen kan nå over alt de har lyst til, ingen kan oppnå alt de vil. Jeg var for eksempel en ganske god fløytist tidlig i ungdommen, og kunne muligens ha nådd et bra nivå. Det ville krevd at jeg brukte fire-fem timer daglig på øving. Når jeg samtidig gjerne ville bruke fritiden på menighetsarbeid måtte jeg nødvendigvis gjøre en prioritering. Men det var jo ikke menigheten som la disse premissene, det var et valg jeg selv tok fordi jeg følte det riktig for meg.
– Når det er sagt må jeg vel være ærlig på at det i tidligere tider var enkelte interesser det var vanskelig å få skikkelig utløp for dersom man ønsket å være i menigheten. Mye av dette var litt merkelig sett i dagens lys. I min barndom her i Sandefjord var for eksempel det å gå på fotballkamp sett på som noe man ikke burde gjøre. Men disse sære normene for hva som var regnet som akseptert ble heldigvis borte i den utviklingen menigheten fikk på 90-tallet.
– Lokalmenigheten i Sandefjord har allerede stort lokale og romslige arealer på mange måter. Hvorfor holder dere fortsatt på med innsamling, dugnad og aksjoner?
– Det er ikke vanskelig å se at vi ganske snart vil få store behov knyttet til den generasjonen som vokser opp nå. Det er vår generasjons ansvar å gjøre et godt grunnarbeid for de som vokser opp. I likhet med mange andre lokalmenigheter har vi tidligere hatt alt for lite kapital med tanke på framtiden. Nå tar vi et skikkelig løft for å komme opp på et riktig nivå, og forhåpentligvis gjør det at både vi og våre barn slipper de store skippertakene i framtiden.
– Du har selv stått fram i TV-sendinger der fokus har vært på internasjonale innsamlingskonkurranser og du har representert lokalmenigheten din i flere slike sammenhenger. Har du forståelse for at noen synes det kan bli mye pengefokus?
– Egentlig ikke, svarer Geir. – Bildet av et høyt pengefokus er ikke et bilde som kommer innenfra, det er skapt av mennesker som vet lite om hva som egentlig foregår i menigheten. Ta stevnet nå som eksempel: I løpet av sommeren er det vel et sted mellom 30 og 40 oppbyggelige møter og samlinger. Man kan lytte til de mange titalls timene med lydopptak fra møtene, og da oppdager man jo ganske raskt at pengefokuset er så godt som fraværende på disse samlingene. Men på hvert av de to stevnene er det også ett TV-sendt informasjonsmøte der innsamling og økonomi er i fokus. På dette møtet er det absolutt både pengefokus, høyt engasjement og til tider sikkert også spissformuleringer som kan virke merkelige hvis man ikke skjønner sammenhengen. Bruker man dette møtet som norm for hvordan menighetssamlingene er kan man helt sikkert lage et bilde av at pengefokuset er det dominerende, men det blir jo langt fra riktig.
Han tenker seg om litt. – Jeg må kanskje nyansere litt, sier han. – Når vi ser hvilke summer vi klarer å samle inn har jeg forståelse for at de som betrakter det utenfra kan lure på hvordan dette er mulig. Men er det egentlig så underlig? Jeg leste for en stund siden at norske foreldre bruker i gjennomsnitt omtrent en million kroner på hvert barn fra de er født til de når myndighetsalder. I den sammenhengen blir ikke det vi holder på med så veldig spesielt.
– En annen sak er at vi med våre mange tusen medlemmer helt sikkert også har noen som føler det tungt at de kanskje ikke har anledning til å bidra så mye. Disse må vi sørge for å ta vare på. For min del tenker jeg slik at Gud ikke er urettferdig, han forventer ikke mer av meg enn det jeg kan gi med glede. Når jeg selv vet at jeg har bidratt med det jeg kan må jeg være fornøyd og glede meg over det jeg har fått gjort, ikke bekymre meg over det jeg ikke fikk gjort.
– Du er en ganske frittalende person som ikke legger skjul på dine meninger. Opplever du at det er vanskelig å komme fram med ulike meninger i BCC?
– Nei det gjør jeg ikke, men jeg tror på den annen side at flere kan bli flinkere til å stille spørsmål og komme med synspunkter. Kverulanter bidrar ikke med noe særlig i samfunnet, men å stille gode spørsmål er alltid nyttig. Hvis ulike meninger kan bidra til å belyse sakene bedre må det jo være i alles interesse å få dem fram. Det er ikke sikkert at den måten vi har gjort tingene på de siste femti år nødvendigvis er den riktige måten nå. I dag ler vi litt av det loviske fokuset som preget deler av menigheten på 80-tallet, og vi undrer oss kanskje litt over hvorfor ikke våre foreldre sto opp mot dette. Men innimellom spør jeg meg selv hva mine barn komme til å le av om 20 år. Er det noe vi gjør i dag som egentlig ikke er forankret i trosgrunnlaget, men som henger igjen i gamle måter å gjøre tingene på? Slike spørsmål tror jeg det er sunt å stille.
– Får du tid til familieliv midt i all jobbingen og engasjementet for menigheten?
– Jeg har jo seks barn i alderen fra seks til atten år. Å balansere familieliv, jobb og annen innsats blir da en balansegang, der jeg må innrømme at jeg nok av og til ikke har truffet helt ideelt. For en del år siden spurte den eldste datteren meg: «Når skal du begynne å ta oss i svømmehallen slik andre pappaer gjør?» Det ble en skikkelig oppvekker for meg. Vi har et stort ansvar for våre barn, og det kan til tider være riktig å droppe andre oppgaver og heller bruke tid med familien. Her har heldigvis min bedre halvdel også vært påpasselig og tatt tak i meg når jeg har vært i ferd med å komme skjevt ut. Men jeg tror også at hele familien opplever en stor merverdi når foreldrene gjør en innsats for et større fellesskap.
– Hva er det aller viktigste du ønsker å lære dine barn?
– Jeg tror det er viktig å lære barna å være takknemlige for det livet bringer. Alle mennesker møter utfordringer og vanskeligheter, men jeg tror også at alle mennesker kan finne noe å være takknemlige for og glede seg over. Er man bevisst på det tror jeg livet blir veldig mye lettere å leve enn hvis man stadig er opptatt av sine problemer og synes synd på seg selv.
– Hvis du fikk ta to ukers ferie hvor som helst i verden, hvor ville du reist?
– Hadde jeg fått sjansen hadde jeg reist til Adelaide i Australia, der jeg en gang tidligere jobbet et par måneder. Det var et kjempeflott sted som jeg gjerne ville besøkt igjen. Jeg tror aldri jeg har sett så fantastiske strender som der, men jeg var der på vinterstid så jeg fikk ikke oppleve så mye av idyllen. Adelaide er en by med en avslappet og varm stemning, omgitt av flotte vingårder og vakker natur. Det er absolutt et sted jeg gjerne kunne tilbrakt noen uker.
– Hvis du har lest noen av disse intervjuene tidligere vet du nok hva som blir det siste spørsmålet: Hvis du fikk 15 minutter på FNs talerstol, hva ville du snakket om?
– Jeg har mistet litt troen på FNs betydning, så jeg er ikke sikker på om det ville gjort noen særlig forskjell. Det er ikke mye handlekraft igjen i den organisasjonen. Men jeg ville kanskje snakket om verdien av å tenke langsiktig, om å være villig til å gi noe for at kommende generasjoner skal oppleve de samme godene som vi selv. Når jeg reiser rundt i Asia og Midtøsten ser jeg at mange foreldre er veldig opptatt av å legge til rette for barna. De jobber bokstavelig talt natt og dag, og ofrer mye av sitt eget velvære for at barna skal få gå på skole, studere og ha muligheter til å gjøre det godt i livet. Det er en langsiktig tankegang som er veldig verdifull for utviklingen i et land. I Vesten tror jeg vi er blitt for selvopptatte, og har lett for å glemme at den velstanden vi nyter i stor grad er arbeidet fram av de som kom før oss, avslutter Geir.
Av: Inge Almås
